Oscarvinneren 1931

Cimmaron

Vi beklager, men her viste det seg at vår forhandler må ha forbyttet vinneren fra 1931 med en annen med film med samme navn, antakelig fra 1950-tallet.

Vi ber derfor ydmykst om å få komme tilbake til denne ved en senere anledning.

Inntil videre; her er et klipp:



Øvrige oscarvinnere

Oscarvinneren 1930

All quiet on the western front

Så gikk de glade tyveårene over i de harde tredveårene. Men oscarprisen var kommet for å bli.

Litt artig for oss nordmenn at det antakelig var den norske skøyteløperen Oscar Mathiesen som ga navn til prisen. På tampen av sin velmeritetrte skøytekarrière sekunderte han kunstløpersken Sonia Henie i en rekke stevner. Som en del av teamet var han også til stede under hennes gryende Hollywood-karrière. Her ble han i overkant oppvartet av den homoseksuelle skulptøren Roger Nempe. Det var han som leverte varene til den første prisutdelingen. Og hvis man beskuer statuetten ser man jo klart at denne velutviklede lårmuskulaturen kun kan tilhøre en skøyteløper.

Men navnet skjemmer som kjent ingen. Det overraskende med vinneren fra 1930 er at det er en adapsjon av en tysk antikrigsroman. Eric Maria Remarques bok fra året før; "Intet nytt fra vestfronten", er av mange regnet som "den store romanen" om første verdenskrig. Men i et gryende nazityskland ble den forbannet. Alle oppdrivelige eksemplarer ble brent på bålet i 1933 og forfatteren ble fratatt sitt tyske statsborgerskap. Da filmen skulle vises i Berlin ble den møtt med stinkbomber og fyrop, med Goebbles i kulissene.

Så langt jeg kan erindre handlinga i boka, er filmen ganske trofast mot denne. Det begynner med at lærere og autoriteter egger unge skolegutter til å dra ut i krigen for "der Vaterland". Begeistret drar de ut i en krig som vil gi dem liten ære. Kronologien i det som skjer videre er ganske lik andre beretninger. Først kommer de til rekruttskolen hvor de erfarer at underkasting av disiplin ikke gir dem den heroiske følelsen de lenger etter. Da de senere blir sendt til fronten møter de veteraner som ikke er sene med å plukke av dem de illusjoner de måtte ha igjen.

Det viser seg at en bearbeiding av jordene rundt hollywoodstudioene kan gi perfekte assosiasjoner til gjørmete skytergraver under den første verdenskrig. Vi krymper oss sammen med de unge skuespillerne når granatene hagler. Vi trenger ikke farger og kunstig blod for å forstå alvoret når de med fortrukne miner våkner på sykestua og spør hvor det har blitt av beinet deres. Visning av filmblod og innvoller i alle regnbuens farger er ikke nødvendig.

Den russiskfødte regissøren Lewis Milestone gir oss innlevelse i krigen med stor K i en film med stor F. Han fikk da også en lang og suksessfull regissør karierre med mange store filmer på sin merittliste.

Jacobsbloggen kårer umiddelbart "All quiet on the western front" til den beste rullen av de tre foreløpige vinnerne.

Om øvrige oscarvinnere her

Bah. Humbug!

Nå er den heldigvis snart over. Denne 3-måneders perioden hvert år som domineres av et vanvittig forbruk og påtatt hygge. Tiden hvor man mer enn ellers ekskluderer de fattige og de ensomme.

Dette er tiden alle skal være glade og snille mot hverandre. Likevel er det utelukkende sure og aggressive mennesker på bussen. Folk gir blaffen i egen helse og sprenger sin fysiske evne for inntak av næringsstoffer, av og til med døden til følge. Selskap som er ment å være hyggelige utarter til voldeligheter eller avstedskommer sannhetsord som vil bli angret for alltid. Aldri får politiet så mange henvendelser om familievold eller akuttinstitusjonene så mange innleggelser etter overdrevent alkoholforbruk som under akkurat denne høytiden.

Virkelighetens jul er i det hele tatt et trist kapitel. Men i mytenes og fortellingenes verden er situasjonen en helt annen. Hvor mange ganger har ikke disse fascinerende historiene som hører julen til martret oss, juleevangeliet, om julenissen og hjelperne hans, om lykken som banker på den fattiges dør?

Her vil jeg nevne tre av de som har gjort inntrykk.

Charles Dickens "En julefortelling" er kjent for de fleste, ikke minst gjennom utallige filmatiseringer. Både Walt Disneys ender og muppettene under frosken Kermits ledelse har laget sine versjoner. Den beste er vel som så ofte når vi snakker Dickens, laget av BBC. Vi møter den i særdeleshet onde (så ond man bare kan være i en historie av Dickens) Ebenezer Scrooge. På formiddagen før julekvelden demonstrerer han sin bitterhet til fulle ved å ødelegge stemningen for alle som uheldigvis måtte krysse hans vei. Etter at han har kommet hjem, spist sin fattigslige tallerken med havregrøt uten melk og lagt seg, begynner ting å skje. Julens ånder, fortiden, nåtidens og fremtidens kommer på besøk og får han til å grave i sin sjel og gjenfinne sitt menneskelige jeg (Det minner litt om store skuespillere som skal spille noen skikkelige slemme skurker "Utfordringen var å få fram de menneskelige nyansene").

Så er det den prøysiske julevisen som utallige ganger har runget fra langbølgesenderen. Den som handler om musene som feirer jul. De danser rundt mens de holder hverandre i halen, julematen er en fleskebit som alle får lukte på og musebestemora sitter i gyngestolen sin som egentlig er en stor potet. Det kommer imidlertid fram at idyllen er tidsbegrenset. Hvis man skal ha håp om å feire jul igjen må man nemlig passe seg for fella.

En julefortellingens mester er amerikaneren Carl Barks, mannen bak de klassiske Donald Duck-fortellingene. Av hans verker vil jeg trekke fram det heftet som bærer navnet "Jul i pengelens" på norsk. Det er utgitt gjentatte ganger i Norge. Jeg har det ikke lenger i min besittelse, men Disneys månedshefte nr. 12 fra 1967 er lagret i storehjernen, side for side. Etter en sosialrealistisk innledning (som faktisk ble sensurert i de første norske utgivelsene) vandrer Ole, Dole og Doffen i den fattige bydelen Pengelens. Barna som bor der går i fillete klær midtvinters. De kan neppe forvente seg den store julefeiringen med gaver og god mat. Dette vekker de små andrikenes sosial samvittighet. Barna i Pengelens skal få en julefeiring de aldri kunne ha drømt om. Men hvis man har prosjekter som krever finansiering i Andeby, kommer man ikke utenom byens rikeste and Onkel Skrue, som aldeles ikke har sans for dens slags fjaserier. Hans originale navn er, ikke tilfeldig, identisk med Dickens figur "Scrooge". Etter et fantastisk hendeseforløp illustrert med Barks magiske tegninger blir situasjonen avklart på en meget finurlig måte ved hjelp av Ole, Dole og Doffens gamle leketøystog.

Dette får holde. God jul til alle sammen, hvordan dere nå vil velge å markere den. Jeg foretrekker å sperre meg inne og lese gamle tegneserier.

Oscarvinneren 1929

The Broadway Melody

Året er 1929 og verden står på konkursens rand. Ble oscarutdelingen foretatt før "Black Monday" på Wall Street, eller var bransjen i det hele tatt affektert av denne?

Betengelsen "oscar" skriver seg for øvrig fra den siste svensk-norske kongen Oscar II, som etter sigende var meget filminteressert. Han hadde anonymt flere biroller som ivrig bløtkakekaster i de tidlige stumfilmene.

Den første lydfilmen som vant oscar for beste film måtte nødvendigvis bli en musikal. Her foregår det på Broadway i New York. Innledningen med oversiktbildene over Manhattan minner meg om Woody Allens film med samme navn. Disse svarthvittbildene som viser travel aktivitet med datidens kjøretøyer farende rundt er meget sjarmerende.

Ellers må det bemerkes at det digre eplet er oppskytt til astronomiske dimensjoner. Jeg ble meget skuffet under mitt ene besøk i byen for få år siden. New York viste seg å være et Drammen i kjempeformat med sjelløse gigantbygg og kjedelige merkevarebutikker. Frihetsgudinnen er en forvokst nipsgjenstand. Antakelig var det tidenes største "practical joke" av franskmennene å gi bort denne til USA. Det sies at kunstneren Frèdèric Bartholdi modellerte det første utkastet til gudinnen i sin egen avføring. I det minste fikk jeg gjort meg kjent med mange av de landemerkene som dukker opp i så mange filmer, Broadway, Wall street, 42. gate, Empire state building og en bro jeg ikke lenger husker navnet på.

"The Broadway Melody" handlet om, som så mange filmer som skulle følge, noen artister som prøver å gjøre suksess på Broadway. Vi ser kynismen i hvor langt de er villige til å gå for å nå sine mål og betydningsfulle menn som utnytter sin stilling. Vi ser også et tradisjonelt trekantdrama hvor skuespillerne i det mest følelsesladede øyeblikkene bryter ut i sang akkompagnert av et usynlig orkester. De beste numrene er imidlertid de som blir filmet fra scenen. Jeg kan bekrefte at underholdningsbransjens sans for yppige kvinneformer ikke ble introdusert med hiphop- og rapvideoene.

Alt i alt må jeg innrømme jeg slet med å få med meg hele filmen. Jeg vet ikke om alle klisjeene var oppfunnet så tidlig som da denne filmen ble laget, men antakelig var de det. Min formodning er at lydbildet og sangene var utslagsgivende.

