Tante Julia og han som skriver

Dette er ikke en barnebok selv om tittelen kunne tale i den retningen.

Dette er en bok skrevet av en nobelprisvinner og omhandler sex, død og perversjoner. Og den er delvis selvbiografisk.

Da jeg for år siden åndet inn den friske luften i Arequipa på en av Perus høyfjellssletter, tenkte jeg ikke på at det var der Mario Vargas Llosa var født. I turistinformasjonen var det mest fokus på byens gamle kirke og klostre. Samt at man hadde en fremskreden selhevdelsestrang overfor hovedstaden Lima. Turisteffekter som Arequipas eget flagg og Arequipapass med eget stempel kunne kjøpes i souvenirbutikkene.

Men i denne boka er Llosa 18 år gammel og han bor hos sine besteforeldre i Lima. Han drømmer om å bli forfatter og han forelsker seg i sin tante Julia. Tante Julia er 32 år gammel og skilt.

Romanen handler også om de populære radioteaterføljetongene som ble sendt i Lima på 1950-tallet. Llosa kjente godt mannen som sto bak. Dette var melodramaer med voldsomme klimaks, med incest og lemlestelse og store katastrofer. Handlingforløpene i disse føljetongene gjenfortelles og foredles gjennom nobelprisvinnerens hånd. Det skapes også et mønster det er  opp leseren å finne.

Foholdet mellom Mario Vargas Llosa -Vargitas - og hans tante er også et melodrama. Det holdes skjult for familien og antar dramatiske dimensjoner når det til slutt blir avslørt. Pappa Vargas Llosa kommer flyvende fra New York. Han er rasende og han har en ladd revolver. Det (delvis) unge paret er fast bestemt på å trosse familien og gifte seg. Men den unge forfatterspiren er umyndig og kan ikke gifte seg uten foreldrenes tillatelse.

Med håp om forfatterens og forlagets overbærenhet gjengis her et lite utdrag. I dette "hørespillet" har de arrestert en mann, tilhørende Jehovas vitner, for utukt.

"Hans venstre hånd gikk sakte mot falsen i buksen som skjulte glidelåsen, og imens sa han med bedrøvet stemme: -Jeg er ren, herr dommer, jeg har ikke kjent noen kvinne. Det andre bruker å synde med, bruker jeg bare til å tisse...

-Stopp der, avbrøt dr. don Barreda y Zaldivar med en uhyggelig mistanke. Hva har de tenkt å gjøre?

-Kappe den av og kaste den i søpla for å bevise hvor lite den betyr for meg, svarte den anklagede og pekte med haken på papirkurven.

Han sa det uten snev av hovmod, med stille besluttsomhet."

God middag.