De onde kvinnene

For noe tid siden kom jeg over en artikkel i en eller annen større nettavis hvor artikkelforfatteren etterlyste kvinnelige skurker i de importerte og lettselgelige aksjonsfilmene som hjemsøker vårt land. Hun hevdet det bare var mannlige ugjerningspersoner og var meget bekymret for dette. Og hvis det er hunkjønnsmennesker på det gale laget, er de gjerne forledet. Og slik kan det ikke være i våre dager.

Og litt rett har hun kanskje i det ettersom det slett ikke burde være noen mangel på modeller fra det virkelige liv. På 70-tallet var det flere flerkjønnede terroristorgansisasjoner. De som var uheldige nok til å komme i deres vei, fortalte etterpå at kvinnene var de verste og grusomste.

Men hva skjer når den engelskspråklige filmindustrien tar utgangspunktet i to av verdenshistoriens ondeste kvinner; Margareth Thatcher og Mari Antoinette, og portretterer de som reflekterte og heroiske personer?  Eventuelle skrupler avfeies med at de var "sterke kvinner" og som sådanne utsatt for avsmak fra det patriarkalske samfunnet.  Det blir til og med påstått at Mari Antoinette ikke sa at de fattige kan spise kaker (ettersom de ikke har brød), men at dette var en uttalelse som ble tillagt henne av andre. La meg si at jeg er 100% sikker på at hun må ha sagt dette. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig fort gjort at slike bemerkninger slipper ut uten at man helt har oversikt over hvem som fanger dem opp og bringer dem videre.

Men under slike omstendigheter er det umulig å oppdrive kvinnelige skurker.

Som i så mange andre sammenhenger må vi bort fra det engelske språkområdet for å finne noe utenfor "mainstream" og fastlåste holdninger.

Filmen jeg vil trekke fram har den spanske tittelen "Asi es la vida" (Sånn er livet) og ble laget i 2000. Jeg så den på Film fra sør-festivalen i Oslo et par år senere.

Filmen er basert  på grekeren Euripides drama "Medea" (431 fvt). Medea ble sveket av Jason som hun hadde to barn med. Han ville i stedet gifte seg med datteren av en betydningsfull person. Medea dreper deres to felles barn for å straffe Jason. Selv om kvinner flest vil mene at mannssvinet fortjente det, vil de de likevel si at dette er å gå litt langt.

Regissøren er Artur Ripstein og originalmanuset er bearbeidet av hans kone, fru Ripstein. Handlingen er flyttet til en leiegård i den mindre attraktive delen av Mexico by. Denne over to tusen år gamle historien taper seg ikke på dette. Den er like sterk og gripende her. Omgivelsene i den fattigslige leiegården og menneskene som bor der gjør det mexikansk, men skuespillernes reaksjoner, resonnementer og følelsesutbrudd kan godt være de samme som ble utspilt på et fordums teater i Athen.

Jeg har også hørt en radioteaterversjon på Nrk gull av Medea, innspilt i 1952 med Tordis Maurstad i tittelrollen. Det slo meg hvor effektfullt radioteater dette var sammenliknet med innspilling av stykker av nyere karakter. Danske Lars von Trier har laget en TV-versjon av stykket.

Hvorom alltid er, Medeas handling kan vel ikke rettferdiggjøres med at hun var en selvstendig og sterk kvinne som gjorde opprør mot mannssamfunnet. Men nå har vi jo ennå ikke sett hollywoodversjonen.....

Jacobstatuetten 2013

Oscarutdelingen er allerede foretatt dette året.  Vinneren av Jacobstatuetten kåres normalt dagen før Oscar, men er noe forsinket dette året. Dagsaktualitet har aldri vært denne bloggens forse.

Juryen bak Jacobstatuetten vurderer filmene som er oscarnominert til beste film og kårer den beste av disse som så får jacobstatuetten.

Juryen består av èn ukorrumpert blogger (undertegnede).  I likhet med oscarakademiets medlemmer, ser han heller ingen hensikt i å ha sett alle filmene for å ha en mening om dem.

Før vi begynner foregriper jeg konklusjonen ved å røpe at årets er det mest begredelige utvalget i statuettens 3 år gamle historie. Hvis dette er kremen av det verdens mest pengesterke filmindustri kan varte opp med, vil kandidatene til neste års jacobstatuett hentes fra Bollywood.

Men la oss konkretisere.

Film nummer en er "Operasjon Argo", en skrivebordsthriller med trykk på skrivebord. Ben Stiller, mannen som ødela superheltfilmen "Daredevil" med sin slette tolkning av en av marvelfigurene med størst potensiale, utøver nå også regi. Og dessverre er denne filmen som markedsføres som thriller en ren studie i kjedsomhet. Den er så uutholdelig langtekkelig at man presser inn flere dopauser uten å være det minste nøden. Morgendagens avføring foretas på forskudd. Filmen består av en rekke møter, telefoner blandet med litt liksomdokumentarisk filming. Det siste har vi sett litt for mye av i det siste og har derfor ikke den ønskede effekt. Det er rett og slett utbrukt.

Den andre filmen bærer det uforståelige tittelen "Zero dark thirty" og er regissert av Kathryn Bigelow som har vunnet oscar før. Her kan jeg bare gjenta det jeg skrev om Operasjon Argo. Kjedelig! Bigelow kjører den samme kvasidokumentære stilen som er slik på mote nå. Det som atskiller denne filmen fra den første er noen direkte vemmelige torturscener utøvd av USAs etterretning, og som skal ha medvirket til at de fant Bin Laden. Disse rykker deg våken, akkurat i det du er i ferd med å sovne. Regissøren skal ha for sitt mot for å involvere disse. Det skjedde visstnok ikke uten motstand fra enkelte hold. Men som helhet er dette en film som raskt vil gå i glemmeboka.

En regissør som tydeligvis har klippekort på oscarnominasjoner, er regissøren Stephen Spielberg. I fjor var han nominert med  en fantasiløs klisje om en hest i første verdenskrig. I år har han laget en film om den tidligere amerikanske presidenten Abraham Lincoln. Min generelle oppfatning av Stephen Spielberg er at han er en pompøs regissør som har opparbeidet seg som sin egen merkevare (og den selger). Historiene han forteller virker påtatte og følelsemessige situasjoner blir kunstig oppblåst av John Williams klisjefylte filmmusikk. Selv om Spielberg av og til må innrømmes dyktige ferdigheter bak kameraet og et mot for å prøve seg innen så godt som alle sjangre. Men "Lincoln" er blitt nok en film hvor handlingen utspiller seg bak en bunke sakspapirer. Dette er ikke en film om den amerikanske borgerkrigen. Dette er en film om menn som sitter i et mørkt rom, røyker sigarer og prater. Jeg likte Lincoln bedre som vampyrdreper.

"Beast of the Southern wild" er en film som har blitt blåst opp i skyene av mange kritikere. Filmen handler om ei veslevoksen jente som vokser opp med faren sin i et fattig hjem. I mange av omtalene betegnes dette som et kvalitetstegn i seg selv. Man finner kanskje ikke så mange nordamerikanske filmer som handler om fattige barn, men i for eksempel Latimamerika er dette en egen sjanger. Så her blir det kun et poeng for innrømmelsen av at det finnes fattigdom i USA.

En regissør som burde gi et avbrekk i denne monotone filmaratonen er Quentin Tarantino. Men det er bare det at årets "Django Unchained" på langt nær kan måle seg med hans tidlige filmer. Da Pulp fiction kom i 1994, ble den oversett av mange. Flere kritikere slaktet verket, blant annet Per Haddal i Aftenposten. Derimot vant den gullpalmen i Cannes og har siden fått varig og fortjent klassikerstatus. Django har sine høydepunkter, men trekkes ut. Der Pulp Ficiton var uten en overflødig scene viser Django revolverkamper som aldri slutter. Så snart hovedpersonen har drept alle i rommet kommer en ny ladning. Det har blitt en grei pastisj over westernsjangeren, men ikke mer.

Så er det de filmene jeg ikke har sett. "Amour" er en følsom film om alderdom. Jeg var ikke i humør til å se den. "Historien om Pi" tror jeg handler om en gutt som sitter på en flåte sammen med en tiger. Dette lukter kvasifilosofi lang vei.

Det blir dessverre ingen utdeling av Jacobstauetten dette året. Dens fremtid er i fare dersom ingen skjerper seg snart.