(Hvis jeg ikke snart får se noe bedre enn dette, avlyser jeg hele oscarprosjektet og anmelder gamle Donald-blader i stedet).

Oscarvinneren 1928

Wings 1928

Dette er begynnelsen på en reise gjennom oscarutdelingens historie, fra den ble utdelt første gang i 1928 og fram til dags dato.

Jacobsbloggen har nemlig kommet i besittelse av en komplett samling av vinnerne -for beste film vel og merke- gjennom tidene. Redaksjonen vil derfor pliktskyldigst gjennomgå disse på vegne av sine lesere. Det er derfor ikke nødvendig at flere ser disse. Det vil være tilstrekkelig å henvise til Jacobsbloggen.

Man kan spørre seg om det har noen hensikt å referere en så lokal begivenhet som den amerikanske filmbransjens feiring av seg selv. I denne konkurransen er det jo ofte andre faktorer enn kvalitet som avgjør. Markedsføringsbudsjettet og kommersielle kvaliteter teller mye.

Dette spørsmålet er så godt at jeg virkelig har problemer med å besvare det. Men det må innrømmes at amerikansk filmindustri har sterk påvirkning på norsk kulturliv og er en vesentlig del av vår referanseverden. En historisk gjennomgang av denne er også en reise i vår egen tid.

Tidenes første vinner i kategorien Beste film bærer tittelen "Wings". Vi befinner oss med dette høyt oppe i luften, blant elegante todekkere som kjemper i første verdenskrig.

På slutten av tyvetallet var flyverne fortsatt helter. Den største av dem alle, Charles Lindberg, hadde nylig fullført ferden over Atlanterhavet. I kjølvannet av denne bragden fulgte en rekke hyllester til luftens herrer.

Det burde ikke overraske at denne rullen fra 1928 er stumfilm. Den aller første offisielle lydfilmen, "The Jazz singer" ble nemlig produsert samme år. Det første som slår meg er at jeg overhodet ikke savner tale. På dette tidspunktet var pantomimeteknikkene og ansiktsmusklene så utviklet at skuespillerne kunne uttrykke hva det skulle være med dette. Kan hende var innføringen av talefilmen en villfarelse?

Clara Bow

Formelen for fortellingen er som nevnt en hyllest til flyverheltene fra første verdenskrig, mens rammen er et tre/firkantdrama hvor de to flyveressene tilsynelatende er forelsket i samme kvinne.

Men filmens store stjerne er ikke en flyger. Det er Clara Bow. En begavelse som i den ene øyeblikk får oss til å le av sin klossethet, dernest rekvirerer vår uforbeholdne medfølelse i sin ulykkelige kjærlighet før hun bergtar oss med sin flørting mot kameraet. I 1928 var hun den best betalte skuespilleren i Hollywood. Men hun ble ikke med over til lydfilmen. Hun ble også beskyldt for å være modellen for tegnefilmheltinnen Betty Boop. Man kan se en likhet, men den egentlige inspirasjonen til Betty Boop var imidlertid sangerinnen Helen Kaines.

Alt i alt ble denne filmen langdryg med alle flyvescenene. Men jeg har en mistanke om at disse gjorde utslaget for prisen. Scenene som er tatt i luften var nok forut for sin tid. Kjærlighetshistorien er derimot veldig ordinær og forutsigbar.

Annet som kan nevnes i forbindelse med prisutdelingen i 1928 var at "The Jazz Singer" ble tildelt en ærespris. Det samme ble Charlie Chaplin for "The Circus" hvor han sto for regi, manus, produksjon og musikk foruten at han spilte hovedrollen.

Du er et dyr Viskovitsj

Av og til finner man et gullegg. Og det når man minst venter det. Da jeg pakket opp noen bøker jeg hadde lagt ned for en stund siden dukket det opp ei lita lefse av en pocketbok. Ikke kjente jeg forfatteren og ikke kunne jeg huske at jeg hadde kjøpt den. Antakelig må det ha vært på et bakgårdsutsalg med særdeles gunstige priser. Kanskje tok jeg den opp og bladde i den på vei til kassa. En fra eller til...

Italieneren Alessandro Boffa var nok inspirert av Kafka såvel som Æsop da han i 1998 skrev "Du er et dyr Viskovitsj". Og sikkert ikke så lite av sin landsmann Italo Calvino.

Gjennom 126 sider er nemlig Viskovitsj 18 forskjellige dyr. Og han oppfører seg som et dyr. Selv om han tenker som et menneske.

I Arizonas ørken er Viskovitsj en skorpion. Han har vestens raskeste og dødeligste hale. I San Francisco oppfyller han den hardkokte detekivromanens klisje i form av en avdanket og livstrett narkotikahund. Som gjødselsbille opparbeider han seg et imperium med kontroll over alle elefantrukene på Afrikas savanner.

Uansett hvilken skikkelse han besitter søker Viskovitsj sin idelle partner Ljuba. Er hun virkelig eller er hun en illusjon? Kan de i så fall trosse naturen og realisere sin kjærlighet?

Dyrenes egenskaper og begrensninger er formelen som benyttes i alle fortellingene. Likefullt behøver man ikke tenke så mye før man ser at de munner ut i meget mellommenneskelige situasjoner. Som regel lite tilalende sådanne. Alessandor Boffa innehar biologens menneskeforakt og det behager en gammel kyniker.

O TV-tittende konsument av velstandsstamfunnet der du sitter, gakk du hen og les dette skrift hvorved du vil gjenfinne ditt dyriske sinn.

Uten å spørre noen om lov gjengir jeg herved bokas innledning:

Vi var alene igjen på et isflak som fløt avgårde i polarnatten. Viskovitsj snudde seg og sa til meg:
"Kjære venn, jeg vil at du skal forevige vår samtale, svart på hvitt."
Jeg forklarte ham at det ikke var mulig, at jeg var en pingvin, og at det å "forevige svart på hvitt" for meg egentlig betydde å lage flere pingviner. Dessuten hadde jeg annet å tenke på.
Men likevel, en måned senere, var jeg fortsatt der, ubevegelig, med et egg under buken, mens jeg lot minnene strømme på.
Det var jeg som hadde begynt å snakke...

Abbott & Costello

Mørket senket seg på Paladsteateret i Drammen en gang på begynnelsen av 1970-tallet. Rullen som skulle vises hadde sirkulert i årevis på landets distriktskinoer og den bar ennå kraft i seg til å fylle billettkassen. To morsomme karer i sort-hvitt dro i gang forestillingen mens fox blandet seg med nox i munnhulen.

Husker du eller har du opplevd de to komikerne med fornavnene Bud og Lou?

Denne komiske duoen var enormt populære på radio, film og TV fra midten av 1930-tallet til litt utpå 50-tallet. Her til lands kjenner vi dem helst på filmlerretet. De fulgte tradisjonen som var utledet av de første stumfilmene, slik den ble formet av Chaplin og Buster Keaton. Som parhester sto de selvfølgelig også i gjeld til Laurel & Hardy (Helan og Halvan). Det de selv tilførte, som følge av sin radioerfaring, var de kvikke replikkene som ble avfyrt som maskingeværsalver.

Her kan man som en digresjon fundere litt over det klassiske temaet "Var ikke komikerne morsomme før"? Noen mener ikke det, og at humor er best i farger. Yngre personer synes ofte det. Eldre mennesker heller gjerne til den først oppfatningen. Men humor som sådan har eksistert i hele menneskehetens historie. Antakelig kom det før språket. Det er altså meget tvilsomt at vi akkurat i dette øyeblikk befinner oss på det absolutt høydepunkt i humorens historie. På den annen side har nok filmmediet og forståelsen av det utviklet seg betraktelig de siste 60 år. Det er tross alt fremdeles et ungt medium. Jeg tenker på filmens egenartetede gramatikk, klipping og vinklinger. Skuespillerne har også brukt tid på å avvenne seg fra å spille for scene til å henvende seg direkte til kameraet. Hvor mye har dette å si for framførelsen av de humoristiske poengene? Det er det vi mener når vi spør om filmen har tålt tidens tann.

(Vi må selvfølgelig ikke overse at humor er kulturellt betinget. En kroppsprodusert lyd med etterfølgende lukt kan være utrolig morsomt i teltet på guttetur, men ikke på søndagsmiddag hjemme hos din tilkommendes foreldre).



Hvorom allting er, jeg kom altså over en DVD med to av Abbott og Costellos filmer fra 1940-tallet. Vil de bestå prøven og fremstå som noe mer enn at de frembringer nostalgiske øyeblikk og sug etter kinokarameller?

Filmene er fra 1942 og 1944, da de var på høyden av sin popularitet. Krigen raste i Europa og folk trengte virkelig litt å le av. Og de gjør sitt beste. Abbott (liten og tykk) og Costello (mager og surmaget) trer fram i et koordinert samspill, fysisk og verbalt. Mange års samarbeid har gjort dem samkjørt. Lou Costello er den naturlige leder og sender alltid Bud foran seg. Når det går galt tar han selvfølgelig ikke det grann ansvar og gir i stedet makkeren sin en overhaling. Plottet er omtrent likt  i begge filmene, men det er underordnet. Det tjener kun som en ramme hvor man kan skape komiske situasjoner. En del ordspill blir borte i oversettelsen, men det er også surrealistiske episoder. Man kan trekke noen linjer fram til Monty Python og deres nonsensdialoger. Den fysiske slapstickhumoren var ennå ikke avgått med døden. Overgrepene mot Abbotts figur i filmene nærmer seg av og til tegnefilmen. For de humørløse kunne filmene by på sangnumre med datidens kjente artister.



