Dinosaurusen Gertie

Dinosaurus er et uttrykk vi bruker om en rekke politikere i Norge, for eksempel formannen i Nobelkomiteen.

Utenom det er noen kjent med at det også var et dyr som levde på jorden millioner av år før den bibelske skapelse.

Snakker vi derimot konkret om dinosaurusen Gertie, er vi inne på noe spesielt. Gertie var nemlig stjerna i den første vellykkede tegnefilmen.

Opphavsmannen het Windsor McCay. Kjent er han for de aller fleste, eller burde vært det, for at han skapte tegneserien "Little Nemo in Slumberland" i 1911. Grafisk sett var Little Nemo en skildring av en liten gutt som reiser ut på fantastiske og surrealistiske reiser, i drømmene sine vel og merke. Serien ble laget som helsider til søndagsavisen.  Hvis man ser disse sidene i dag, forbauses man over kvaliteten og den kreative bruken av layout. Senere ønsket avisene enklere og mer "økonomiske" serier. Og kvaliteten falt til det resultat vi kjenner i dag.

McKay laget også en mørkere serie; "Dreams of the rarebit fiend" (1904), som jeg har sett oversatt til norsk som ostesmørbrødmareritt. Her befinner vi oss også i drømmeriket, men i den mer ubehagelige delen av det. Å spise ostesmørbrød før man legger seg kan som kjent føre til urolig søvn. Her finner vi for eksempel den sovende nedsenket i likkiste mens han skuer opp på de pårørende som ikke har et godt ord å si om ham, og til sist jordklumpene som deiser ned i ansiktet før han våkner. Eller mannen som ikke har betalt trikkebillett. Konduktøren blir fysisk større bilde for bilde før han stirrer rett på synderen med kjempeøyet sitt "Har jeg sett billetten deres, sir?". Leserne fikk slik utlevert sine verste traumer i avisenes søndagsbilag. Flere eksempler på Nemo og ostesmørbrøddrømmer finner du i The comic strip library.

Men så var det dinosaurusen Gertie. Foranledningen for skapelsen er skildret som at Mc Kay en dag i 1914 besøkte zoologisk museum sammen med Fiinbeck og Fia-skaperen George MacManus. Etter å ha beundret skjelletene av de forhistoriske dyrene, veddet MacCay at han kunne gjenopplive dinosaurusene på film. Flere måneder senere ble resultatet presentert på en bedre herremiddag, av den typen man sjelden ser i dag. Mer enn 10.000 tegninger ble fotografert for denne kortfilmen.

Men se filmen og bedøm selv. En kortere versjon finnes her.

Chico & Rita

En gammel cubaner tjener sitt daglige brød som skopusser i Havannas gater. Så er det noen som roper navnet hans. Noen gringoer spør etter ham. Det viser seg at den gamle mannen en gang var en stor musiker som spilte med datidens største stjerner. Med litt lanseringshjelp blir han gjenoppdaget og reiser deretter på verdensturne. Har du hørt denne historien før? I filmen om Chico og Rita får du den en gang til. Hertil kobles den med den gamle leksa om to unge elskende som glir fra hverandre, men aldri glemmer sin store kjærlighet til de gjenforenes på sine ganle dager.
Her var det mange spoilere, men når handlingen er forutsigelig må det godtas.

Men ofte er det ikke historien i seg selv som der det viktige, men hvem som forteller den, og ikke minst hvordan den fortelles.

Her har den spanske regissøren Fernando Trueba (som blant annet vant oscar for beste utenlandske film i 1992) valgt å bruke tegnefilm. Men det er tegnefilmmakeren Javier Mariscal som er ansvarlig for den kunstneriske delen. Det er han, med sin kjærlighet til Havanna, som skildrer byen slik den var på 40/50-tallet og slik den er i dag. At det i det førstnevnte tilfelle blir fokusert på glamour og at sistnevnte foregår i et slumaktig område, får nok tilskrives de etablerte cubaklisjeene. Men det  passer forsåvidt svært godt til den melodramatiske historien som skal fortelles.

Og melodrama blir det. Og det er bra. Her spilles det på sterke følelser. Publikum skal både le og gråte før filmen er til ende. Her er det lite slapstick tegnefilmhumor (med unntak av en biljakt). Omgivelsene, Havana, New York, barene former menneskene, luksuriøse omgivelser kjennetegner suksess, et slitent skjenkesred gir varsel om slagsmål, en kirkegård.....død. Det spilles på enkle fargenyanser, rød for pasjon. blå for avstand og gul for alderdom. Vi er langt fra fargesprakende, datanimerte produksjoner i 3D. Her er det stemninger og følelser  som formidles.