----- 

Dog glimter et lite lys. Innimellom haugen av høyst forglemmelige filmer befant filmen "Hitchcock" seg, laget av den ubeskrevne Sacha Gervais. Det innrømmes at inntil jeg så rulleteksten trodde at det var Milos Foreman som hadde laget den. Den minnet så mye om hans portretter av historiske personer i filmer som "The Man on the Moon" og "Larry Flynt, skandalens mann". Som i disse fokuseres det på eksentriske trekk ved hovedpersonen som gjør det underholdende samtidig som historien i seg selv er alvorlig nok. Samtidig vil entusiaster kunne gjenkjenne grep som er stjålet fra Hitchcocks filmer, men uklanderlig inkorporert i filmens handling. Det samme gjelder Bernie Hermanns originalmusikk til filmene. Og Anthony Hopkins og Helen Mirren i hovedrollene er bare en fest.

"Hitchcock" fikk forøvrig kun en oscarnominasjon for beste make-up. Det er tydeligvis ikke alle som har forbindelsene i orden....
-----

Tidligere vinnere:
Jacobstatuetten 2011
Jacobstatuetten 2012

Dommer Dredd

 

Denne kresne blogger har nå vært og sett superkommersiell film. Eller kanskje ikke. Når det står 3d på plakaten betyr det vel at investorene har store forventninger til inntjening på filmen. Men av og til gjør de som fanden og ikke beregner sitt publikum. I denne salen satt det i hvert fall kun et annet par. Judge Dredd var kanskje ikke innarbeidet godt nok som merkevare på forhånd. Eller han er altfor smal.

Dommeren dukket opp en eller annen gang sent på 1970-tallet. I England vel og merke, ikke USA. Tidlig på 1980-tallet var utenlandske tegneserier kun tilgjengelige i Norge gjennom Danmark. Utenom danmarksturene kom den månedlige "Runepress-katalogen" i posten, med titler fra danmark og verden forøvrig. Mange 1980-kroner ble transportert over Skagerak i bytte for aktuelle og klassiske seriestriper. Sammenliknet med andre som sløste bort pengene sine på 80-tallsmusikk var dette vel anvendt. Men Judge Dredd var den eneste britiske tittelen jeg kan erindre.



Serien var i sort-hvitt. Det var flere tegnere, men den dominerende stilen kan beskrives som  skitten-realistisk. Handlingen utspiller seg en gang i fremtiden, nærmere lokalisert til Megacity1, og med tilhørende science fiction-elementer. Dommer Dredd selv består kun av hjelm og hake. Og haka er dekket av en sur geip. Hans jobb er å være dommer.

Megacity 1 er hjemsøkt av kriminalitet. Kun dommerne står imellom den og totalt kaos. For å effektivisere utgjør "dommerne" både politi, påtalemyndighet og .. - dommer! Dommen avsies umiddelbart etter arrestasjon på åstedet. "Gatesalg uten lisens? Det blir fem år i saltgruvene. Gå og meld deg på stasjonen i morgen".  Dredd er den fremste av dommerne, kompromisløs, nådeløs, ubestikkelig og humørløs. Humoren er ikke det i godes tjeneste i Megacity 1. Den forvaltes kun av sadistiske skurker. Hadde en av seriens tegnere lagd en antydning til smilehull i dommernes fjes ville det vært fordi han sølte en smule blekk på feil sted, og ville som konsekvens straks mistet jobben.

Dette inkvisitoriske systemet ispedd en del klart fascistiske trekk er rammen for serien. Er dette et politisk standpunkt fra seriens skapere eller er det en satire? Av og til ser vi spor av satire og andre ganger er det som den søker å overbevise oss om at dette rigide systemet er det eneste som beskytter mot fullstendig oppløsning og sammenbrudd. Uten å tenke for mye på dette, bør vi nok ha klart for oss at dette er eventyr.

Den av Dommer Dredds opplevelser som står klarest for meg er føljetongen "The Night the Law died".
Forfatteren John Wagner har på finurlig vis latt seg inspirere av episoder fra romerrikets historie og gjenfortalt de i Megabyens omgivelser. En slu dommer manipulerer ut overdommeren og innsetter seg selv. Jugde Cal bærer den romerske keiser Caligulas ansiktstrekk og er like gal som ham. Og i et totalitært system følger man sin leder uansett hvor gal han er. Et unntak er Dommer Dredd som  forstår at den tidligere og hederlige overdommeren var utsatt for et komplott og må organisere et opprør i det skjulte. I omorganiseringen av styrkene utnevner Jugde Cal gullfisken sin til stedfortreder. (Vi husker jo fra historietimene at keiser Caligula utnevnte hesten sin til senator). Og nåde den som betviler Judge Fish`autoritet! Det ulmer derimot blant massene og Jugde Cal må hente inn leiesoldater for å sette pøbelen på plass. Leiesoldatene er muskuløse karer fra verdensrommet naturlig utstyrt med krokodillehoder. De er forøvrig menneskeetere og forlanger betalingen i naturalier. Etter blodbadet knasker leiesoldatene i seg Megacitys beboere med Judge Cals velsignelse. Forfallet er begynt...

Den første filmatiseringen av Judge Dredd ble gjort i 1995, før dataanimasjonen revolusjonerte superheltfilmene. Selveste Sylvester Stallone var dommer Dredd. Filmens plot er at Dredd etter et sammensvergelse blir forvist fra Megacity. Utenfor Megacitys porter er atomørkenen. De levende menneskeliknende organismer som ferdes der er mutanter og andre forviste megakriminelle. Intet sted man legger ferien til med andre ord. Jeg synes filmen har fanget seriens tone. Rednecks-mutantene er ikke å spøke med!. Men Stallone gjør desverre kardinalfeilen å ta av seg hjelmen og vise Dredds ansikt. Dette har aldri blitt gjort i serien.

I 2012-versjonen går Dredd og hans kollega, den tankelesende Judge Anderson, inn i et stort boligkompleks for å ta knekken på den kriminelle organisasjonen som styres av den tidligere prostituerte Ma-ma. Her hersker Ma-ma. Hun stenger av bygningen og utløser en dusør til den som tar kverken på dommerne. Det blir blodig i tegneseriens ånd. Filmen holder nerven i gjennom uten å overforbruke effektene. Men jeg savner de mer avanserte plotene vi finner i den originale tegneserien. Og av de to film-Dreddene må jeg si jeg liker Stallones best. 2012-utgaven har dette kunstige tredagers skjegget på hakespissen vi ser i modeller bruker i reklamefilmer. Det passer ikke helt.

For å avrunde dette innlegget burde jeg vel si noe om hva vi har å lære av Judge Dredd i dag. I stedet legger jeg ved Jugde Dredd fra 1995. Hele filmen. Fra oss i Jacobsbloggen til deg :-)

Berlin Alexanderplatz

Da jeg var i Berlin for en tid tilbake oppdaget jeg at jeg på leiting etter stemningsfulle kneiper plutselig befant meg på Berlin Alexanderplatz, tenkte jeg at her har Franz Biberkopf også vært.

Så levende inntrykk hadde Rainer Werner Fassbinders TV-serie fra 1980 gjort på meg, at jeg et øyeblikk trodde Franz Biberkopf var en jeg kjente. Om enn sansene var noe sløvet av det gode berlinerølet.

Franz Biberkopf er likevel en oppdiktet person som opptrer i Alfred Döblins roman "Berlin Alexanderplatz", men for meg levendegjort av Günther Lamprecht i TV-serien med samme navn. Det er dessverre en av mine unnlatelsessynder at jeg ikke har lest romanen. (Eller man like gjerne si at det er en av norske forleggeres utallige unnlatelses-synder at de ikke har gjort den mer tilgjengelig, opptatt av å få oversatt den nyeste smusslitteraturen fra den nye verden som de er.)

Men hva skjer egentlig i løpet av disse 13 episodene (samt en epilog) i Fassbinders dramatisering? Det begynner en gang på 1920-tallet. Den middelaldrende Franz blir motvillig sparket ut av cella si, der han har tilbrakt de siste 4 årene. Han er ingenting, han har ingenting og et Tyskland i økonomisk krise har ingetning å tilby ham. Hans forbrytelse er stor. Han har i raseri slått i hel sin kvinne, mishandlet henne til døde. Men gjort er gjort, hva nå Franz Biberkopf?

I tåkete Berlingater, i dunkle kneiper og under stjerneløse netter, sjelden i dagslys, krysser hans veier andre dunkle menneskeskjebner. De befinner seg på alle sider av loven og de strever både for sin eksistens og for sin sameksistens med andre. De selger skolisser, NSDAP-avisen Volkliche Beobachter eller seg selv.

Til tross for at vi kjenner til Frans brutalitet er vi på hans side. Han kjemper med sitt eget vanskelige  sinn og for å overleve fra en dag til en annen. Han er ubehjelpelig som selger og arbeidsmann, og kriminalitet ønsker han ikke å begynne med. Likevel overrasker han oss stadig, med sitt plutselige mot eller talegaver, men også sin naivitet. Günther Lamprecht påkaller både medfølelse og forakt for Franz Biberkopf, av og til på samme tid. Men likevel er det han og oss mot det tyske mellomkrigstidsamfunnet.