Min konklusjon og oppfatning er at disse filmene fortsatt er morsomme og bør sees av kommende generasjoner. De holder mål regimessig, teknisk og har en utrolig timing på sine humoristiske poenger.

Når det gjelder Abbott og Costellos virkelige liv var det ikke alltid like mye å le av. Da snakker vi om alkoholproblemer og økonomiske uoverenskomster. Og da deres tid i rampelyset var ute kom restskatten.

På førtitallet ble det også laget noen tegnefilmer basert på deres klassiske karakterer, den ene med navnet "Babbitt and Catstello". Disse er også meget severdige. Go Youtube young man!

Knausgård

Realityshowene har for lengst inntatt avisenes forsider. Denne uken er det Karl-Ove-Knausgårds realityforestilling som har lagt beslag på de store typene. Hvorfor reality? Fordi Knausgård gjennom sine bøker gir oss et nådeløst innsyn i sin egen private sfære og en like nådeløs utlevering av familie og venner.  Han har lovet dette blir siste bind.

Til de grader har han fanget publikums interesse. Uten å gi intervjuer eller sende pressemeldinger blir hans person og hans familie diskutert opp og ned. Så ofte blir han nevnt at pressen forkorter navnet hans til KOK for enkelhets skyld. Han kan knapt slippe en lydløs fjert uten at det kommer på førstesiden.

 PR-eksperter konsulteres oftere enn kritikere, og de begir seg gladelig ut i lange faglige analyser og betraktninger om forfatterens virke. Hans ytring om at han ønsker å gi seg som forfatter, beskrives som en forretningsmessig strategi for å selge flere bøker. Dette bestrides av forlaget og hans håndlangere i det litterære miljø.

Knausgård-fenomenet har også engasjert herværende blogger til å omtale det for tredje gang. For å ta en kort oppsummering av mine egne erfaringer har jeg lest bok 3, som var direkte kjedelig. En tid etter gikk jeg løs på første bind, som jeg må erkjenne var meget godt. Fra før har jeg hans tidligere roman "En tid for alt" i ballasten. Men det er selvfølgelig all viraken rundt det hele, presseoppslagene, spekulasjonene, familiemedlemmenes reaksjoner og alle mulige ekspertuttalelser som bærer ved til bålet. Kan alt være planlagt av Knausgård selv der han sitter i ensomhet og klimprer sammen neste bind eller er det bare slik mediesamfunnet fungerer i dag?

Jeg tror nok forfatteren og det kapitalistisk godt skolerte forlaget vet å utnytte markedsføringsmekanismene. Allerede valget av tittelen "Min kamp" er et eksempel på det. Det satte i gang diskusjonene lenge før utgivelsen av det første bindet. Men det er klart at alt ble voldsomt forsterket av den overstrømmende kritikermottakelsen og alle prisene. Det er neppe sannsynlig at Knausgård kunne forutse at snøballen skulle fortsette å rulle og vokse til de grader.

Et annet særtrekk ved fenomenet er at man insisterer på å kalle disse erindringsbøkene "romaner". Jeg er ikke noen lærd litteraturteoretiker, men som legmann har jeg problemer med bruk av denne definisjonen. De sjangere verket hører hjemme i bør være blant erindringsbøker, dagbøker eller selvbiografier. Men jeg merker meg at forlaget bruker roman-begrepet svært bevisst til å tilbakevise klager fra forfatterens pårørende. Følgende uttales av forlaget i en artikkel i i Fedrelandvennen:

Berdahl sier det ikke var naturlig å sende et eksemplar av «Min kamp» til Knausgårds familie før boka kom ut.

– Vi sender ikke ut en roman for at noen skal korrigere den, sier forlagssjefen

– Onkelens motstand mot bøkene har ikke akkurat blitt mildere med tiden?

– Dette er en roman, og ikke virkelighet. Likevel er reaksjonene forståelige, men kanskje ikke så sterke reaksjoner, sier Geir Berdahl.

 Kommer jeg til å lese sjette bind av Knausgårds tydelig selvbiografiske syklus? Hvis jeg får den lagt foran meg, er det nok svært sannsynlig at jeg gjør det. Kun ettertiden vil kunne bedømme om dette er stor litteratur.

Kultur og ukultur i Ecuador

Nå har jeg vært fastboende i to måneder. Hva har et land som Ecuador å by en hungrende nordmann? Rydder de scenen og setter opp Ibsen-stykker? Sender de repriser av "Reparatørene kommer" på statskanalen?

Det er nok mye å be om. Hvis vi tar et kort streif de kulturtilbud som finnes, må vi først ha klart for oss at Ecuador er et fattig land. Noe flott offentlig finansiert operahus har de for eksempel ikke. Dernest er utdanningsnivået lavt. De som har midler til det sender barna på privat skole.
I de store byene er det gjerne et kinoanlegg knyttet til de store kjøpesentrene. Det er moderne saler, med teknologi som ikke har noen problemer med alle 3d-filmene som oversvømmer markedet og en popkornmaskin som kan mette 5000 mennesker ..nesten. Utvalget består derimot nesten utelukkende av blocbustere fra Hollywood. Billettprisen på 5 dollar er også i høyeste laget for den ecuadorianske familiøkonomien. Nå arrangeres det filmklubbaftener for de som ønsker noe litt annet på Casa de Cultura både i Guayaquil og i Quito. I Guayaquil vises klassikere mandag, tirsdag og onsdag, mens det i Quito gjerne er serier i samarbeid med andre lands ambassader eller kultur-atacheer. Mens mest av alt er det det piratdominerte DVD-markedet som dominerer. I hver gate er det et lokale hvor du kan kjøpe filmer for 1 dollar stykket. Der kan man finne alt. Til og med norske filmer er gjemt innimellom, forutsatt at de er vist på en eller annen festival. Eksempelvis oppdaget jeg "Død snø" innimellom et knippe zombiefilmer.
Ecuadors egen filmproduksjon er sparsom. De havner i skyggen av nabolandene Colombia og Peru. Men noe er det. Den nye filmen "En el nombre de la hija" (I datterens navn) vant en pris på filmfestivalen i Roma forleden. Kanskje dukker den opp festivalen Film fra sør i Oslo til neste år.

En dvd-spiller er en livsnødvendighet ettersom kabeltv-tilbudet stinker (unnskyld det lite dannete uttrykket). Reklamene blir bare sporadisk avbrutt av den oppsatte spillefilmen. (Viva NRK!)

Hva angår litteratur befinner det seg velutstyrte bokhandler tilknyttet store kjøpesentre, men også i egne lokaler sentralt i de større byene. Spansk er heldigvis et verdensspråk, så alle klassikere er lett tilgjengelig. Men prisene kan nok være i høyeste laget for de brede masser. Når det gjelder hva som leses, er det ikke helt ulikt Norge. Kriminalromanene kommer høyt opp, og svenskene Larsson og Mankell gjør det godt. Det  vil bli spennende om Jo Nesbø etterhvert kan finnes på listene.
De har også egen litterær produksjon, men til nå har det ikke dukket opp de helt store navnene. Nabolandene har jo hver sin nobelprisvinner i Gabriel Garcia Marquez og Mario Vargas Llosa. Derimot foreligger en rik tradisjon for fortelling av legender og fantastiske historier. Gamle indianske mytologiske sagn blandes med katolsk mystisime, jomfruelige helgener og avtaler med djevelen.
I bokhandelen kan man også kjøpe klassiske tegneserier som Asterix og amerikanske superheltserier. Donald er det dessverre dårlig med. Avisene skilter med Tommy og Tigern, Zitz og Mafalda. Det nærmeste man kommer egen produksjon er serien om "Condorito", som er chilensk men egentlig vel representerer alle andeslandene. Her presenteres klassisk humor, som ovenfor: "Leve svigermor! Men må hun leve lengst mulig unna Ecuador".

Dette er det jeg har fått med meg til nå. Men jeg har selvfølgelig kun skrapt på overflaten. Det vil være på sin plass med en ny oppsummering etter ca 6 måneder.

Som en grei introduksjon til Ecuador kan anbefales "The Ecuador Reader" (Carlos de la Torre & Steve Striffler ed.), eller min egen nettside "vivaecuador".

Den siste viking

Om den siste mohikaner ble det sagt at han levde på bananer og gamle wienerbrød. Den siste viking ernærte seg hovedsaklig av saltet sild og klippfisk.

Romanen til Johan Bojer har ligget lenge på vent. Den fristet lenge der den sto i hylla i foreldrehjemmet. Men den første sida ble aldri åpnet den gang.

Navnet Johan Bojer sier meg ikke noe mer enn "den siste viking". Foruten den er hans ark blankt. Og av og til kan det være greit å lese noe uten å ha så mange referanserammer. Jeg hadde ingen forventninger og ingen kjennskap til Bojers anseelse i det litterære og litteraturkritiske miljø på forhånd.

Nå viste boka seg ikke å være et forsøk på å skrive den store vikingromanen. I det hele tatt virker norske forfattere for feige til å prøve seg på dette.

I stedet handler dette om lofotfiske. Jeg er litt usikker på akkurat hvor vi befinner oss i historien, men båtene beveger seg fortsatt med arm- og vindkraft. Dampbåtene har dog gjort sin inntreden, så vi befinner oss kanskje helt på slutten av 1800-tallet.

Vi blir kastet inn i begivenhetene i ei fjorbygd et sted muligens ved trøndelagskysten, ettersom personene vitterlig snakker trøndersk. Vi kommer til et sted og en tid hvor menn måtte være menn og kvinner måtte vente på det som kom fra havet; et pengebrev, en husbond eller ei kiste.