Musikken er på samme tid et eget kapitel og en integret del av helheten. Jazzelskere og nostalgikere får sitt med Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Nat King Cole. Ikke originalene riktignok, men gjenskapt av dyktige musikere (Nat King Cole tolkes forøvrig av sin yngre bror Freddy Cole). Chicos pianotriller utøves av en ekte gammel cubaner; Bebo Valdez (f. 1918). Den aldrende Chico er modellert etter hans ansiktstrekk. Bebo har forøvrig ikke pusset sko. Han ble "gjenoppdaget" da han spilte på en restaurant i Stocholm. Etter dette har han vunnet flere Latin Grammys (Best Tropical Tradicional Album, Best Latin Jazz Album).

Men glem det som ble skrevet i første avsnitt. Denne filmen er ingen klisje! Den forteller antikke historier på nye måter. Dersom du liker film, musikk eller i det hele tatt har følelser skal du se den.

Thor med hammeren

    Vreid var Vingtor
    då han vakna
    og hamaren sin
    han munde sakne

mer..

Hamburgerspiserne og budweiserdrikkerne har bemektiget seg det norrønne konseptet Tor med hammeren og lagd et superheltepos med en skjeggløs kroppsbyggeryngling som selveste åsaguden. Jeg snakker om filmen Thor. Skal vi forarges?

Neida, slett ikke. Dette tar vi med godt humør og knusende ro. Vi skal ikke se bort fra at hvis så mange som 0,01  promille av alle tolvåringer som ser denne filmen fatter nyssgjerrighet og går til kildene, er det verdt det.

Og de er jo ikke de eneste. Det er fra før skrevet i denne bloggen om Disney-juleheftet Donald med hammeren hvor Andebyuniverset krysses med Valhalls guder. Her stjeler Loke Tors hammer i den hensikt å grisebanke selveste julenissen.

Men tilbake til superhelten "The Mighty Thor". Han dukket opp første gang som tegneserie i 1962 og ble skapt av Stan Lee. Stan Lee er omtalt som mirakelmannen bak så godt som alle seriene vi kjenner fra "Marvel-universet" dvs utgivelsene fra Marvel Comics Group. Dette inkluderer Spiderman, Daredevil, De fantastiske 4, X-men og Iron Man.Utover de overnaturlige egenskapene tilførte Lee heltene sine eksistensielle problemer og et privatliv som gikk som en såpeopera parallelt med deres bekjempelse av onde krefter. Lee skrev historiene om Thor mens Jack Kirby tegnet. Kirbys figurer hadde en noe "klumpete" form og han var ikke så nyansert i persontegningene. Derimot var han en foregangsmann ved at han brøt opp den rettlinjete serierutelayouten som til da var gjengs i serieheftene.



Walter Simonson: "Thor"



Thors egenskaper forsterket med hans magiske hammer og styrkebeltet passet godt inn superheltkonseptet, Men ettersom han også var en gud, ble han litt for stor og mektig sammenliknet med andre jordiske håndtlangerne i kampen mot ondskap. Han ble derfor mye gående i sitt eget spesialdesignede Åsgård-landskap.



Walter Simonson: "Thor"

 Seriens beste periode regnes av mange som da den ble tegnet og skrevet av Walter Simonson. Han fulgte arven fra Lee med pompøse monologer og en sjargong som hentet fra Shakespeares kongedramaer. Men streken var helt hans egen. Enkle streker skisserte figurene i en ekspresjonistisk stil. Dype perspektiver ble tatt i bruk for å understreke dramatikken i handlingen.

Filmen som går på kino for tiden, er altså en adapsjon av tegneserien. En av mange som er blitt gjort av superheltseriene i takt med utvikling av datanimasjonens muligheter. Dette er et stort prosjekt fra Marvel som innebæreren fornyelse av samtlige myter. Filmene inneholder referanser til hverandre og må stemme overens. Og superheltgründeren old man Lee skal alltid dukke opp i en liten birolle.

Det jeg liker med denne filmen er at de har gjenskapt den dumme og lettlurte T(h)or vi kjenner fra mytologien.  Han som alltid kommer opp i situasjoner som alltid må løses ved vold der han burde brukt kløkt. "Broileren" i tittelrollen passer godt inn her. Samtidig har valget av Kenneth Brainagh, "shakespeare-regissøren", vært vellykket. Han har tatt de rette valgene og fått til balansen mellom drama, fysisk kamp og humor. I denne sjangeren vil jeg påstå at man har fått til et godt resultat.

Men den beste nyere gjengivelsen av guderiket i Valhall og dens innvånere er danske Peter Madsens tegneserie med samme navn. Det ble også laget en tegnefilm (god gammeldags) basert på denne i 1986. Lykkeligvis kan hele filmen finnes på youtube. Her er første delen.