Og han møter folk. Særlig kvinner blir tiltrukket av ham. Hans fravær av skjønnhet sammen med hans barnlige sinn ser ut til å fascinere dem. Gjennom dem blir han introdusert for sitt nemesis, den tilsynelatende keitete Reinhold. Reinhold har enda større kvinnetekke enn Franz. Men han blir fort lei og har ikke karakter til å avslutte forholdene. Han engasjerer derfor Franz til å forføre dem. Etter en stund vil ikke Franz være med på denne leken lenger. Fra da av hater Reinhold Franz og gjør det som skal til for å ødelegge ham... Men Franz elsker Reinhold..



Rainer Werner Fassbinder

Det er mye som gjør denne serien annerledes enn de som etterhvert med stor dyktighet pumpes ut fra det amerikanske HBO-maskineriet. Derfra kommer det TVserier med kvalitet i alle ledd, fra kollektiv med teknikere, manusforfattere og regissører. Enkelte av disse, som "Mad Men", er stiliserte og ikonaktige i tillegg til at de har en drivende handling. Det de ikke formår er å sette det personlige preget på verket slik en multikunstner som Rainer Fassbinder. I fravær av et stort kostymebudsjett, ser det ut som skuespillerne har lett i besteforeldrenes klesskap for å finne de lurvete frakkene og slitte skoene de går rundt med på Berlin Alexanderplatz. Og det fungerer utmerket. Men det er karakterskuespillet til Günter Lamprecht som er det gjeveste. Nærbildene av det levende ansiktet som uttrykker glede, sinne, og sorg eller bare munnen som taler med tilsynelatende forstandighet for så å bli avløst av lamslått forbauselse. Dernest den klumpete skikkelsen i helfigur hvor han utrolig nok tar noen elegante dansetrinn eller den fyldige kroppen som brister sammen i krampegråt. Jeg vil påstå at det per i dag ikke finnnes noen engelsktalende skuespiller av tilsvarende støpning.

Dessverre fikk jeg aldri tatt noe bilde av plassen. Jeg trodde jeg hadde gjort det, men da jeg åpnet filmen var det bare fjollete turistbilder fra den gamle grenseovergangen mellom øst og vest. Illustrasjonsbildene er derfor hentet et tilfeldig sted på veven, til Jacobsbloggens ikke-kommersielle bruk.

Toxic Avenger -Hevneren med vaskebøtta

Toxic Avenger var en superhelt utenom det vanlige. Han ville neppe fått lov til å jobbe sammen Tordenguden, Jernskrapmannen og de andre.

Settingen i denne spillefilmen fra 1984 er det lokale helsestudioet i Tromaville. Her strutter det med unge kropper og dampende hormoner. Men like vakre som de er utenpå, er disse ungdommene gjennområtne innvendig. Her finnes kun pur ondskap. Mellom disse selvdyrkende egoene er det en skranglete liten pingle som står for rengjøringen av lokalet. Hans fysiske ufullkommenhet. og lave status utløser de øvriges forakt og han blir utsatt for grenseløs spott. Hvilket han i sin godmodige enfoldighet knapt oppfatter, der han til stadighet bryter ut i den troskyldige "Langbein"-latteren sin.

En dag går moroa for langt. Han "ramler" ned fra tredje etasje og faller oppå tankbilen som frakter avfallet fra byens kjemiske fabrikk. Men ingen bryr seg noe videre med dette.

Så begynner det å skje ting i det dekadente Tromaville. Voldtektsforbrytere, mordere og andre ugjerningsmenn blir bokstavelig talt fjernet fra jordens overflate. Deres ofre snakker om et merkelig monster med kost og vaskebøtte som kom til unnsetning. Og han gjør kort prosess. Han nøyer seg ikke med å slå de i hodet, binde dem sammen og etterlate de utenfor politistasjonen. Han er Toxic Avenger.

Men en dag brytes mønsteret og han dreper en godmodig gammel dame som frekventerer byens vaskeri. De må skrape henne ut av tørketrommelen etterpå. Men var den gamle damen egentlig så harmløs? Dramaet, intrigene og samvittighetskvalene er under utvikling og grunnen er beredt for et drama av shakespearske dimensjoner.

Toxic Avenger var det spennende og uavhengige produksjonsselskapet Troma Entertainments største kommersielle suksess. Og de lagde en lang rekke produksjoner som aldri fikk distribusjon i det åmdsfattige Norge. Noen av oss fikk likevel se dem i den alternative "Underdog filmklubb" som hadde tilhold på Sentrum scene. Uforglemmelige visninger som "Choppergirls in Zombietown" og "A Nymphoid Barbarian in Dinosaur Hell" ble skylt ned med øl i plastglass, for så å bli gjennomanalysert på nærmeste pub.

Men Troma Entertainment er ikke døde. Kankskje er de i henhold til sin egen tradisjon levende døde? I alle fall avholder de fortsatt årlig sin alternative festival til den alternative Sundance filmfestivalen; The Tromadance Festival.

Og de har skapt et håp for kommende generasjoner. På sin egen youtubekanal har de lagt ut mer enn 150 spillefilmer, såvel egne produksjoner som en rekke klassikere de besitter rettighetene til. Blant disse finner  vi klassiske skrekkfilmer med Bela Lugosi (Dracula) og Boris Karloff (Frankensteins monster) i rollene og klassisk humor med Abbot og Costello. Den tyske klassikeren "Killer Kondom" fra 1996 er også med.

Her reddes filmkvelden med South Park-skaperen Trey Williams' "Cannibal! The Musical", også fra 1996.

Abbott & Costello

Mørket senket seg på Paladsteateret i Drammen en gang på begynnelsen av 1970-tallet. Rullen som skulle vises hadde sirkulert i årevis på landets distriktskinoer og den bar ennå kraft i seg til å fylle billettkassen. To morsomme karer i sort-hvitt dro i gang forestillingen mens fox blandet seg med nox i munnhulen.

Husker du eller har du opplevd de to komikerne med fornavnene Bud og Lou?

Denne komiske duoen var enormt populære på radio, film og TV fra midten av 1930-tallet til litt utpå 50-tallet. Her til lands kjenner vi dem helst på filmlerretet. De fulgte tradisjonen som var utledet av de første stumfilmene, slik den ble formet av Chaplin og Buster Keaton. Som parhester sto de selvfølgelig også i gjeld til Laurel & Hardy (Helan og Halvan). Det de selv tilførte, som følge av sin radioerfaring, var de kvikke replikkene som ble avfyrt som maskingeværsalver.

Her kan man som en digresjon fundere litt over det klassiske temaet "Var ikke komikerne morsomme før"? Noen mener ikke det, og at humor er best i farger. Yngre personer synes ofte det. Eldre mennesker heller gjerne til den først oppfatningen. Men humor som sådan har eksistert i hele menneskehetens historie. Antakelig kom det før språket. Det er altså meget tvilsomt at vi akkurat i dette øyeblikk befinner oss på det absolutt høydepunkt i humorens historie. På den annen side har nok filmmediet og forståelsen av det utviklet seg betraktelig de siste 60 år. Det er tross alt fremdeles et ungt medium. Jeg tenker på filmens egenartetede gramatikk, klipping og vinklinger. Skuespillerne har også brukt tid på å avvenne seg fra å spille for scene til å henvende seg direkte til kameraet. Hvor mye har dette å si for framførelsen av de humoristiske poengene? Det er det vi mener når vi spør om filmen har tålt tidens tann.

(Vi må selvfølgelig ikke overse at humor er kulturellt betinget. En kroppsprodusert lyd med etterfølgende lukt kan være utrolig morsomt i teltet på guttetur, men ikke på søndagsmiddag hjemme hos din tilkommendes foreldre).



Hvorom allting er, jeg kom altså over en DVD med to av Abbott og Costellos filmer fra 1940-tallet. Vil de bestå prøven og fremstå som noe mer enn at de frembringer nostalgiske øyeblikk og sug etter kinokarameller?

Filmene er fra 1942 og 1944, da de var på høyden av sin popularitet. Krigen raste i Europa og folk trengte virkelig litt å le av. Og de gjør sitt beste. Abbott (liten og tykk) og Costello (mager og surmaget) trer fram i et koordinert samspill, fysisk og verbalt. Mange års samarbeid har gjort dem samkjørt. Lou Costello er den naturlige leder og sender alltid Bud foran seg. Når det går galt tar han selvfølgelig ikke det grann ansvar og gir i stedet makkeren sin en overhaling. Plottet er omtrent likt  i begge filmene, men det er underordnet. Det tjener kun som en ramme hvor man kan skape komiske situasjoner. En del ordspill blir borte i oversettelsen, men det er også surrealistiske episoder. Man kan trekke noen linjer fram til Monty Python og deres nonsensdialoger. Den fysiske slapstickhumoren var ennå ikke avgått med døden. Overgrepene mot Abbotts figur i filmene nærmer seg av og til tegnefilmen. For de humørløse kunne filmene by på sangnumre med datidens kjente artister.