Skildringen av tilværelsen som lofotfisker er gjort med stor innlevelse. Du kjenner trælene i hendene når du blar i boka, du fryser på beina og gulper saltvann. Mennene drar ut av nød, men blir samtidig avhengig av havet og slitet. For de unge som drar ut første gang er det manndomsprøven, for de gamle er kallet uimotståelig.

Her gjenkjennes også fiskerens og gamblerens affeksjon. Et godt fiske er som å få jack-pot på en enarmet banditt. Men du setter livet som innsats i det øyeblikk du beveger deg ut på den lunefulle sjøen.

Handlingen er mettet. Vi opplever konflikter og blodige slagsmål mellom søringer og nordlendinger, regelrett krigføring mellom dampbåteiere og småbåtfolket, og alle må kjempe mot vilkårlige naturkrefter. Klager over sykdom og legemlige lyter må vike når fisken kommer eller stormen rår.

Den egentlig hovedpersonen i boka er lofotfiskeren som sådan, men det er Kristaver Myran og hans sønn Lars vi deler tankene til. Kristaver Myran setter seg i gjeld for endelig å bli høvedsmann på egen båt. Kristaver kan karakteriseres som en havets Isak Sellanrå der han trosser all motgang. Men som bokas tittel antyder tilhører han en utdøende rase.

Boka står sin prøve og jeg vil betegne den som en klassiker.

Epilog:
Lesing av bøker gir kunnskap. Konflikten mellom dambåteierne og småbåtfolket som er skildret i boka var faktisk en historisk hendelse, senere kalt "Trollfjordslaget" som fant sted i 1890.

Johan Bojer selv levde fra 1872 til 1959 og hadde en litterær produksjon som strakk seg over 60 år. Noe særlig mer kan ikke lese ut fra den sparsomme informasjonen om forfatteren som finnes på wikipedia (med skam å melde, det står mer om hans liv og virke i de engelske og tyske artiklene).

Illustrasjonsbilde: "Slaget i Trollfjorden" malt av Gunnar Berg.

Charles Dickens, en brutal bølle

Få britiske forfattere kan karakteriseres som folkekjære. Unntaket er Charles Dickens. Og det i den grad at han har blitt et adjektiv. Når vi sier om en fortelling at den har en "dickensk stemning" ser vi umiddelbart for oss en blanding av tarvelige omgivelser, humor, hjertevarme mennesker, kyniske personer og et tynt håp om at det vil gå godt til sist.

Dertil egner han seg glimrende for dramatiseringer. Flere av de beste klassiske filmene er laget som en direkte gjengivelse av Dickens historier, kanskje med David Leans versjon av Oliver Twist som den fremste. Storbritanias fremste skuespillere hopper gjerne rett over fra Shakespeareoppsetningen for en rolle i TV-serier basert på Dickens romaner.

Av de mest fortolkede fortellingene finner vi nevnte "Oliver Twist". Den foreldreløse gutten med sin vanskelige oppvekst på hjem og i fattigslige omgivelser, som hjelpegutt for begravelsesagenten og utnyttet av den forbryterske Fagin, var en en pedagogisk kontrast til våre egne liv i oppveksten, der tilværelsens hardeste tildragelser var når favorittpålegget ikke var satt fram på frokostbordet. Som sådan var historien om Oliver mer dannende enn samtlige evangelier i det nye testamente til sammen. Det er å håpe at man lager en dataspillversjon over Oliver Twist slik at han blir tilgjengelig også for kommende generasjoner.

Så har vi "En Julefortelling". Ebenezer Scrooge, gjerrigknarken som ga inspirasjon til Onkel Skrue, hatet julen og unnet ikke andre folk noen glede. Også her får vi et dramatisk innblikk i fattigdom og fortvilelse før det ender godt.

Min første Dickens-fortelling var den lettere og humoristiske beretning om Pickwick-klubbens etterlatte papirer. Etter det gikk så godt som hele Dickens-hylla i Drammen Folkebibliotek unna i et strekk.

Dickens eget liv var også en "dickens-historie". Familien opplevde middelklassens mareritt da far i huset ble satt i gjeldsfengsel. Charles måtte som tolvåring bidra til familiens underhold ved å jobbe 10 timer daglig på en skokremfabrikk. 15 år gammel fikk han jobb som rettsbetjent hos et advokatfirma. Disse opplevelsene har gitt inspirasjon til mange av fortellingene hans.

Gledelig er det at Aftenposten nå bidrar til å utfylle vår bilde av mannen. Det bringer oss endelig til overskriften på dette skriftstykket. Aftenpostens korrespondent i London omtaler nemlig noen bøker om forfatteren. Det kommer ikke fram om hun har lest bøkene eller om hun bare har lest om dem. Iallfall mener hun å ha grunnlag for å skrive at "Dickens var kald og brutal på hjemmebane".

Vi får dessverre ikke utdypet den påståtte brutaliteten. Men i det minste var det et ulykkelig ekteskap som endte med skillsmisse.

Vi takker Aftenposten for å ha utvidet vår horisont på dette punkt i stedet for å fore oss med alle mulige uvesentligheer fra de britiske øyer.

Avisen som tidligere var kjent som den snerpete tanta i Akersgata har såvisst endret karakter, der hun velter seg i nakenbilder av Fridtjof Nansen og ikke tidsnok kan opplyse oss om siste nytt fra levende og dødes private kammer.

Vokt deg, o ukjente blogger, for berømmelsen. Hva vil ikke ettertiden kunne ha interesse av å få vite om de gjerninger som presumptivt kan ha blitt begått under den dyne du nattlig deponerer ditt legeme?

Den nakne sannhet om Fridtjof Nansen

Alle helter er ikke amerikanere. Her i Norge har vi vel hatt en. Men det er en stund siden. Nå for tiden er det de kjente 15 minutter sonm gjelder. Den kortvarige og herostratiske berømmelse som tilkommer de som kommer på TV, vinner et eller annet mesterskap eller tjener mye penger på kort tid.

Fridtjof Nansens meritter bør være kjent for alle norskfødte, men til glede for nye landsmenn foretar vi en kjapp oppramsing:

Fridtjof Nansen (1861-1930)

• var vitenskapsmann og tok doktorgraden på slimålens nervesystem i 1988.
• gikk på ski over Grønland (også) i 1888. 
• ledet turen med polarskipet Fram over polarisen,
• påfølgende skitur i retning Norpolen sammen med Hjalmar Johansen.
• aktiv innsats i den politiske kampen om Norges løsrivelse fra unionen med Sverige
• hadde Norge blitt republikk etter unionsoppløsningen er det ikke umulig at han hadde blitt vår første president.
• etter 1. verdenskrig han arbeidet med hjelp til flyktninger og repatriering av krigsfanger
• oppnevnt til Folkeforbundets høykommisær for flyktninger 
•  mottok i 1922 Nobels fredspris.

 Det er hyggelig at han ikke er glemt. Iallfall ikke mer enn at Aftenposten trakk fram noen nakenbilder av ham som de også la ut på Facebook. Den tidligere tanten i Akersgata har fullstendig forlatt sin snerpethet i kampen om de tabloide oppslagene. I stedet ble facebooksjefene sjokkerte og holdt på å stenge Aftenpostens konto.

Bildet hadde Nansen tatt og fremkalt selv en gang ganske sent i livet. Men det var nok ikke for at Aftenposten skulle publisere det på interenett mer enn 80 år seinere. Det ble sendt til en av hans elskerinner for at hun skulle kose seg med det når han ikke selv var til stede. Hennes stebarnebarn rotet litt gamle esker og fant en rekke slibrig velskrevne brev fra Nansen, samt noen uartige bilder. Slikt kan det bli penger av, for de som har teft for slikt. Og folk har da bare godt av å vite at også polfareren hadde menneskelige sider. Dessverre for massemediene er det ikke noe som tyder på at han også var homoseksuell. Til tross for at han selv innrømmet å ha delt sovepose med Hjalmar Johansen.

Nå ligger det ikke akkurat den store nyhetens interesse i å slå fast store menns virilitet. Denne egenskapen var påviselig til stede hos såvel John f. Kennedy, Dsjengis Khan og Erik Bye. Adolf Hitler er unntaket som bekrefter regelen. Vi har ikke holdepunkter nok til å fastslå om det samme er tilfelle med store kvinner. Det er laget en pornofilm om Katarina den store av Russland, men det er usikkert hvor historisk etterettelig denne er.

Hvis det hadde vært noen moral i dette, hvilket det ikke er, kunne den illustreres ved hjelp av følgende vers av Jacobsbloggens husdikter, den hyppig refuserte Triztan Nypethorn:


Hvor stolt du nå enn er av ditt lem,
en regel bør du huske før du den legger frem;
I din stue viser du den kun til en
tar du bilde går den over hele verden
og mottas med bravur og vantro i de tusen hjem.

Chico & Rita

En gammel cubaner tjener sitt daglige brød som skopusser i Havannas gater. Så er det noen som roper navnet hans. Noen gringoer spør etter ham. Det viser seg at den gamle mannen en gang var en stor musiker som spilte med datidens største stjerner. Med litt lanseringshjelp blir han gjenoppdaget og reiser deretter på verdensturne. Har du hørt denne historien før? I filmen om Chico og Rita får du den en gang til. Hertil kobles den med den gamle leksa om to unge elskende som glir fra hverandre, men aldri glemmer sin store kjærlighet til de gjenforenes på sine ganle dager.
Her var det mange spoilere, men når handlingen er forutsigelig må det godtas.

Men ofte er det ikke historien i seg selv som der det viktige, men hvem som forteller den, og ikke minst hvordan den fortelles.

