Fakta om kultur i Italia

Italia er et kulturland. De drev med masse kultur mens det som var av folk på den skandinaviske halvøy i høyden risset et par helleristninger i tiåret.

Først ser du det på arkitekturen. Det vrimler av stilarter på de mest bisarre steder; bare å nevne barokk, rennessanse eller romansk. Men disse byggverkene er ganske sikkert reist ved hjelp av underbetalt arbeidskraft og utpining av fattige bønder. Hvis jeg hadde vært Italia  ville jeg vært litt forsiktig med å skryte for mye av dette.

Så er det musikken. Allerede den romerske keiser Nero tok seg en trall på lyren mens han så Roma brenne (etter at han selv hadde tent på). Men det er først og fremst opera de er kjent for. Komposisjoner og librettoer, primadonnaer og den høye c og en overrepresentasjon blant tenorkameratene.  

Verdens beste malerier er malt i Italia. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Tintoretto, Caravaggio og mange flere malte nattverden, engler og greske guder med slik gjengivelseskraft at all tvil om deres eksistens måtte vike. Så flinke var de italienske malerne at ingen lenger tør å lage malerier vi kan se hva forestiller.

Dette inkluderer dem selv. I stedet for å lage ordentlige bilder skal det nå være noe som kan puttes inn i en -isme. En italiensk -isme jeg kunne hatt sans for er futurismen. Futuristene liker fart og spenning, rene linjer og teknologi. Men de hadde sin storhetstid 1909- 1916. Og de ble omfavnet av fascistene. Og man bør helst ikke like det samme som fascistene. I ettertid må det konstateres at de ikke var forut for sin tid, slik navnet kunne tilsi.

Italiensk film er noe en må kunne litt om hvis man er filminteressert. Italienske filmregissører har navn som Fellini, Rosselini og Pasolini. Alle slutter på -ini for at det skal være lettere å lære utenat for å nevnes i forbirfarten i dannet selskap.

Kultur er også mat. Fra Italia kommer pizza og spagetti. Men italiensk pizza finner vi også i fryseren på Rema, så du trenger ikke reise til Roma for det.

Folk som liker kultur drikker som regel vin, og da særlig italiensk vin på flaske hvor druetypen er navngitt på etiketten. Selv om kulturpersoner flest bør kunne nevne druetypen uten å lese på det på etiketten. Italienere selv nøyer seg med en karafell av det verten tilfeldigvis har på lager.

Så er det noen som mener fotball er kultur. Men slike synes jeg synd på.

Dette er hva undertegnede blogger av Guds Nåde kan hente om italiensk kultur fra sin hjernes ytterste grums. Det er lite, men kanskje DU kan fylle Jacobsbloggerens kunnskapsbeger? Det er som det kan konstateres, langt fra å renne over. Bruk kommentarfeltet!

Fakta om Italia

Der Italia er i dag bodde romerne. De ble i sin tid til stadighet rundjult av gallerne med Asterix og Obelix i spissen. Men da het det ikke Italia, Det var Romerriket.

Romeriket var forøvrig befolket av keisere i kontinuerlig forfall. De lå på divaer, både spiste og drakk druer mens de ble vartet opp av slaver. En av keiserne, han som het Claudius, stammet noe forferdelig. BBC laget en TV-serie om ham og man var heldig om man fikk lov til å se på den, tettpakket av forfall, sex og vold som den var.

På skolen lærte vi at Italia var en støvel som sparket en ball. Ballen het Sicilia. Vi syntes synd på Sicilia som hele tida ble sparket av Italia. Men det  er ikke rart  at Italia har blitt så gode i fotball.

I historietimen fikk vi høre at italia ikke var noen du tok med deg i krigen. Italia var kamerat med Tyskland under annen verdenskrig. men ikke en sånn kamerat en kan regne med. Midt i krigen bytta italienerne side. Det samme skjedde i første verdenskrig. Italia var først med i Tysklands gjeng, trippel-alliansen. Men da det ble krig var de plutselig på parti med de andre i trippel-ententen.

Senere ble Italia en del av Syden. Syden var et sted vi vi kunne dra å sole oss og drikke og spise nesten uten å betale for det. De som bodde i Syden så vi ned på og oppfattet som tjenerne våre.

Så hvorfor plutselig alle disse trivialitetene om Italia? Jo, fordi herværende person, blogger av Guds Nåde, skal på en to ukers dannelsesreise til Støvelen innen kort tid.

Men det innrømmes, dette var ikke rare greiene. Kanskje DU kan hjelpe Jacobsbloggeren med å høyne hans lave italienske horisont? Hva bør han vite om Italia før han reiser? Det er det kommentarfeltet er til for.

Verdens aller beste tegneserier

Morgenbladet har laget en liste over verdens aller beste tegneserier. Finurlig nok uten kommentarer og med litt merkelige utslag. Derfor kan man ikke være sikker på om det er ironi. Men med uspesifisert Donald på topp (altså ikke om det for ekspempel er Carl Barks, Al Taliaffero eller Don Rosa's versjon man tenker på) og Sølvpilen på andreplass, har man kommet til at denne lista må springe ut av en nerdete 12-årings 1970(80)-talls colabunner.

Og dette inspirerer igjen alle aldrende serienerder til å lage sine lister. Vi er ikke i slet lune, Morgenblad.