Min konklusjon og oppfatning er at disse filmene fortsatt er morsomme og bør sees av kommende generasjoner. De holder mål regimessig, teknisk og har en utrolig timing på sine humoristiske poenger.

Når det gjelder Abbott og Costellos virkelige liv var det ikke alltid like mye å le av. Da snakker vi om alkoholproblemer og økonomiske uoverenskomster. Og da deres tid i rampelyset var ute kom restskatten.

På førtitallet ble det også laget noen tegnefilmer basert på deres klassiske karakterer, den ene med navnet "Babbitt and Catstello". Disse er også meget severdige. Go Youtube young man!

Kultur og ukultur i Ecuador

Nå har jeg vært fastboende i to måneder. Hva har et land som Ecuador å by en hungrende nordmann? Rydder de scenen og setter opp Ibsen-stykker? Sender de repriser av "Reparatørene kommer" på statskanalen?

Det er nok mye å be om. Hvis vi tar et kort streif de kulturtilbud som finnes, må vi først ha klart for oss at Ecuador er et fattig land. Noe flott offentlig finansiert operahus har de for eksempel ikke. Dernest er utdanningsnivået lavt. De som har midler til det sender barna på privat skole.
I de store byene er det gjerne et kinoanlegg knyttet til de store kjøpesentrene. Det er moderne saler, med teknologi som ikke har noen problemer med alle 3d-filmene som oversvømmer markedet og en popkornmaskin som kan mette 5000 mennesker ..nesten. Utvalget består derimot nesten utelukkende av blocbustere fra Hollywood. Billettprisen på 5 dollar er også i høyeste laget for den ecuadorianske familiøkonomien. Nå arrangeres det filmklubbaftener for de som ønsker noe litt annet på Casa de Cultura både i Guayaquil og i Quito. I Guayaquil vises klassikere mandag, tirsdag og onsdag, mens det i Quito gjerne er serier i samarbeid med andre lands ambassader eller kultur-atacheer. Mens mest av alt er det det piratdominerte DVD-markedet som dominerer. I hver gate er det et lokale hvor du kan kjøpe filmer for 1 dollar stykket. Der kan man finne alt. Til og med norske filmer er gjemt innimellom, forutsatt at de er vist på en eller annen festival. Eksempelvis oppdaget jeg "Død snø" innimellom et knippe zombiefilmer.
Ecuadors egen filmproduksjon er sparsom. De havner i skyggen av nabolandene Colombia og Peru. Men noe er det. Den nye filmen "En el nombre de la hija" (I datterens navn) vant en pris på filmfestivalen i Roma forleden. Kanskje dukker den opp festivalen Film fra sør i Oslo til neste år.

En dvd-spiller er en livsnødvendighet ettersom kabeltv-tilbudet stinker (unnskyld det lite dannete uttrykket). Reklamene blir bare sporadisk avbrutt av den oppsatte spillefilmen. (Viva NRK!)

Hva angår litteratur befinner det seg velutstyrte bokhandler tilknyttet store kjøpesentre, men også i egne lokaler sentralt i de større byene. Spansk er heldigvis et verdensspråk, så alle klassikere er lett tilgjengelig. Men prisene kan nok være i høyeste laget for de brede masser. Når det gjelder hva som leses, er det ikke helt ulikt Norge. Kriminalromanene kommer høyt opp, og svenskene Larsson og Mankell gjør det godt. Det  vil bli spennende om Jo Nesbø etterhvert kan finnes på listene.
De har også egen litterær produksjon, men til nå har det ikke dukket opp de helt store navnene. Nabolandene har jo hver sin nobelprisvinner i Gabriel Garcia Marquez og Mario Vargas Llosa. Derimot foreligger en rik tradisjon for fortelling av legender og fantastiske historier. Gamle indianske mytologiske sagn blandes med katolsk mystisime, jomfruelige helgener og avtaler med djevelen.
I bokhandelen kan man også kjøpe klassiske tegneserier som Asterix og amerikanske superheltserier. Donald er det dessverre dårlig med. Avisene skilter med Tommy og Tigern, Zitz og Mafalda. Det nærmeste man kommer egen produksjon er serien om "Condorito", som er chilensk men egentlig vel representerer alle andeslandene. Her presenteres klassisk humor, som ovenfor: "Leve svigermor! Men må hun leve lengst mulig unna Ecuador".

Dette er det jeg har fått med meg til nå. Men jeg har selvfølgelig kun skrapt på overflaten. Det vil være på sin plass med en ny oppsummering etter ca 6 måneder.

Som en grei introduksjon til Ecuador kan anbefales "The Ecuador Reader" (Carlos de la Torre & Steve Striffler ed.), eller min egen nettside "vivaecuador".

Chico & Rita

En gammel cubaner tjener sitt daglige brød som skopusser i Havannas gater. Så er det noen som roper navnet hans. Noen gringoer spør etter ham. Det viser seg at den gamle mannen en gang var en stor musiker som spilte med datidens største stjerner. Med litt lanseringshjelp blir han gjenoppdaget og reiser deretter på verdensturne. Har du hørt denne historien før? I filmen om Chico og Rita får du den en gang til. Hertil kobles den med den gamle leksa om to unge elskende som glir fra hverandre, men aldri glemmer sin store kjærlighet til de gjenforenes på sine ganle dager.
Her var det mange spoilere, men når handlingen er forutsigelig må det godtas.

Men ofte er det ikke historien i seg selv som der det viktige, men hvem som forteller den, og ikke minst hvordan den fortelles.

Her har den spanske regissøren Fernando Trueba (som blant annet vant oscar for beste utenlandske film i 1992) valgt å bruke tegnefilm. Men det er tegnefilmmakeren Javier Mariscal som er ansvarlig for den kunstneriske delen. Det er han, med sin kjærlighet til Havanna, som skildrer byen slik den var på 40/50-tallet og slik den er i dag. At det i det førstnevnte tilfelle blir fokusert på glamour og at sistnevnte foregår i et slumaktig område, får nok tilskrives de etablerte cubaklisjeene. Men det  passer forsåvidt svært godt til den melodramatiske historien som skal fortelles.

Og melodrama blir det. Og det er bra. Her spilles det på sterke følelser. Publikum skal både le og gråte før filmen er til ende. Her er det lite slapstick tegnefilmhumor (med unntak av en biljakt). Omgivelsene, Havana, New York, barene former menneskene, luksuriøse omgivelser kjennetegner suksess, et slitent skjenkesred gir varsel om slagsmål, en kirkegård.....død. Det spilles på enkle fargenyanser, rød for pasjon. blå for avstand og gul for alderdom. Vi er langt fra fargesprakende, datanimerte produksjoner i 3D. Her er det stemninger og følelser  som formidles.

Musikken er på samme tid et eget kapitel og en integret del av helheten. Jazzelskere og nostalgikere får sitt med Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Nat King Cole. Ikke originalene riktignok, men gjenskapt av dyktige musikere (Nat King Cole tolkes forøvrig av sin yngre bror Freddy Cole). Chicos pianotriller utøves av en ekte gammel cubaner; Bebo Valdez (f. 1918). Den aldrende Chico er modellert etter hans ansiktstrekk. Bebo har forøvrig ikke pusset sko. Han ble "gjenoppdaget" da han spilte på en restaurant i Stocholm. Etter dette har han vunnet flere Latin Grammys (Best Tropical Tradicional Album, Best Latin Jazz Album).

Men glem det som ble skrevet i første avsnitt. Denne filmen er ingen klisje! Den forteller antikke historier på nye måter. Dersom du liker film, musikk eller i det hele tatt har følelser skal du se den.

Fred Astaire

Hvor mange ganger har ikke denne bloggen lovprist Norsk Rikskringkasting som i sin gullalder med fjernsynsmonopol sørget for at vi fikk, blant mye annet, en vid allmenndannelse og en bred filmhistorisk innsikt. Med sorg i hjertet ser jeg på det totale fravær av disse egenskaper hos de generasjoner som er oppvokst  etter raseringen av statskanalens enerett til fjernsynssendinger og innføringen av den demokratiske rett til å fòre hjernen med søppel.

Det er nå jeg kommer fram til Fred Astaire. Ikke fordi hans filmer er et eksempel på høytravende filmkunst eller kulturmarxistisk snobberi, men fordi at man ved å se hans filmer får innblikk i en annen tid og hva folk underholdt seg med den gang. For man må ikke tro at Astaire var noen mindre stjerne eller manglet noe i popularitet fremfor dagens film-eller popidoler.