Her har den spanske regissøren Fernando Trueba (som blant annet vant oscar for beste utenlandske film i 1992) valgt å bruke tegnefilm. Men det er tegnefilmmakeren Javier Mariscal som er ansvarlig for den kunstneriske delen. Det er han, med sin kjærlighet til Havanna, som skildrer byen slik den var på 40/50-tallet og slik den er i dag. At det i det førstnevnte tilfelle blir fokusert på glamour og at sistnevnte foregår i et slumaktig område, får nok tilskrives de etablerte cubaklisjeene. Men det  passer forsåvidt svært godt til den melodramatiske historien som skal fortelles.

Og melodrama blir det. Og det er bra. Her spilles det på sterke følelser. Publikum skal både le og gråte før filmen er til ende. Her er det lite slapstick tegnefilmhumor (med unntak av en biljakt). Omgivelsene, Havana, New York, barene former menneskene, luksuriøse omgivelser kjennetegner suksess, et slitent skjenkesred gir varsel om slagsmål, en kirkegård.....død. Det spilles på enkle fargenyanser, rød for pasjon. blå for avstand og gul for alderdom. Vi er langt fra fargesprakende, datanimerte produksjoner i 3D. Her er det stemninger og følelser  som formidles.

Musikken er på samme tid et eget kapitel og en integret del av helheten. Jazzelskere og nostalgikere får sitt med Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Nat King Cole. Ikke originalene riktignok, men gjenskapt av dyktige musikere (Nat King Cole tolkes forøvrig av sin yngre bror Freddy Cole). Chicos pianotriller utøves av en ekte gammel cubaner; Bebo Valdez (f. 1918). Den aldrende Chico er modellert etter hans ansiktstrekk. Bebo har forøvrig ikke pusset sko. Han ble "gjenoppdaget" da han spilte på en restaurant i Stocholm. Etter dette har han vunnet flere Latin Grammys (Best Tropical Tradicional Album, Best Latin Jazz Album).

Men glem det som ble skrevet i første avsnitt. Denne filmen er ingen klisje! Den forteller antikke historier på nye måter. Dersom du liker film, musikk eller i det hele tatt har følelser skal du se den.

Bernard Hvals forsnakkelser

Jacobsbloggen baksnakker ei bok av Lars Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen er den samtidsforfatteren jeg har det lengste og beste forhold til. Det vil si, stort sett kaster jeg ikke bort tida på nye bøker. Det er mye mer anvendt tid å oppdatere seg på klassikere, de som har vist sin overlevelsesdyktighet. Så kan bokhøstens nyheter heller forbeholdes forlagsfolk, anmeldere og andre ukritiske personer.

Men Saaby'n har jeg fulgt siden skoledagene. Det var hans kriminalistiske verk "Jokeren" som tente lyset. Deretter kom "Beatles" som gjorde resten av Norge oppmerksom på dennet tynnhårede forfatteren, mannen som ser ut som han aldri har ledd i hele sitt liv men likevel leverer bøker fulle av humor.

Saabye'n skriver også dikt, følelsesladete vers som egnet seg for høytlesing, som man ikke trenger veiledning av norsklæreren for å skjønne.Diktet om hvor det blei av alle gutta var en repetiv øvelse på vorspiel fra jeg var i midten av tyveåra og framover. Jo flere av gutta som uteble, jo mer relevant ble diktet. Vi lagde egne tilleggsvers om savnede personer. (Alle gutta forsvant etterhvert. Nå har jeg også forsvunnet selv.

Det har blitt flere enn meg setter pris pa Saaby'en.  Så mye at de har tildelt ham Nordisk Råds litteraturpris. Det var for boka "Halvbroren". Ei glimrende bok, men jeg forsto aldri slutten. Om det er noe norsklærere der ute som leser dette, vil jeg sette pris pa om de gir en nærmere redegjørelse for denne i kommentarfeltet under (husk spoiler-alert).

Till min glede ser jeg på omslaget til boka om Bernhard Hval at handlingen er lagt til 1920- og 1930 tallet. Jeg anser mellomskrigstida som verdenhistoriens mest gyldne, mest dramatiske og fantastiske periode. Ei tid hvor mennesker var mer menneskelige og ingen ble av det simple flertall tvunget til å være tilgjengelig på mobiltelefon.

En bok med handling fra mellomkrigstiden skrevet av Lars Saabye Christensen er således en så stor gave at man burde utsette lengst mulig å lese den. Men så sterk karakter har man dessverre ikke. Så vet man heller ikke om man blir overkjørt i morgen den dag.

Bernhard Hval faller inn LSCs rike galleri av personer med sosiale handikapp. Bernhard som er en begavet lege får på de mest ugunstige øyeblikk anfall hvor han lirer ut av seg ikke helt passende fraser og han lager uhumske lyder og fakter som overhode ikke passer for anledningen. Til tross for at han gjør alt for å skjule dette blir hans skjebne beseglet da han i en tale i egenskap av den beste medisinstudenten i sitt kull roper ut "KUK I HONBOREEN".

Bernhard Hvals lyte gir Saabye`n rikelig med anledninger til å trikse med ord, slik han er så flink til. Hertil får han grave i forgangne ord og uttrykk, samt krydre med latin. Det skal innrømmes at jeg ikke alltid klarer å følge med i svingene, men moro er det.

Enda så underholdende Saaby`n skriver, er dette en trist bok. Herom levnes ingen tvil. Samfunnet gir lite rom for mennesker med avvik, hvordan det enn måtte ytre seg. "Det kantede folket" kaller Bernhard Hval det. De skjuler seg, har alltid dårlig samvittighet og de er dømt til ensomhet.

Velvel. Kanskje Hollywood kjøper filmrettighetene så vi kan kan få en lykkelig slutt.

--
For tiden gjengir Lars Saabye  Herbert Ankels stiler fra slutten av 60-tallet pa Aschehougs forfatterblogg. Dette er meget fornøyelig lesning. Anbefales.

--
Tilhører Jacobsbloggeren det kantede folket? Er du selv litt kantete? Skriv dine refleksjoner i kommentarfeltet.

Fred Astaire

Hvor mange ganger har ikke denne bloggen lovprist Norsk Rikskringkasting som i sin gullalder med fjernsynsmonopol sørget for at vi fikk, blant mye annet, en vid allmenndannelse og en bred filmhistorisk innsikt. Med sorg i hjertet ser jeg på det totale fravær av disse egenskaper hos de generasjoner som er oppvokst  etter raseringen av statskanalens enerett til fjernsynssendinger og innføringen av den demokratiske rett til å fòre hjernen med søppel.

Det er nå jeg kommer fram til Fred Astaire. Ikke fordi hans filmer er et eksempel på høytravende filmkunst eller kulturmarxistisk snobberi, men fordi at man ved å se hans filmer får innblikk i en annen tid og hva folk underholdt seg med den gang. For man må ikke tro at Astaire var noen mindre stjerne eller manglet noe i popularitet fremfor dagens film-eller popidoler.

Her er det kanskje på plass med en liten introduksjon for uinnvidde, de som har kommet til etterpå. Astaire var en kjent entertainer, sanger, skuespiller  men først og fremst danser med sin storhetstid på 30- og 40-tallet. Han spesialitet var step-dans. Denne særlige formen for fotarbeid hvor danseren akompagnerer musikken ved å steppe med skoene. Han var stjerne i et stort antall romantiske komedier hvor det vesentligste var dansenumrene han utførte, gjerne med Ginger Rogers som partner. Ikke alle tror meg når jeg sier at jeg som liten gutt virkelig koste når disse filmene ble vist på bestemors gamle sorthvitt TV. Dans var ikke kjedelig med Fred.

Underlig var det da at jeg på den tropiske filmklubben i Guayaquil kjente meg hensatt til mandagsfilmens storhetstid. Denne tirsdagen vistes nemlig Follow the fleet fra 1936 med Fred og Ginger. Blant birollene fant vi den senere westernhelten Randolph Scott og den store komediennen Lucille Ball.

Marinemiljøet i filmen ga rom for mannskor og Marie-jeg -vil hjem-til deg -sanger. Fred arrangerte dansekurs på dekk og komiske situasjoner oppsto ved at de staute machokarene vekslet på å være kvinne. Homoerotisk humor var ennå ikke på moten.

La gå, handlingen er som i romantiske komedier flest, noen misforståelser, litt hindringer i veien, men så ender det godt. Fred var ingen karakterskuespiller men hadde desto mer sjarm. Og når han tro dansefoten var det umulig å holde tærne i ro.

Så min venn, unn deg selv en fristund fra dette århundres prestisjejag og uendelige higen etter teknologiske oppdateringer. Bestill en Fred og Ginger -film på amazon.com og nyt den med en solo og en kvikklunsj. En av de bedre skal visstnok være "Top Hat" fra 1935.

En liten smakebit.

Jacobsbloggen flytter til Ecuador

Da er alt jeg eier solgt eller kastet. Jobben er sagt opp og eiendomsmekler´n har fått nøklene til kåken. Det som gjenstår, mitt kjødelige legeme, er forflyttet til Ecuador på permanent basis. Akkurat i tide i før høststormene.

Og det gikk overraskende greit. Jeg hadde kanskje gråten i halsen da godstolen ble sendt på dynga og underlig var det å se bøkene toge ut. Tegneseriesamlingen min er lagt ut for salg hos en forhandler i Oslo. De øvrige trykksakene er i besittelsen til en vandrende kremmer.

Mange har spurt  hva jeg skal gjøre i Ecuador.  Jeg skal selvfølgelig blogge! Men da vil det skje mest på mitt nyopprettede domene vivaecuador. Dette skal nemlig bli den store ecuadorguiden. Alt du kan tenke deg og særlig det du ikke kan tenke deg å vite om Ecuador skal stå her. Kanskje vil det også finnes litt om hvordan det er å være meg i Ecuador.