Og seriene på min liste er lest (i filler) i perioden 1970-1979. De er lest og vurdert av en person som ennå ikke kjente alle klisjene, men absolutt ikke manglet kritisk sans. Sammensetningen kan ikke adskilles fra de minner som er knyttet til omstendighetene de ble lest under. Den er også preget av årlige sommerferier til det langt mer utviklede tegneserielandet Danmark hvor det ble handlet brukttegneserier til langt over kvoten.

Asterix. Album nr 4, Tvekampen (førsteutgaven) lå synlig i Narvesenkiosken. Jeg studerte det så lenge at dama i kiosken ba meg slutte å kline nesa inntil utstillingsvinduet. Fornærmet gikk jeg og kjøpte albumet et annet sted.

Donald pocket. Jeg tror jeg begynte å samle fra nr 3. De italiensktegnede historiene hadde et annet fres enn det ukentlige bladet. Dessuten kom de så sjelden at man fikk tid til å glede seg. Carl Barks klassiske historier fikk jeg først sansen for på et mye senere tidspunkt.

Præriebladet. Ble også tegnet i Italia. Jeg syntes historiene adskilte seg fra de mer tradisjonelle westernfortellingene ved at det var den engelske kolonimakten som stort sett fikk gjennomgå. Alle historiene var krydret med slapstickhumor hovedaklig utført av hovedpersonens sidekicks, fremfor alt min store helt Triste-Gufas. Jeg var litt for ung til å få med meg utgivelsene i "sjekkhefteformat, men kjøpte vel de fleste vanlige heftene som kom etter 1972.

Shazam. Dette bladet ble utgitt en kort periode. "Shazam" var ordet guttungen Billy Batson måtte si for å bli Kaptein Marvel. Denne superserien, opprinnelig fra 1950-tallet (den gikk inn på grunn av konflikter med rettighetshaverne til Supermann), hadde en ironisk distanse som ikke fantes i de andre. Den var også fabulerende med en snakkende tiger (senere kopiert i den filosofiske og høyverdige Historien om Pi ) og med en superintelligent meitemark som en av heltens farligste fiender.

Li'l Abner. Jeg vet ikke om den i det hele tatt er utgitt i Norge ??? Jeg ble oppmerksom på den i "Comics", en rekke gigantutgivelser fra det danske forlaget Carlsens Comics hvor de presenterte klassiske avistegneserier. Hver serie var utstyrt med en liten kommentar om historikk og tegnere som trigget nerden i en. Li'l Abner ble tegnet av Al Capp fra 1930-tallet til et stykke ut på 1970-tallet. Tegnestilen var veldig karikert og historiene fantastiske, ofte med en brodd mot det amerikanske samfunnet.

Skipper'n. I særlig grad Elzie Segars klassiske striper fra 1930-tallet som jeg også ble familiær med gjennom nevnte Comics. Men for all del, også Bud Sagendorfs versjon som vi kjenner best i Norge, fra Skipperns eget blad og hans faste halvside i Allers, bør hedres. Og for ikke å glemme tegnefilmene. Grunnen til at jeg lærte å like Ishockey var skippernfilmene de pleide å sende i pausene mellom omgangene (istedet for kjedelige kommentarer eller reklame som i dag).

Fantomet. Selvfølgelig. Bengals eventyrlige verden slik den fremkom daglig i lokalavisa og i heftene kan ikke forbigås. Klubbsidene og bakgrunnskommentarene var med på å øke engasjementet. Tilleggserier som Rick o'Shay, Mandrake og Johnny Hazard gjorde bladet enda bedre. Redaksjonen skal også ha honnør for at de i så lang tid vegret seg for å lage bladet i farger.

Og når vi har nevnt Fantomet, er vi nødt til å ha med Tarzan også. Tarzan i underbuksa, mannen som slengte seg fra tre til halv fire var antakeligvis enda sterkere enn Fantomet, skjønt det har vi aldri fått riktig oppklart. Her var det nok filmene om Tarzan som satte de sterkeste sporene. Hvem brød seg om at man hadde fått tyggegummipapir i hodet når Weismuller skrek tarzanbrølet? I tegneseriene var det Russ Mannings klassiske strek som gjaldt. Men i ettertid skal det innrømmes at Burne Hogart og Joe Kubert lagde bedre Tarzan enn Russ.

Jeg Mikke Mus. Altså den versjonen som kom i de store "Jeg"-bøkene, opprinnelig tegnet som avisstriper av Floyd Gotfredson på 1930-tallet. Vi kjente Mikke som en slags detektiv fra Paul Murrys fortsettelseshistorier i Donald-bladet. Gotfredson hadde en mye mer raffinert strekk enn Murry og introduserte Spøkelseskladden blant en rekke andre fascinerende figurer. Og de kom ut for opplevelser som bare kan oppstå i en depresjonstid hvor den annen verdenskrig står for døra.

Ukebladet Tempo. Hver uke kunne den utålmodige leser følge eventyrene til Berhard Prince, Løytnant Blueberry. Bruno Brazil, Tintin, Asterix, Red Kelly, Allan Falk og mange fler. Kontinentets alternative bølge til den amerikanske skyllet inn over landet. Undersøkelser viser at de som leste Tempo i barndommen har betydelig bedre mental helse enn gjennomsnittet i den norske befolkningen. (Ok, det siste fant jeg på. Men det kan jo hende at det stemmer).

Oi, var det alt ti stykker? Og jeg har enda ikke nevnt Lucky Luke, Sprint, Superboy, Supermann, Disney's månedshefter, Jonny Puma, Benny Gullfot, Superlangbein og en del andre jeg ville kommet på etterhvert. Jeg suger på å sette opp lister......