Her er det kanskje på plass med en liten introduksjon for uinnvidde, de som har kommet til etterpå. Astaire var en kjent entertainer, sanger, skuespiller  men først og fremst danser med sin storhetstid på 30- og 40-tallet. Han spesialitet var step-dans. Denne særlige formen for fotarbeid hvor danseren akompagnerer musikken ved å steppe med skoene. Han var stjerne i et stort antall romantiske komedier hvor det vesentligste var dansenumrene han utførte, gjerne med Ginger Rogers som partner. Ikke alle tror meg når jeg sier at jeg som liten gutt virkelig koste når disse filmene ble vist på bestemors gamle sorthvitt TV. Dans var ikke kjedelig med Fred.

Underlig var det da at jeg på den tropiske filmklubben i Guayaquil kjente meg hensatt til mandagsfilmens storhetstid. Denne tirsdagen vistes nemlig Follow the fleet fra 1936 med Fred og Ginger. Blant birollene fant vi den senere westernhelten Randolph Scott og den store komediennen Lucille Ball.

Marinemiljøet i filmen ga rom for mannskor og Marie-jeg -vil hjem-til deg -sanger. Fred arrangerte dansekurs på dekk og komiske situasjoner oppsto ved at de staute machokarene vekslet på å være kvinne. Homoerotisk humor var ennå ikke på moten.

La gå, handlingen er som i romantiske komedier flest, noen misforståelser, litt hindringer i veien, men så ender det godt. Fred var ingen karakterskuespiller men hadde desto mer sjarm. Og når han tro dansefoten var det umulig å holde tærne i ro.

Så min venn, unn deg selv en fristund fra dette århundres prestisjejag og uendelige higen etter teknologiske oppdateringer. Bestill en Fred og Ginger -film på amazon.com og nyt den med en solo og en kvikklunsj. En av de bedre skal visstnok være "Top Hat" fra 1935.

En liten smakebit.

Den gode, den onde og den grusomme

Overskriften er ikke innledning på en beskrivelse av lærere jeg hadde på skolen. Heller ikke er det en gjennomgang over kvinner jeg har kjent. Selv om det selvsagt også kunne vært det. Men dette er ikke en veldig personlig eller privat blogg. Vi menn i førtiårene blogger ikke om private ting. Da skriver vi heller 6-binds romanverk og kaller det "Min Kamp". Jacobsbloggen er derimot en liten kulturblogg hvor film, litteratur, tegneserier og andre ting  kanaliseres gjennom deres ydmyke blogger og ender ut i et eller annet trivielt uttrykk.

Nå er vel ovenstående redegjørelse en avsporing, da middels filminteresserte forlengst har skjønt at det er Sergio Leones film fra 1966 dette handler om.

Forleden kveld var det nemlig en interessant film på TV som jeg hadde planlagt å nyte til fredagsflaska. Hvorfor klarte jeg da ikke å la være å slå over på en annen kanal for å se "Den gode, den onde og den grusomme" nok en gang, til tross for at jeg har sett den ti ganger tidligere? Hva er det med denne cowboyfilmen?

Litt meditasjon stimulert med litt alkohol avstedkommer en liten liste. Herav presenteres:

Jacobsbloggens 8 grunner til at "Den onde, den gode og den grusomme" er en skikkelig bra film:

• De vakre andalusiske slettene som i innspillingen foregir å være en ørken nær USAs grense til mexico. Det brede lerrettet gir inntrykk av et massivt landskap som synes uendelig. Særlig når du går til fots uten tilgang på vann.
• Eli Wallach er den grusomme. Og han nyter det.Wallach hadde flere karakterroller, blant annet i "The misfits". Men aldri har han passet bedre enn i denne rollen som skurkaktig mexikaner.
• Lee van Cleef er ond og lyder navnet "Angel Eyes". Det definitive høydepunktet i en legendarisk westernkarriere. Regissør Sergio Leones fokus på Cleefs skikkelse og karakteriske ansiktstrekk gjør dette til en stilistisk nytelse.
• Clint Eastwood. Hvis han er den gode, hvordan skal det da gå? Eastwood var allerede i satt alder da han i Leones filmer innledet en eventyrlig karriere som skuespiller, regissør og borgermester.
• Nærbildene av ansiktene. På det enorme filmlerretet ser vi plutselig rett i hvitøyet på skuespillerne. Med små variasjoner i ansiktsmusklene fortelles mye. Det er et øyeeple som hopper forskremt til siden, en munnvik antyder et smil og utmattelsens svettedråpene løper nedover pannen.
• Ennio Morricones musikkbilde som bryter fullstendig med tradisjonen for westernfilmer og forsåvidt all filmmusikk vi har hørt tidligere.
• Fritt for damer. Jeg mener ikke med det at jeg ikke setter pris på kvinnelige karakterroller eller lettkledde Bond-babes. Det er bare det at hvorfor i all verden skal alle amerikanske filmer ha en romantisk bihistorie uansett hva de handler om? (jada, jeg vet hvorfor; billettinntekter). Av og til er det greit å bare ha "guttas kveld".
• Arch Stanton. Han er død og begravet før filmen begynner, men spiller likevel en avgjørende rolle.

Så derfor har ikke andre kanaler en sjanse når noen har satt opp Leones mesterverk på programmet. Lista er nødvendigvis ikke uttømmende og det er lov å komme med tilføyelser.

Tintins liste

Steven Spielberg har laget film om Tintin. Hvem ville trodd det?

Vi snakker om den Spielberg som har bragt oss noen av tidenes største Hollywood-suksesser, en analytiker og et markedsgeni som gang på gang treffer massenes behov. Den ene kassasuksessen etter den andre med filmer av varierende kvalitet har fylt denne mannens sveitsiske bankbokser med så mye gull at Zürich til slutt måtte utvide bygrensene.

Så hvorfor tar han en slik sjanse med et sidrompet og urgammelt europeisk fenomen som Tintin? Har han på klassisk hollywoodprodusentvis kjøpt noen rettigheter som gjør ham i stand å forvandle hele historien til å handle om en tenåring i California som innvikles storpolitiske transaksjoner som også omhandler romvesen? Med Leonardo de Caprio i tittelrollen?

Tintin, gutten med tiursveisen, så dagens lys i Belgia så tidlig som i 1929. Han var en speidergutt og senere ung journalist. Hans eventyr over hele verden antok stor popularitet i løpet av og etter annen verdenskrig da det ikke var amerikanske tegneserier å oppdrive. Historiene var preget av grundige undersøkelser og tegningene av sine klare strek. Skaperen Georges Remi med signaturen Herge ble en foregangsmann for de mange albumserier som skulle bli laget særlig i Frankrike og Belgia og som vi også kjenner godt til her til lands.

I oppveksten var ikke Tintin en av mine favoritter. Han var på langt nær så morsom som Asterix og Lucky Luke. Tintin var mer seriøs. Selv om han hadde noen humoristiske støttespillere, som Kaptein Haddock og detektivene Dupond og Dupont.. Det framtredende i Tintin var det mystiske. Figurer som den gale kineseren i Den røde Lotus og inkamumien i de sju krystallkuler var rett og slett ubehagelige. Kometen og nesten-skildringen av verdens undergang i Den mystiske øya var direkte marerittfremkallende.



Tintin hallusinerer



Tintin fikk ikke den samme suksessen i Norge som han hadde fått på kontinentet. Mine eksemplarer var stort sett kjøpt i Danmark. I Belgia derimot blir det sagt at alle barn har to sett med foreldre, sine egne og Tintin.

Når Tintin en sjelden gang får avisomtale i Norge er det det rasistisk betonte Tintin i Kongo fra 1931 som alltid får oppmerksomhet. Egentlig er dette ganske latterlig ettersom det skal vanskelig gjøres å finne en avisartikkel fra samme avis fra den tiden som omhandler ”negre” og ikke vil kvalifisere til rasisme etter dagens standarder. Dette var tross alt kun 15 år etter kong Leopolds folkemord i Kongo og med en forestående masseutryddelse av jøder i Europa for døren. Framstillingen av de eksotiske villmennene som dumme og snille var faktisk sympatisk for sin tid.

Nåvel. Spielbergs film får premiere i Norge 28. oktober i henhold til Filmweb. Historien bygger på albumet "Enhjørningens hemmelighet". Traileren tyder på at man i stor grad forholder seg til den originale Tintin. I motsatt fall lover vi at film-mogulen ikke skal dø i synden. Uansett blir dette spennende.

Filmen om NOKAS-ranet

Etter introduksjonen fra Kjetil Østlis bok om "Politi og røver" (forrige innlegg) beveger vi oss enda lengre ned i underverdenen. NOKAS-ranet skulle bli det største ranet i Nordens historie. Hos Norsk kontantservice i Stavanger oppbevarte man like mye penger som Onkel Skrue tjener på en dag. Media manet etter kuppet fram spennende profiler som "hjernen" og "skyggen". Men det var slutt på leken. En politimann hadde blitt drept og av de ansatte som ble utsatt for ranet var det flere som fikk traumer.