Men hva med Jacobsbloggen? Jo,  Jacobsbloggen består. Jeg har riktignok ikke lenger mitt lager av referanseverk, men det meste kan etterhvert googles. Jeg vil fortsatt se filmer. Kanskje noen venner kan sende meg bøker. Og tegneseriene er lagret i hukommelsen. På avstand ser man også ting i et annet lys og står i større fare for å utttrykke noe originalt.

Kunstverket over bærer tittelen "Jacobsbloggmannen" og er en gave fra tidligere kolleger.

Før jeg brenner ned

Jacobsbloggen funderer over ei bok av Gaute Heivoll.

Denne boka vant Brageprisen i fjor. Nå foreligger den kommet i pocket utgave slik at vanlige lønnsslaver kan kjøpe den. Det vil si oss som lang tid i etterkant av nyhetens interesse proklamerer våre meninger.

Mitt umiddelbare tanke etter å ha lest "Før jeg brenner ned" er at alle etablerte forfattere skriver om seg selv for tiden. Og de skriver særlig om forholdet til faren sin. Hvordan vil framtidens litteraturhistorikere se tilbake på denne tiden? Kommer de til å kalle den den egolitterære perioden i norsk romankunst? Eller det ødipale decennium på 2000-tallet? Det er riktignok ikke helt nytt at forfattere skriver "romaner" om seg selv. Både Knut Hamsun og Aksel Sandemose gjorde jo det samme.

Men denne boka forteller også om andre ting enn bare Heivoll og faren hans. Handlingen dreier rundt en historisk hendelse i bygda han vokste opp, om en pyroman  som etterhvert viste seg å være brannmesterens sønn. Episoden preget stedet på mange måter. Forfatteren selv vokste opp med dette, selv om han knapt var født da det fant sted.

Heivoll har en nøktern, nærmest journalistisk fortellerstil. Slikt kan fort blitt tørt og kjedelig. Beskrivelsen av dokumenterte hendelser krydres ved at Heivoll tillater seg å gå inn i hodene på de berørte og beskrive følelser og reaksjoner. Heivolls eget forhold til sin far og hans død er sidehistorien som skaper variasjon.

Jeg synes totalt sett at Gaute Heivoll har skrevet en god bok. Men jeg kan ikke fri meg helt for følelsen av at jeg har lest en lang nyhetsreportasje. Dessuten blir han i litt for alvorligste laget. Det kan likevel hende jeg leser flere av bøkene hans.

Arne Paasche Aasens gamle bolig selges

"Ditt sinn monne flyve så vide omkring. Det er som du glemmer de nære ting."

Hva annet kan man si i en stund som denne. Hvem er det som egentlig har hørt om Arne Paasche Aasen? Noen er det. I allfall alle over 60 år. Og en del andre også, for eksempel de observante som har det med å kaste et blikk under verselinjenene på kjente sanger og oppdager hvem som har skrevet dem.

Arne P. Aa er nemlig mannen bak sanger som "De nære ting" og "Blåveispiken". Han var husdikter for Arbeiderpartiet da det var stort  og lagde mange av sangene man finner i AUFs sanghefte. Mer obskurt er at han også er ansvarlig for Lillestrømsangen. Best likt var kanskje likevel de mange anektdotiske versene som ble trykket i Arbeiderbladet under pseudonymet Dorian Red.


Påskeidyll på Sagene

Og nå er boligen han bodde i fram til sin død i 1978 lagt ut for salg. Det er enkel leilighet i en bygård på Sagene, som oser av gammel arbeiderkultur, Oscar Braaten og selvfølgelig Arne P. Aa. selv. Bygget i mur i 1933 som den er, er den adskillig bedre bevart enn de mange 50-talllsbygningene som ble bygd i rasende fart under gjenreisningen. 1.900.000 mener takstmannen den er verd.

 

Jeg kan personlig garantere for at den dikteriske kraft fremdeles sitter i veggene. Jeg kjøpte den i 1995 og har tilbrakt gode år der. Selvfølgelig med sporadisk høytlesing av Arne P. Aa´s muntre vers.

Den gode, den onde og den grusomme

Overskriften er ikke innledning på en beskrivelse av lærere jeg hadde på skolen. Heller ikke er det en gjennomgang over kvinner jeg har kjent. Selv om det selvsagt også kunne vært det. Men dette er ikke en veldig personlig eller privat blogg. Vi menn i førtiårene blogger ikke om private ting. Da skriver vi heller 6-binds romanverk og kaller det "Min Kamp". Jacobsbloggen er derimot en liten kulturblogg hvor film, litteratur, tegneserier og andre ting  kanaliseres gjennom deres ydmyke blogger og ender ut i et eller annet trivielt uttrykk.

Nå er vel ovenstående redegjørelse en avsporing, da middels filminteresserte forlengst har skjønt at det er Sergio Leones film fra 1966 dette handler om.

Forleden kveld var det nemlig en interessant film på TV som jeg hadde planlagt å nyte til fredagsflaska. Hvorfor klarte jeg da ikke å la være å slå over på en annen kanal for å se "Den gode, den onde og den grusomme" nok en gang, til tross for at jeg har sett den ti ganger tidligere? Hva er det med denne cowboyfilmen?

Litt meditasjon stimulert med litt alkohol avstedkommer en liten liste. Herav presenteres:

Jacobsbloggens 8 grunner til at "Den onde, den gode og den grusomme" er en skikkelig bra film:

• De vakre andalusiske slettene som i innspillingen foregir å være en ørken nær USAs grense til mexico. Det brede lerrettet gir inntrykk av et massivt landskap som synes uendelig. Særlig når du går til fots uten tilgang på vann.
• Eli Wallach er den grusomme. Og han nyter det.Wallach hadde flere karakterroller, blant annet i "The misfits". Men aldri har han passet bedre enn i denne rollen som skurkaktig mexikaner.
• Lee van Cleef er ond og lyder navnet "Angel Eyes". Det definitive høydepunktet i en legendarisk westernkarriere. Regissør Sergio Leones fokus på Cleefs skikkelse og karakteriske ansiktstrekk gjør dette til en stilistisk nytelse.
• Clint Eastwood. Hvis han er den gode, hvordan skal det da gå? Eastwood var allerede i satt alder da han i Leones filmer innledet en eventyrlig karriere som skuespiller, regissør og borgermester.
• Nærbildene av ansiktene. På det enorme filmlerretet ser vi plutselig rett i hvitøyet på skuespillerne. Med små variasjoner i ansiktsmusklene fortelles mye. Det er et øyeeple som hopper forskremt til siden, en munnvik antyder et smil og utmattelsens svettedråpene løper nedover pannen.
• Ennio Morricones musikkbilde som bryter fullstendig med tradisjonen for westernfilmer og forsåvidt all filmmusikk vi har hørt tidligere.
• Fritt for damer. Jeg mener ikke med det at jeg ikke setter pris på kvinnelige karakterroller eller lettkledde Bond-babes. Det er bare det at hvorfor i all verden skal alle amerikanske filmer ha en romantisk bihistorie uansett hva de handler om? (jada, jeg vet hvorfor; billettinntekter). Av og til er det greit å bare ha "guttas kveld".
• Arch Stanton. Han er død og begravet før filmen begynner, men spiller likevel en avgjørende rolle.

Så derfor har ikke andre kanaler en sjanse når noen har satt opp Leones mesterverk på programmet. Lista er nødvendigvis ikke uttømmende og det er lov å komme med tilføyelser.

Tintins liste

Steven Spielberg har laget film om Tintin. Hvem ville trodd det?

Vi snakker om den Spielberg som har bragt oss noen av tidenes største Hollywood-suksesser, en analytiker og et markedsgeni som gang på gang treffer massenes behov. Den ene kassasuksessen etter den andre med filmer av varierende kvalitet har fylt denne mannens sveitsiske bankbokser med så mye gull at Zürich til slutt måtte utvide bygrensene.

Så hvorfor tar han en slik sjanse med et sidrompet og urgammelt europeisk fenomen som Tintin? Har han på klassisk hollywoodprodusentvis kjøpt noen rettigheter som gjør ham i stand å forvandle hele historien til å handle om en tenåring i California som innvikles storpolitiske transaksjoner som også omhandler romvesen? Med Leonardo de Caprio i tittelrollen?

Tintin, gutten med tiursveisen, så dagens lys i Belgia så tidlig som i 1929. Han var en speidergutt og senere ung journalist. Hans eventyr over hele verden antok stor popularitet i løpet av og etter annen verdenskrig da det ikke var amerikanske tegneserier å oppdrive. Historiene var preget av grundige undersøkelser og tegningene av sine klare strek. Skaperen Georges Remi med signaturen Herge ble en foregangsmann for de mange albumserier som skulle bli laget særlig i Frankrike og Belgia og som vi også kjenner godt til her til lands.

I oppveksten var ikke Tintin en av mine favoritter. Han var på langt nær så morsom som Asterix og Lucky Luke. Tintin var mer seriøs. Selv om han hadde noen humoristiske støttespillere, som Kaptein Haddock og detektivene Dupond og Dupont.. Det framtredende i Tintin var det mystiske. Figurer som den gale kineseren i Den røde Lotus og inkamumien i de sju krystallkuler var rett og slett ubehagelige. Kometen og nesten-skildringen av verdens undergang i Den mystiske øya var direkte marerittfremkallende.



Tintin hallusinerer



Tintin fikk ikke den samme suksessen i Norge som han hadde fått på kontinentet. Mine eksemplarer var stort sett kjøpt i Danmark. I Belgia derimot blir det sagt at alle barn har to sett med foreldre, sine egne og Tintin.