Betty Boop -ei sexbombe fra 30-tallet



Betty Boop


Tegnefilmheltinnen Betty Boop fra tidlig 1930-tall er et ikon den dag i dag, med sitt merkelige brede rektangulære fjes og kvinnelige former.

Det var Brødrene Max og Dave Fleischer, en av Disneys tidlige konkurrenter, som sto bak. Foruten Betty Boop er de særlig kjent for skippernfilmene og en tegnefilmserie om Superman.

Da Betty debuterte var den første langfilmen med lydspor bare noen få år gammel. Disney hadde presentert sine første filmer om en mus som kunne snakke. Andre studioer fulgte opp med snakkende dyr. Sang og musikk var likeledes en naturlig del i disse lydfilmens pionerdager. Av den grunn ble Betty-filmene kalt "Talkartoons"

Betty Boop hadde hundeører i de første filmene hun dukket opp. Men med sine svingende hofter og kokketerende øyne var hun så menneskelig heit at ørene umerkelig ble forandret til øreringer. Sin hundekjæreste Bimbo bevarer hun merkelig nok et forhold til også i senere filmer.

Betty var en tegnet figur, dog svært utfordrende. I dette depresjonens tiår vimset hun oppmuntrende rundt med et kort skjørt som til stadig gled opp så undertøyet syntes og et tilsvarende strømpebånd som gled ned. Det er klart det måtte bli bråk av slikt. Tegnefilmstudioet fikk flere påpakninger fra det indignerte flertall med krav om sensur. Resten av flertallet elsket Betty.

Betty Boop ble også til stadighet utsatt for sexpress i filmene sine. Av og til ble hun kledelig reddet av sine kavalerer, av og til ordnet hun opp selv på 8.mars-vis. Mest dramatisk var den gangen Betty rakk å ringe politiet samtidig som hun hadde en grådig siklende sjef løpende etter seg. Politimesteren tar saken alvorlig og varsler samtidig sivilforsvaret og brannvesenet. Likeledes blir hæren, marinen og luftvåpenet mobilisert. Vi ser kryssklipp mellom en unnvikende, men stadig lenger trengt opp i hjørnet, Betty,  og landets væpnede forsvar som er underveis for å redde henne ut av den gamle grisens slibrige favntak. Da de forente staters samlede militære styrker står oppstilt utenfor bygningen titter Betty ut av vinduet. Med en irritert mine drar hun ned et rullegardin samtidig som hun lidenskapelig overøser sin overordnede med kyss. Slutt. Jeg erindrer at jeg så denne kortfilmen i min barndom og ikke skjønte en døyt.

Som i Disneys filmer var det et solid musikalsk arrangement. Mange av datidens store jazz-stjerner bidro til det. Ta en titt på denne perlen, Minnie the Moocher fra 1932, med deltakelse av Cab Calloway and his orchestra. OBS: Denne er skummel!  (De er herved advart).



Klarte du å sitte stille mens du så på? Som det står i en av kommentarene til denne videoen fra Youtube : Nå vet vi hvor Michael Jackson fikk inspirasjon til Moon Walk'en fra.  Legg også merke til hvordan alt er levende i denne filmen. Mens Disney etterhvert tilstrebet en viss realisme i sine tegnefilmer er denne leken og surrealistisk. Blomstrer, trær og telefoner er levende vesener og alt kan skje!

Cab Calloway var som nevnt ikke den eneste husmusikeren hos Betty. Maurice Chevalier, Louis Armstrong og Ethel Merman dukket opp live i tegnefilmene og bidro med sang og musikk. Så mange av jazzens stjerner holdt hus i brødrene Fleischers filmstudio at de nær fikk Ku-klux-klan på nakken.

Det sensuelle Boop-oop-a-doop, som hun innledet filmene med, ble kjent som Bettys varemerke. Suksess avler misunnelse. En levende sangerinne på den tiden trakk henne for retten for å ha stjålet boop-oop-a-doop av henne. Men boop-lydene var så i tiden at det ikke var vanskelig å trekke fram ytterligere et dusin mulige forløpere. Ingen kunne med sikkerhet si hvem som var første ute.

Jeg unner dere en smakebit til. I nedenstående film, Barnacle Bill fra 1931, er Betty fortsatt litt hund. Men det forhindrer ikke at forestillingen er meget "vovet". Legg barna og trekk gardinene for før du starter denne snutten!



Hva sier dere folkens? Er dere ikke enige i at alt var bedre før? (Inntil til jeg så denne trodde jeg sangen om Sømanden Will den fromme var Kim Larsens originalverk). Den siste ekte filmen om Betty Boop ble tegnet i 1939. Flere av originalfilmene er lagt ut på Youtube.com.

Da gjenstår det bare å si : Boop-oop-a-doop!