Ranet ble begått i 2002, men fortsatte å tiltrekke seg oppmerksomhet på grunn av den dramatiske etterforskningen og skuespillet som utspilte seg i rettsalene i lang tid etterpå.

Filmen om NOKAS-ranet ble laget i fjor. Den ble nylig tildelt Amandautmerkelse for beste regi og beste manus.

Før vi går videre, en liten digresjon med spørsmål om hvorfor det skal lages en filmatisering av en slik ulykksalig begivenhet så kort tid etter at den har skjedd, med tanke på alle de som på en eller annen måte er involvert eller berørt av saken. Tancred Ibsen, Norges kanskje beste filmskaper gjennom tidene, lagde en film i 1950 som het "To mistenkelige personer". Den handlet om et lensmannsdrap som ble begått på i 1926 og ble stanset av hensyn til en av personene som ble straffet for udåden men nå levde et vanlig liv. I dag er man mer opptatt av å legge begrensninger i offentlige registre med økonomiske opplysninger om enkeltpersoner enn at deres egne liv skal skjermes for offentlig publisering. Har ting forandret seg?

Men over til denne filmen: Den er faktisk ikke noe sensasjonsaktig eller storslått over denne framstillingen. Den er tvert imot en meget realistisk rekonstruksjon.  Med enkel "skjult" eller håndholdt kameraføring er vi fluer på veggen. Fra de hverdagslige replikkene som kommer fra raneren, politifolkene eller forbispasserende, politimennenes rutinemesige patruljering før de får beskjed om ranet til personalets vantro blikk når maskert menn dukker opp og begynner å hamre med slegge på vinduet.

Hele filmen er tidsmessig avgrenset til natten ranet ble begått. Vi blir altså spart for spekulasjonene og mediesirkuset i ettertid.

Vi kommer ikke inn på personene i dramaet, men ser hvordan de reagerer på begivenhetene. Noen av ranerne er tydelige nervøse før kuppet. Noen av de berørte får panikk, andre viser handlekraft.

Jeg synes regissør Skjoldberg har laget en verdig fortolkning av det som fant sted i Stavanger sentrum i 2002. Filmen vant to fortjente priser. Men årets konkurranse var kanskje heller ikke av den hardeste...

Politi og røver

Jeg har sett Heat på ny. Denne filmen, som kom i 1995 med Al Pacino som purk og Robert De Niro som skurk, fikk i sin tid gode kritikker. Jeg fant den mindre interessant med flåsete dialoger og oppstyltet plot. Jeg synes det samme i dag.

Grunnen til at jeg tok den fram er at jeg  har hørt lydboken "Politi og røver" av Kjetil Østli. (Det har blitt mye lydbøker denne sommeren. Takk til NSB og Jernbaneverket). Boka er en dokumentar som tar for seg fremveksten av Tveitagjengen på 1990-tallet og politimennene som jaktet på dem. Et av poengene til Østli er at både politimannen og forbryteren han snakker med har Heat som favorittfilm.

Den velformulerte journalisten Kjetil Østli lever seg inn i underverdenen gjennom flere dybdeintervjuer med den tidligere politispaneren Jonny Brenna og kjeltringen Martin R.Hansen. Han prøver bevisst å finne likhetstrekk mellom de to. Han spør dem ut om oppvekst, familieliv og interesser i tillegg til at han graver ut det han kan finne om deres respektive profesjonsutøvelser.

Det utarter seg en svært uformell tone de tre mellom. Østli får snart kallenavnet "den bebrillede akademikeren". Således blir det også en bok om mannsrollen. Å være tøff og ikke vise frykt er viktig for aktørene på hver sin side av loven. Brenna og Hansen går sammen om et prosjekt hvor de skal gjøre "mann" av akademikeren. Han blir deretter dratt med Brenna på Kav-maga-trening og på skyteøvelse med Hansen. Fornøyelig er beskrivelsen forfatteren gir av seg selv når sitter på med Hansen mens han demonstrerer råkjøring. Journalisten krymper seg  i setet og tviholder på brillene sine mens den tidligere banditten skravler uberørt i vei.

Samtidig er Hansen medtiltalt i Munch-saken og stevnet som vitne i NOKAS-saken. Brenna er utbrent som politimann og begynner som sakkyndig kommentator i TV2

Fra bevisføringen i Munch-saken

Av hypotesene Østli legger frem og diskuterer er den at det finnes mange likheter mellom lovbryteren og forbryterjegeren. Han finner at begge er rastløse og spenningssøkende. Dertil er de utpregede konkurransemennesker som ser det hele som et spill. Politimannen skal jakte forbryteren og forbryteren skal lure politimannen. Dette klarer Østli å sannsynliggjøre gjennom eksempler og en rekke slående sitater fra kriminologisk forskning. De er altså ikke så forskjellige, forbryteren og lovmannen.

Og det er jo det filmen Heat  ville fram til med den kjente scenen hvor Pacino og De Niro møter hverandre på en kafé og drøfter spillets gang før den avgjørende finalen.

"Finalen" i Østlis bok er ikke NOKAS-ranet, men "partyet" etter rettsaken. Advokatene og journalistene avreagerer nemlig sammen i en hemningsløs fest på sakens siste dag. Dette er de største gribbene som skor seg på denne elendige historien. Journalisten og forfatteren hiver seg utpå samtidig som disse refleksjonene summer oppe i hodet hans.

Dette har blitt en underholdende bok som gir mye til ettertanke. Bedre enn filmen.

(Jeg så et bilde av Kjetil Østli i Aftenposten i dag. Har han sluttet å bruke briller?)

Captain America og superheltfilmene

Med forbedret filmteknologi har vi fått et skred av superheltfilmer. Dessverre er mange anmeldere for unge til å ta sjangeren alvorlig. De mangler også, eller er for late til å skaffe seg, elementær bakgrunnskunnskap.

Superheltene er et fenomen skapt av amerikansk tegneserieindustri på 1930-tallet og kjennetegnes med en iøyefallende utkledning, gjerne i form av en trangtsittende drakt/trikot eller en rustning. Inne i drakten befinner det seg en person med en eller annen form for overnaturlige evner. Tidlige eksempler på superhelter er Supermann (1938) og Lynvingen (1939).

Det ble tidlig en praksis at superheltfigurene ble forlagenes eiendom, og ikke skapernes. På den måten kunne etter hvert superheltene komme på besøk i hverandres serier. Det er i hovedsak to forlag og to superheltunivers vi snakker om; DC Comics og Marvel. Supermann og Lynvingen tilhører DC, mens Captain America eies av Marvel sammen med blant andre Iron Man (Jernmannen) og Thor.

Captain America er en tøffing med militært tilsnitt som ofte utgis som USAs offisielle bekjemper av ondskap, hvor den enn måtte befinne seg i verden.. Dette virker meget svulstig. (Til sammenlikning er hans norske motpart, Kaptein Norge, en ren parodi. Han ble skapt av Bjørn Ousland for det beryktede og i dag nedlagte bladet Pyton. Kaptein Norges fremste superevne var et øredøvende øl-rap).



Hitler får seg en på skrinet i det aller
første nummeret av Captain America.
(1941)

 Captain America var et patriotisk påfunn skapt under annen verdenskrig. Han kjempet direkte mot Hitler (som han ikke var redd for å gi en lusing) og nazisuperskurken Red Skull. Kapteinens mest interessante egenskap var, foruten en overlegen fysikk, hans grafiske utforming. Mannen var særdeles elegant i det stars-and stripesinspirerte kostymet sitt og det skjoldet han lekte og sjonglerte med som en rytmisk sportsgymnastikkutøver.

Etter krigen ble han borte, men senere gjenopplivet for deltakelse i marveluniverset.

Filmen om Captain America ligger i dette tilfellet nærmere den opprinnelige tegneserien enn hva tilfellet er for de fleste andre superheltfilmene. Vi gjennomgår hans forvandling fra zero til hero etter en runde på laben.. Det er lite originalt i denne filmen. Vi har allerede sett effektene flere ganger før. Det man har lykkes godt med er å gjenskape 40-tallet i henhold til den science-fictiontradisjonen som hadde vært dominerende fram til da.

Man undres litt hvorfor man har dratt fram denne tross alt kjedelige og anakronistiske figuren for en helaftens spillefilm. Forklaringen ligger vel at han skal være en del av den kommende Avengers-filmen som skal samle alle marvelkarakterene til en gedigen finale!

Denne blogger vil fortsette å følge superheltfilmene.