Når Tintin en sjelden gang får avisomtale i Norge er det det rasistisk betonte Tintin i Kongo fra 1931 som alltid får oppmerksomhet. Egentlig er dette ganske latterlig ettersom det skal vanskelig gjøres å finne en avisartikkel fra samme avis fra den tiden som omhandler ”negre” og ikke vil kvalifisere til rasisme etter dagens standarder. Dette var tross alt kun 15 år etter kong Leopolds folkemord i Kongo og med en forestående masseutryddelse av jøder i Europa for døren. Framstillingen av de eksotiske villmennene som dumme og snille var faktisk sympatisk for sin tid.

Nåvel. Spielbergs film får premiere i Norge 28. oktober i henhold til Filmweb. Historien bygger på albumet "Enhjørningens hemmelighet". Traileren tyder på at man i stor grad forholder seg til den originale Tintin. I motsatt fall lover vi at film-mogulen ikke skal dø i synden. Uansett blir dette spennende.

"Farvel til bøkene"

Det skjedde på torsdag. Kremmeren skrenset inn på plassen og lager spor i borettslagets plen med varebilen sin. Bøkene mine lå stablet i kasser, rede til forflytning.

På grunn av skjebnens uransakelige veier skal jeg forlate landet og må kvitte meg med det lille jeg eier av jordisk gods. Stort sett er dette problemfritt. Vemodig var det å sende den gode lenestolen min på dynga, men det kan jo være at jeg finner en ny godstol dit jeg kommer. Nå sto lesestoffet for tur.

Bøkene mine har blitt samlet i generasjoner. Og de tok betydelig plass, både i leiligheten og i bodene. De respresenterte forskjellige tider, livsfaser og skiftende interesser. I en sprengfull bokhylle var små pocketutgaver skviset inn mellom tjukke romanverk. Dostojevskij breiet seg med så mange bind  at han lagde trøbbel i det alfabetiske systemet ettersom han måtte fortsette på neste hyllerad. Rekken av Hamsunbøker skapte med sine mange forskjellige utgaver, innbundne og uinnbundne fullstendig asymmetri. De siste ervervelsene hadde slett ikke plass i noen hyller, men sto i stabler ved siden av. På motsatt side av de skjønnlitterære bøkene sto oppslagsverkene i sluttet orden. Store Nordiske leksikon, (København 1916-1924 hvor du kan få svar på absolutt alt), årsutgavene av Schibsted forlags Hvem-hva-hvor fra 1946 og framover, Norgeshistorien, Grimbergs verdenshistorie, Norsk litteraturhistorie, Verdens litteraturhistorie og Store komponister var alle klare til avmarsj. Og i et lag med støv lå førsteutgaver av gamle storheter.

Kremmeren kikket kjølig beregnende over "varene". Der noen ser "ånd" og "stor litteratur" ser han muligheter for fortjeneste. Jeg hadde allerede avhendet en del gjennom 10-kroners marked for gode venner. Resten skulle selges på diverse bruktmarkeder. Forhåpentligvis vil de bli til glede for flere.

Hvis man liker å lese får man gjerne et "forhold" til bøkene sine, som det heter, og man vil derfor helst ikke skille seg av med dem. Men dette er nok litt irrasjonelt. Hvor mange av bøkene dine leser du egentlig om igjen? Oppslagsverk er er kjært redskap for kunnskapsbygging og konfliktavvergende avklaringer på diskusjoner. Men som en venn skryter;  han har Wikipedias samlede hjemme. Og det på flere språk. Mye tyder på at datateknologien og internett framover vil kunne forsyne oss med det vi måtte trenge for anvendelse av skriftlig materiale. Så får vi bare finne andre ting å dekorere hjemmene våre med.

Jeg vinker i vinduet når de reiser.

--

Follow my blog with Bloglovin

Hei.

Var du bare nysgjerrig eller var du virkelig villig til å betale tusen kroner for hemmeligheten?

Det kan jeg love den ikke er verdt. Derimot erfaringen av å bli bondefanget på internett kan vise seg å være lønnsom ved en senere anledning.

Vel. Grunnen til at jeg med en viss rimelighet påstår at bloggen har tilbrunget meg inntekt er rett og slett at jeg ble tilbudt jobb. Noen kontaktet meg gjennom en profil jeg opprettet på et nettsted hvor jeg også har presentert en av bloggene mine. Jobben er internettbasert  men har overhodet ikke noe med blogging å gjøre (heller ikke salg).

Poenget kan være at man ikke skal tenke så mye på at dette skal man tjene penger på, men blogge for moro skyld og sette spor etter seg i forskjellige fora, så dukker det kanskje opp en mulighet der man minst venter det.

Filmen om NOKAS-ranet

Etter introduksjonen fra Kjetil Østlis bok om "Politi og røver" (forrige innlegg) beveger vi oss enda lengre ned i underverdenen. NOKAS-ranet skulle bli det største ranet i Nordens historie. Hos Norsk kontantservice i Stavanger oppbevarte man like mye penger som Onkel Skrue tjener på en dag. Media manet etter kuppet fram spennende profiler som "hjernen" og "skyggen". Men det var slutt på leken. En politimann hadde blitt drept og av de ansatte som ble utsatt for ranet var det flere som fikk traumer.

Ranet ble begått i 2002, men fortsatte å tiltrekke seg oppmerksomhet på grunn av den dramatiske etterforskningen og skuespillet som utspilte seg i rettsalene i lang tid etterpå.

Filmen om NOKAS-ranet ble laget i fjor. Den ble nylig tildelt Amandautmerkelse for beste regi og beste manus.

Før vi går videre, en liten digresjon med spørsmål om hvorfor det skal lages en filmatisering av en slik ulykksalig begivenhet så kort tid etter at den har skjedd, med tanke på alle de som på en eller annen måte er involvert eller berørt av saken. Tancred Ibsen, Norges kanskje beste filmskaper gjennom tidene, lagde en film i 1950 som het "To mistenkelige personer". Den handlet om et lensmannsdrap som ble begått på i 1926 og ble stanset av hensyn til en av personene som ble straffet for udåden men nå levde et vanlig liv. I dag er man mer opptatt av å legge begrensninger i offentlige registre med økonomiske opplysninger om enkeltpersoner enn at deres egne liv skal skjermes for offentlig publisering. Har ting forandret seg?

Men over til denne filmen: Den er faktisk ikke noe sensasjonsaktig eller storslått over denne framstillingen. Den er tvert imot en meget realistisk rekonstruksjon.  Med enkel "skjult" eller håndholdt kameraføring er vi fluer på veggen. Fra de hverdagslige replikkene som kommer fra raneren, politifolkene eller forbispasserende, politimennenes rutinemesige patruljering før de får beskjed om ranet til personalets vantro blikk når maskert menn dukker opp og begynner å hamre med slegge på vinduet.

Hele filmen er tidsmessig avgrenset til natten ranet ble begått. Vi blir altså spart for spekulasjonene og mediesirkuset i ettertid.

Vi kommer ikke inn på personene i dramaet, men ser hvordan de reagerer på begivenhetene. Noen av ranerne er tydelige nervøse før kuppet. Noen av de berørte får panikk, andre viser handlekraft.

Jeg synes regissør Skjoldberg har laget en verdig fortolkning av det som fant sted i Stavanger sentrum i 2002. Filmen vant to fortjente priser. Men årets konkurranse var kanskje heller ikke av den hardeste...

Politi og røver

Jeg har sett Heat på ny. Denne filmen, som kom i 1995 med Al Pacino som purk og Robert De Niro som skurk, fikk i sin tid gode kritikker. Jeg fant den mindre interessant med flåsete dialoger og oppstyltet plot. Jeg synes det samme i dag.

Grunnen til at jeg tok den fram er at jeg  har hørt lydboken "Politi og røver" av Kjetil Østli. (Det har blitt mye lydbøker denne sommeren. Takk til NSB og Jernbaneverket). Boka er en dokumentar som tar for seg fremveksten av Tveitagjengen på 1990-tallet og politimennene som jaktet på dem. Et av poengene til Østli er at både politimannen og forbryteren han snakker med har Heat som favorittfilm.

Den velformulerte journalisten Kjetil Østli lever seg inn i underverdenen gjennom flere dybdeintervjuer med den tidligere politispaneren Jonny Brenna og kjeltringen Martin R.Hansen. Han prøver bevisst å finne likhetstrekk mellom de to. Han spør dem ut om oppvekst, familieliv og interesser i tillegg til at han graver ut det han kan finne om deres respektive profesjonsutøvelser.

Det utarter seg en svært uformell tone de tre mellom. Østli får snart kallenavnet "den bebrillede akademikeren". Således blir det også en bok om mannsrollen. Å være tøff og ikke vise frykt er viktig for aktørene på hver sin side av loven. Brenna og Hansen går sammen om et prosjekt hvor de skal gjøre "mann" av akademikeren. Han blir deretter dratt med Brenna på Kav-maga-trening og på skyteøvelse med Hansen. Fornøyelig er beskrivelsen forfatteren gir av seg selv når sitter på med Hansen mens han demonstrerer råkjøring. Journalisten krymper seg  i setet og tviholder på brillene sine mens den tidligere banditten skravler uberørt i vei.

Samtidig er Hansen medtiltalt i Munch-saken og stevnet som vitne i NOKAS-saken. Brenna er utbrent som politimann og begynner som sakkyndig kommentator i TV2

Fra bevisføringen i Munch-saken

Av hypotesene Østli legger frem og diskuterer er den at det finnes mange likheter mellom lovbryteren og forbryterjegeren. Han finner at begge er rastløse og spenningssøkende. Dertil er de utpregede konkurransemennesker som ser det hele som et spill. Politimannen skal jakte forbryteren og forbryteren skal lure politimannen. Dette klarer Østli å sannsynliggjøre gjennom eksempler og en rekke slående sitater fra kriminologisk forskning. De er altså ikke så forskjellige, forbryteren og lovmannen.