Tarzan

Denne artikkelen er viet mannen som svingte seg fra tre til halvfire -Tarzan i underbuksa! Vår barndoms store ideal. Mens barn i dag blir gitt så mye oppmerksomhet at de ikke har andre idoler enn sitt eget speilbilde, hadde vi noe å strekke oss etter.

For Tarzan ordnet opp i tegneserieheftene som i kinosalen. Vi tok det med oss i leken. Vi klatret opp i og falt ned fra trærne.  Særlig når vi gikk rundt i badebukse på utebadet var vi Tarzan (eventuelt hans sønn, Korak). Apekongens hyl gjallet over det ganske nabolag, selv om det ikke alltid liknet originalropet. Når Tarzan sloss med Fantomet var det som regel han som vant.

Det begynte med bøkene. Allerede i 1912 var den flittige spenningsforfatteren  Edgar Rice Burroughs ute med den første boka om Tarzan, apenes konge. Han hadde neppe noen aning om hvilken gullkalv han avfødte med dette. Ideen om en engelsk lord som fra han var barn ble oppfostret av gorillaer, møtte sin Jane og lærte seg å snakke engelsk, gjenvant sin rett som adelig arving, men likevel foretrakk å fortsette sine eventyr i et Afrika som fremdeles lot til å romme mange hemmeligheter for den hvite mann, var brilliant. Og som en dreven forteller utnyttet Burroughs dette potensialet fullt ut. Det ble etterhvert mange Tarzanbøker.



Tarzan og amazonene



En voksende filmindustri i Hollywood luktet penger, og den første Tarzanfilmen kom i 1919. Tarzanhylet ble naturlig nok ikke introdusert før teknologien var oppdatert for det. Tarzan fremfor alle andre var selvfølgelig Johnny Weismüller. Han var flere ganger olympisk mester i svømming og dessuten fantastisk til å svinge seg i trærne. Hans filmer ble på dyktig vis blandet opp med dokumentaropptak fra Afrika. Noen mener dette er juks, at elefantene fra indiske og hadde påklistrede ører, at løven han slåss med var den samme i alle filmene og at den dessuten manglet tenner. Dette må avfeies som surmaget kritikk. Illusjonen virket for de fleste av oss,  frie for dataanimerte bedrag som de var. (Maureen O'Sullivan som Jane svømte naken i "Tarzan and his mate" fra 1934. Og det var ekte vare!). Weismüller spilte Tarzan i 12 filmer fra 1932 til 1948. Etter dette har blant annet Lex Barker og Christoffer Lambert klatret opp i rollen.

Tegneseriene hadde en vesentlig rolle i oppbyggingen av Tarzanmyten. Fra starten av var det de dyktigste illustratørene som tok fatt med pensel og tusjpenn for å tolke jungelmannen. Først var det den dramatiske Hal Foster som senere skulle skape Prince Valiant. Deretter kom Burne Hogarth, en mester i anatomiske studier. Han startet etter hvert sin egen tegneskole..

Burne Hogarts Tarzan

Nå er det mye som tyder på at den oppvoksende slekt kun vil finne sin Tarzan gjennom Disney's parodiske tegnefilmer. En grunn til dette er at både bøkene og filmene nok var det vi i dag vil betegne som rasistiske. I bøkene kjenner apemors hårløs stesønn seg instinktivt overlegen de mørkhudede artsfrendene han møter på sin vei. Han nøler heller ikke med å drepe dem. Weismüller-filmene ble spilt inn i en tid hvor ku-klux-klan fortsatt var aktive. Raseskille var offisiell politikk i USA og det var ikke til å unngå at denne holdningen også gjenspeilet seg i filmene.

Men virkelig interesserte vil fortsatt få lese bøkene på engelsk på Gutenbergprosjektets sider.

Det var alt.

Marilyn Monroe

For noen dager siden vile hun fylt 85 år.

Men vi fikk aldri se Marilyn, eller Norma Mae som hun først het, som en vandrende mumie, oppdollet og med ansiktet herjet av utallige skjønnhetsoperasjoner. Ei heller sitte som gammel rynkete bestemor på pleiehjemmet og drikke kaffe med barnebarn på besøk. Marilyn vil for alltid være 36 år gammel på det meste.

Det er lite å si om Marilyn som ikke allerede er sagt. Men hun var unik Ikke bare fordi hun var vakker. Hun hadde noe utover det. Noe som ingen andre klarer å kopiere uansett hvor mye de prøver. Selv i de biillgste komediene har hun en utstråling som  redder manus og gjør karakteren minneverdig. Dagens hollywood-babes er et langt gjesp i sammenlikning.

Jeg vil helst ikke tro på at hun tok sitt eget liv. Det er snarere slik at noen ønsket henne av veien. Noen liker å avfeie slikt konspirasjonsteorier. Hva annet kan man motsi disse med annet enn at deres naive tiltro til myndighetenes offisielle forklaringer er rørende. De er de perfekte undersåtter for totalitære regimer.

Jeg velger å tro at hvis Marilyn hadde fåtte leve videre, ville hun slått inn på en politisk karriere. Før hun ble 50, fortsatt godt utseende, ville hun stilt som presidentkandidat. Hun ville blitt valgt med et overveldende flertall. Hun ville styrt klar av vietnamkrigen og sørget for avspenning og tilnærming med østblokken på et langt tidligere tidspunkt. Fraværet av krig og konflikter ville ført til økt handel og mellommennekelig kontakt og velstand for alle.

Men slik gikk det altså ikke.

Kveldens film blir "Seven year itch" (1955). Om gressenkemenn som blir utsatt for uoverkommelige fristelser og understrømsvinder som løfter skjørt.

Bitterhet i podagraens tid

Den ene foten er større enn den andre. Det startet i toa. Det kjentes som den hadde fått tannverk. Etterhvert svulmet hele foten opp.

-Ja, du har jo passert førti nå, sa legen flåsete etter at han hadde konstatert podagra.

Noen sier podagra er en velstandssykdom. Til det å være har folk usedvanlig liten respekt for lidelsen. En bekjent kaller det tiss-i-toa.  Men han har alltid hatt en dårlig sans for humor. Han sikter til det egentlige navnet; urinsyregikt. Det har noe med at urinsyrekrystaller blir skilt ut fra nyrene og ut i blodomløpet. Så stopper de der passasjen blir særlig trang, det vil si ved leddene og framfor alt i stortoa. Sånn passe vitenskapelig forklart. Men podagra er et bedre navn. Det har tross alt et snev av verdighet.

Podagra er også en mannesykdom. Det er nok en måte å straffe oss på for at vi lot oss overtale til å spise det forbannede eplet i Edens Hage. Men epler er likevel noe av det kan spise når det gjør vondt i toa. Sånt som er godt derimot, som øl og potetgull, skal man styre langt unna.

Akk, kunne man bare avlede smerten ved å denge et par enerverende småtasser. Som i den klassiske tegneserien "The Katzenjammer Kids". Den som kommer ut som julehefte i Norge hvert år under navnet "Knoll og Tott". Seriens aktverdige kaptein, han som har slitt et langt liv ute på de syv hav, nyter nå sitt otium på det som skulle være en fredelig sydhavsøy. Men dessverre, hver gang han vært på lag hos Mekler Smekk blåser foten hans opp og han må hvile den godt bandasjert på en taburett. I denne hjelpeløse tilstanden blir han utsatt  for ondskapsfulle tildragelser av mindreårige krapyl. Av og til reiser den stolte Kapteinen seg og tar en kraftig hevn (ah). Nå er det noen som sier at dette er blitt forbudt i Norge, så utrolig det enn kan høres.

Guvernøren for en av de karibiske øyer i den klassiske filmen "Captein Blood" med Errol Flynn, var også rammet av denne mystiske sykdommen. Blood soner egentlig en dom på øya. Siden han også er renomert lege tilkalles han for å dempe den ulykkelige embetsmannens lidelser. Medisinen er selvfølgelig årelating. Som den var mot det meste på den tiden denne historien utspiller seg. Guvernøren kommer i takknemlighetsgjeld til Blood. Noe denne skammelig utnytter da han senere stikker av og begynner som pirat.

Men podagra er ikke dødelig. Kanskje det er derfor folk er så totalt blottet for sympati og medfølelse. Akk, man får holde munnen lukket, foten hevet og la tankene flyve at sted til en sydhavsøy.

Thor med hammeren

    Vreid var Vingtor
    då han vakna
    og hamaren sin
    han munde sakne

mer..

Hamburgerspiserne og budweiserdrikkerne har bemektiget seg det norrønne konseptet Tor med hammeren og lagd et superheltepos med en skjeggløs kroppsbyggeryngling som selveste åsaguden. Jeg snakker om filmen Thor. Skal vi forarges?

Neida, slett ikke. Dette tar vi med godt humør og knusende ro. Vi skal ikke se bort fra at hvis så mange som 0,01  promille av alle tolvåringer som ser denne filmen fatter nyssgjerrighet og går til kildene, er det verdt det.

Og de er jo ikke de eneste. Det er fra før skrevet i denne bloggen om Disney-juleheftet Donald med hammeren hvor Andebyuniverset krysses med Valhalls guder. Her stjeler Loke Tors hammer i den hensikt å grisebanke selveste julenissen.

Men tilbake til superhelten "The Mighty Thor". Han dukket opp første gang som tegneserie i 1962 og ble skapt av Stan Lee. Stan Lee er omtalt som mirakelmannen bak så godt som alle seriene vi kjenner fra "Marvel-universet" dvs utgivelsene fra Marvel Comics Group. Dette inkluderer Spiderman, Daredevil, De fantastiske 4, X-men og Iron Man.Utover de overnaturlige egenskapene tilførte Lee heltene sine eksistensielle problemer og et privatliv som gikk som en såpeopera parallelt med deres bekjempelse av onde krefter. Lee skrev historiene om Thor mens Jack Kirby tegnet. Kirbys figurer hadde en noe "klumpete" form og han var ikke så nyansert i persontegningene. Derimot var han en foregangsmann ved at han brøt opp den rettlinjete serierutelayouten som til da var gjengs i serieheftene.



Walter Simonson: "Thor"



Thors egenskaper forsterket med hans magiske hammer og styrkebeltet passet godt inn superheltkonseptet, Men ettersom han også var en gud, ble han litt for stor og mektig sammenliknet med andre jordiske håndtlangerne i kampen mot ondskap. Han ble derfor mye gående i sitt eget spesialdesignede Åsgård-landskap.



Walter Simonson: "Thor"

 Seriens beste periode regnes av mange som da den ble tegnet og skrevet av Walter Simonson. Han fulgte arven fra Lee med pompøse monologer og en sjargong som hentet fra Shakespeares kongedramaer. Men streken var helt hans egen. Enkle streker skisserte figurene i en ekspresjonistisk stil. Dype perspektiver ble tatt i bruk for å understreke dramatikken i handlingen.

Filmen som går på kino for tiden, er altså en adapsjon av tegneserien. En av mange som er blitt gjort av superheltseriene i takt med utvikling av datanimasjonens muligheter. Dette er et stort prosjekt fra Marvel som innebæreren fornyelse av samtlige myter. Filmene inneholder referanser til hverandre og må stemme overens. Og superheltgründeren old man Lee skal alltid dukke opp i en liten birolle.

Det jeg liker med denne filmen er at de har gjenskapt den dumme og lettlurte T(h)or vi kjenner fra mytologien.  Han som alltid kommer opp i situasjoner som alltid må løses ved vold der han burde brukt kløkt. "Broileren" i tittelrollen passer godt inn her. Samtidig har valget av Kenneth Brainagh, "shakespeare-regissøren", vært vellykket. Han har tatt de rette valgene og fått til balansen mellom drama, fysisk kamp og humor. I denne sjangeren vil jeg påstå at man har fått til et godt resultat.

Men den beste nyere gjengivelsen av guderiket i Valhall og dens innvånere er danske Peter Madsens tegneserie med samme navn. Det ble også laget en tegnefilm (god gammeldags) basert på denne i 1986. Lykkeligvis kan hele filmen finnes på youtube. Her er første delen.

Johanna den vanvittige

Vi befinner oss innedørs i en middelalderborg. Sollyset skinner inn av et åpent vindu. En eldre kvinne vandrer hvileløst frem og tilbake. En mørk stemme forteller. Den er dempet, for liksom ikke å forstyrre kvinnen i hennes tanker.

"Innesperret i tårnet i Tordesillas. Hun har sittet her i nesten 50 år.

Hun er forrådt av sin far, sin sønn og sin mann.

Hun kalles........Johanna den vanvittige!"

Slik innledes den spanske storfilmen "Juana la loca" fra 2001, Derpå bringer filmen oss tilbake til begynnelsen.  Den unge Johanna sendes avsted av sine foreldre, de katolske majester Ferdinand og Isabella, for å gifte seg med Filip av Flandern. Han hadde hun aldri sett. Slik bygde man  storpolitiske allianser på 1500-tallet. De katolske majesteter selv var jo også produkt av en ganske vellykket sådann, da deres ekteskapelige forening innebar en sammenslåing av spanske småstater og grunnlaget for et verdensrike.

Og Johanna var en sentral brikke. Alle hennes søsken og eventuelle medarvinger til det spanske verdensrike som begynte å etablere seg på den andre siden av Atlanterhavet, døde i ung alder. Hennes barn med Filip, Karl, ble både keiser Karl V av det tysk romerske rike og kong Carlos I av Spania.

Men det gikk likevel ikke så godt med Johanna selv. Hun ble virkelig forelsket i sin Filip, i det tross alt arrangerte ekteskapet. Filip, med tilnavnet "den smukke" var en lidenskapelig skjørtejeger. Og Johanna var vanvittig sjalu.

Filip derimot, var ikke bare glad i damer, men også i makt. Da hans svigermor Isabella døde, dro han sporenstreks med sitt følge til Spania for å gjøre sine interesser gjeldende. Den gjenlevende Ferdinand var tross alt bare del av en allianse. Nå gikk det ikke bedre for Filip enn at han døde 28 år gammel.

Da ble Johanna virkelig gal. Og hun var gravid.

Hun dro av sted med Filips kiste fra Murcia til Granada. Hun skulle reise i månedsvis. Underveis fødte hun et barn. Hver dag sjekket hun kisten om hennes Filip fortsatt var der. Mer sjalu enn noen gang tillot hun ikke andre kvinner i nærheten. Å raste i nærheten av et nonnekloster var utelukket. Til slutt måtte hennes far Ferdinand ta affære. Han oppsøkte følget og fikk Johanna til å vende hjem. Men tilstanden hennes forverret seg ytterligere. Ikke vasket hun seg, ikke skiftet hun klær og hun spiste fra en skål på gulvet. Det var da Ferdinand puttet henne oppi tårnet.

Filip den smukke lå i kista i klosteret ved siden av. Slik kunne hun ha ham i nærheten.

Pilar López de Ayala vant en Goya, spanjolenes svar på oscar, for sin tolkning av den vanvittige Johanna i filmen.

Kilder er foruten filmen Herman Lindqvists bok "Historien om Spania", samt spansk wikipedia.

Under følger filmens trailer.

-Jacobsbloggeren, heller ikke helt tilregnelig

Norwegian Wood

Det ble fra ulike hold, derav flere bloggere, tilkjennegitt store forventninger til denne filmatiseringen av japanske Haruki Murakamis roman med samme tittel. At den er laget den Ang Hung Tran, den vietnamesiske regissøren som sto bak "Duften av grønn papaya om morgenen", har ikke redusert disse.

Undertegnede jacobsblogger, kjent som en av Norges største eksperter på østasiatisk film (kremt; det er ikke så mange av oss), har både sett filmen og lest boka for deg.

Lesere av Jacobsbloggen som ikke har tid til å se film eller lese bok har full anledning til å utgi synspunkter og vurderinger de måtte lese her som sine egne. Ved skriftlig gjengivelse blir Jacobsbloggeren glad for en lenke.

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg skal man se filmen før man leser boka. I motsatt fall blir man for forutinntatt til å bedømme filmen på riktig vis. Her har jeg syndet mot denne regelen, da jeg leste boka uten at det falt meg inn at man ville lage film av den. Men det har gått noen år, og med min dårlige hukommelse kan det hende det ikke gjør forskjell....

Filmen starter med noen  bilder av tre ungdommer i lek og alvor. Noen scener senere får vi demonstrert hvordan man tar livet av seg i en garasje ved eksosforgiftning. Så kommer fortellerstemmen fra boka, den uunngåelige som likevel bør unngås i filmatiseringer av romaner i "jeg"-form. Stemmen er ikke plagsomt til stede i filmen, men etter denne bloggers mening bør regissøren  ta utfordringen om å lage historien uten dette tyveriet fra boka. Da får det ikke hjelpe om  enkelte kinobesøkende ikke kjenner igjen det de har lest.

Det er dialogene som driver handlingen framover. Forholdet mellom hovedpersonen og den avdødes kjæreste, hans romkamerat blir belyst gjennom samtaler Visualiseringen består av vakre bakgrunnsbilder mens karakterene konverserer i forgrunnen. Filmen er nydelig fotografert og jeg synes det fungerer. Men mange vil nok synes den av disse grunner er litt vel stillestående.

Dette blogginnlegget avsluttet idet disse vakre bildene sakte toner ut. Om noen dager vil det komme noen ord også om romanen på dette nettsted.