Og det er jo det filmen Heat  ville fram til med den kjente scenen hvor Pacino og De Niro møter hverandre på en kafé og drøfter spillets gang før den avgjørende finalen.

"Finalen" i Østlis bok er ikke NOKAS-ranet, men "partyet" etter rettsaken. Advokatene og journalistene avreagerer nemlig sammen i en hemningsløs fest på sakens siste dag. Dette er de største gribbene som skor seg på denne elendige historien. Journalisten og forfatteren hiver seg utpå samtidig som disse refleksjonene summer oppe i hodet hans.

Dette har blitt en underholdende bok som gir mye til ettertanke. Bedre enn filmen.

(Jeg så et bilde av Kjetil Østli i Aftenposten i dag. Har han sluttet å bruke briller?)

Captain America og superheltfilmene

Med forbedret filmteknologi har vi fått et skred av superheltfilmer. Dessverre er mange anmeldere for unge til å ta sjangeren alvorlig. De mangler også, eller er for late til å skaffe seg, elementær bakgrunnskunnskap.

Superheltene er et fenomen skapt av amerikansk tegneserieindustri på 1930-tallet og kjennetegnes med en iøyefallende utkledning, gjerne i form av en trangtsittende drakt/trikot eller en rustning. Inne i drakten befinner det seg en person med en eller annen form for overnaturlige evner. Tidlige eksempler på superhelter er Supermann (1938) og Lynvingen (1939).

Det ble tidlig en praksis at superheltfigurene ble forlagenes eiendom, og ikke skapernes. På den måten kunne etter hvert superheltene komme på besøk i hverandres serier. Det er i hovedsak to forlag og to superheltunivers vi snakker om; DC Comics og Marvel. Supermann og Lynvingen tilhører DC, mens Captain America eies av Marvel sammen med blant andre Iron Man (Jernmannen) og Thor.

Captain America er en tøffing med militært tilsnitt som ofte utgis som USAs offisielle bekjemper av ondskap, hvor den enn måtte befinne seg i verden.. Dette virker meget svulstig. (Til sammenlikning er hans norske motpart, Kaptein Norge, en ren parodi. Han ble skapt av Bjørn Ousland for det beryktede og i dag nedlagte bladet Pyton. Kaptein Norges fremste superevne var et øredøvende øl-rap).



Hitler får seg en på skrinet i det aller
første nummeret av Captain America.
(1941)

 Captain America var et patriotisk påfunn skapt under annen verdenskrig. Han kjempet direkte mot Hitler (som han ikke var redd for å gi en lusing) og nazisuperskurken Red Skull. Kapteinens mest interessante egenskap var, foruten en overlegen fysikk, hans grafiske utforming. Mannen var særdeles elegant i det stars-and stripesinspirerte kostymet sitt og det skjoldet han lekte og sjonglerte med som en rytmisk sportsgymnastikkutøver.

Etter krigen ble han borte, men senere gjenopplivet for deltakelse i marveluniverset.

Filmen om Captain America ligger i dette tilfellet nærmere den opprinnelige tegneserien enn hva tilfellet er for de fleste andre superheltfilmene. Vi gjennomgår hans forvandling fra zero til hero etter en runde på laben.. Det er lite originalt i denne filmen. Vi har allerede sett effektene flere ganger før. Det man har lykkes godt med er å gjenskape 40-tallet i henhold til den science-fictiontradisjonen som hadde vært dominerende fram til da.

Man undres litt hvorfor man har dratt fram denne tross alt kjedelige og anakronistiske figuren for en helaftens spillefilm. Forklaringen ligger vel at han skal være en del av den kommende Avengers-filmen som skal samle alle marvelkarakterene til en gedigen finale!

Denne blogger vil fortsette å følge superheltfilmene.

Li'l Abner. Den store amerikanske tegneserien.

Nordamerikanske romaner, fortrinnsvis fra USA, synes sterkt overrepresentert i norske bokhandleres hyller. Det kan være på grunn av  den reklamering for amerikansk kultur som finner sted i kabelkanalene og i engelskundervisningen i skolen. Forlagenes dedikerte skrytepaver snakker om den "store amerikanske romanen" (hvorved blant annet baseball SKAL være nevnt). Unge romanlesere insisterer på å lese disse ikke særlig originale bøkene på originalspråket.

Det er nemlig ikke på dette tradisjonelle europeiske domenet, romanlitteraturen, det unge landet i vest har skapt noe interessant for ettertiden. Derimot har de bidratt betydelig til utviklingen av nyere medier som film og tegneserier.

Og det er i denne sammenhengen jeg vil trekke fram "Den store amerikanske Tegneserien". Mitt valg her faller hverken på Supermann eller Captein America, men en glemt avistegneserie som gikk fra 1930-tallet til den ble nedlagt i 1974. Jeg er ikke kjent med at den er utgitt i Norge.

Serien utspiller seg hovedsaklig i et hillbilly-land lik det vi kjenner fra Snøfte Smith. Fattigdom og overlevelsesevne er de gjennomgående temaer som skildres med rigid humor, sosial satire og bitende karikaturer. Hovedpersonen Li'l Abner Youkum er like dum som han er godhjertet og som han er sterk. Dette forhindrer ikke at han fremstår som en av de intellektuelle i fjellbygda Dogpatch (eller "Vovsebølle" som det heter i min danske oversettelse) ettersom han kan både lese og skrive.

Seriens beste periode var fra slutten av 1940-tallet til et stykke ut på 50-tallet. Her møte vi Li'l Abner som etter å ha lekt med kjemisettet sitt oppfinner den ultimate herreparfyme. Lukten av den kan ingen kvinne verge seg mot. Forklaringen er så enkel at den vesentligste indegriensen er penger. Ved et uhell falt nemlig en stabbel utgåtte sørstatssedler ned i brygget. Og hvilken kvinne kan vel motstå en mann som dufter penger?? Parfymen ble umiddelbart en sukssess, men kort etter trukket fra markedet da de som faktisk var rike begynte å miste kvinnene sine til de som kjøpte parfymen deres.

Parfymen som lukter penger

Li'l Abner gir imidlertid ikke opp. Kort tid etter søker han, i konkurranse med hele Dogpatch, den mest ettertraktede jobben som noensinne er utlyst der. Halvmånemannen går nemlig av med pensjon.. Halvmånemannen er han som skjærer ut halvmånen i døra på utedoen. Li'l Abner sitter oppe hele natta og øver på å tegne månen. Han vinner med en tegning om hvilken juryen uttaler: "Den har en egen tragisk sjarme og er dog ikke uten vennlig humor. Den virker dulmende men samtidig opphissende, Unge Yokum er genial!" Så for en kort tid er Li'l Abner Dogpatch's best betalte lønnsarbeider. Inntil det finnes opp en maskin som kan gjøre den samme jobben hundre ganger mer effektivt enn ham. Som patentsøkeren sier: "Hva så om det dømmer et par halvmåneskjærere til sultedøden? Det er fremskritt!"

Et stolt øyeblikk

Den aller mest omtalte historien er den om Shmooene fra 1947. Shmooene er noen saccosekkliknende dyr Li'l Abner kommer over i en bortgjemt dal og tar med seg til sivilisasjonen. Shmooene har en rekke unike egenskaper. De produserer egg, melk, og ost, alt ferdig levert i kartonger. Hvis du ser på en av dem med et sultent blikk dør han av lykke. Øynene deres kan brukes som knapper og værhårene som tannpirkere. Og de er ideelle lekekamerater for barn. Men etterhvert som det blir klart at shooene kan dekke så godt som alle menneskelige behov, blir de også en trussel mot samfunnsordenen. Kolonialhandleren får ikke solgt sine varer, slakteren blir overflødig og børsene faller. Noe må da gjøres med shmooplagen som den nå omtales som. Dette innleder en massehenrettelse av shmooer som man må til østfronten under annen verdenskrig for å se noe som likner.

Påfunnet som gjorde serien populær blant de store massene var likevel innføringen av Sadie Hawkins-day. På denne dagen, 29. november hvert år, må alle ungkarene i Dogpatch stille i Sadie Hawkins-løpet. Hvis de blir fanget av en kvinne blir de nødt til å gifte seg. Dette høres noe primitivt ut, men er tvingende nødvendig. De unge kvinnene i Dogpatch er nemlig så stygge (urkh!) at ingen med sine mentale evner i behold vil frivillig inngå ekteskap med dem. Ideen ble fanget opp av studentforeninger som arrangerte sine egne Sadie Hawkins-løp. Hvor mange ekteskap som faktisk ble inngått i kjølvannet av dette, vites ikke. Det mest ettertraktede byttet i løpet er selvfølgelig Li'l Abner selv. På et eller annet vis reddes han år etter år fra den fryktelige skjebne det er å bli gift med en Dogpatch-girl (urkh!).

Skitne triks under Sadie Hawkins-løpet.

Men Li'l Abner blir til slutt gift. Det ble etterhvert et folkekrav fra leserne at Li'l Abner måtte gifte seg med nabojenta Daisy Mae. Så en dag i 1951 skjedde det utrolige at en tegneseriefigur giftet seg. Hvilket intrikat og forbløffende hendelsesforløp som førte fram til dette, skal jeg ikke røpe her. Dere må oppsøke serien selv.  Det ryktes at de har fått inn noen eksemplarer på Comix Antikvariat i Ullevålsveien.

Fra bryllupsreisen