søndag 29. mars 2015

Å selvpublisere ei bok

Det er så mange surmagede kritikere og bloggere for tiden. Som denne. Kan de ikke skrive ei bok sjøl i steden for å kritisere alle andre?

Det har jeg allerede gjort.

Enhver idiot kan skrive ei bok. Men det er ikke alle idioter som kan bli antatt av et forlag. Det kan bare de som selger.

Men jeg sier dere; alle som vil skal nå få publisere sine bøker. Og de skal ha muligheten til å nå ut til folket, salgsvennlige eller ikke.

Jeg snakker om selvpublisering, fortrinnsvis den kostnadsfattige varianten ebok. Det er flere nettbokhandlere som tar imot selvpubliserte ebøker. Du kan sjekke ut blant annet ebok.no, dinebok.no og lulu.com. Metoder og praktisk framgangsmåte kan du lese mer om på deres respektive sider.

Så da er det opp til deg hva slags bok du vil skrive. Du kan satse skjønnlitterært og skrive "den store norske romanen", lage en nyskapende novellesamling eller skrive blodige kriminalromaner. Men hvis du har et stort talent ville kanskje forlagene likevel antatt deg. Skjønt det er ikke helt sikkert. Mange store forfattere begynte sine karrierer med å bli refusert.

Den andre muligheten er at du kan skrive om noe du kan litt om eller som interesserer deg. Her har du muligheten til å gå litt utenom det vanlige segmentet og fylle en nisje forlagene ikke ser noen økonomisk gevinst i, men likevel kan interessere en del.

Jeg valgte det siste. Til fortrengning av mitt urealiserte og uoppdagede skjønnlitterære talent valgte jeg å skrive en nyttig og informativ bok. Nå er den til salgs hos diverse nettbokhandlere.

Min egen skrytende reklame for boka og hva den handler om kan du lese her. Mens her har jeg skrevet litt om prosessen med å lage boka.

Så er det din tur, min gode mann (kvinne). Hva slags bok har DU tenkt å skrive?


tirsdag 27. januar 2015

Bæsj

Det var i august i fjor jeg revurderte å omlegge hele Jacobsbloggen til en ren do-blogg. På den tida følte jeg et berettiget kall om formidling.

Etter at det norske tegneserieheftet Pyton ble lagt ned en gang på 90-tallet (?) har temaet fått liten dekning. Magasinet var kjent for sin profilerte, såvel rompe- som prompehumor. De mest aktive tegnerne har siden forlatt de nedre regioner til fordel for enklere humor i Pondus (Frode Øverli) og Donald (Arild Midthun).

Derved skulle nisjen være klar for Jacobsbloggen.

Men så ser jeg selveste Karl Ove Knausgård på tv der han legger ut overfor Hans Brenner om et essay han har skrevet om det å drite. Et indre bilde dukket umiddelbart opp av Knausgård på skåla, buksa på knærne, sneipen i munnviken og kroppen i Rodins "tenkeren"-posisjon. Om ikke all inspirasjon forsvant med dette, så vil jo dobloggen ha problemet med å hoppe etter Knausgård. Selv om jeg ikke har lest essayet hans, så er risikoen for at han vil fly rundt og si "Det var det jeg som fant på først" ganske stor.

Og om dette ikke er nok, i Tyskland har ei søt jente gitt ut boka "Darm mit Charme" -, "Sjarmen med Tarmen" på norsk, og den har solgt over en million eksemplarer. Den kommer nå ut på Cappelen Damm.

Derved, kjære lesere, sier jeg takk for meg. Dritten deres får dere andre steder.

Jacobsbloggen vil i stedet vie seg til portretter av kjente religionsgrunnleggere. Her regner vi IKKE med konkurranse fra norske forlag, avisredaksjoner eller kulturprofiler.

søndag 10. august 2014

Den Store Do-bloggen



En død blogg...

Til tider får man treff på slike. Gamle artikler vitner om forgangen inspirasjon og skriveglede. Så blir oppdateringene sjeldnere og sjeldnere, til de forsvinner helt.

Er Jacobsbloggen i ferd med å dø? Har bloggeren gitt seg avsted til den skjulte virtuelle kirkegården hvor så mange nettsider har gjort sitt siste tastetrykk?

Svaret kan kun gis i form av handling eller fravær av tilsvarende. Dersom foreliggende linjer ender med å bli publisert er det et tegn på at så ikke er tilfelle.

Men hva skyldes denne langvarige skinndøde tilstanden? Hvorfor har jacobsbloggeren sluttet å kommunisere med Verden? Er han lei av den?

Å nei. Da er man så langt fra sannheten som bare en reklamemann eller informasjonsrådgiver kan komme.

Tanker og inspirasjon til nye bloggposter dukker stadig opp. Det er bare det at konkurrerende tanker og forpliktelser stadig dukker opp og forstyrrer.  Jeg får sjeldnere anledning til å holde en tanke lenge nok til å foredle den tilstrekkelig til å kunne omdanne den til ord og gi den en skriftlig form. Noen ganger kommer jeg ganske langt. En rekke nestenferdige innlegg har samlet seg under upublisert-fanen på mitt skrivebord.

For man skal vite: Jacobsbloggen er en gjennomtenkt blogg! De mange såre påstander og opplysninger man finner i og mellom, ovenfor eller under linjene, er googlet eller konferert med mitt klassiske Nordiske leksikon fra 1924. Kvalitetssikret heter det på Moderne Norsk.

Man kunnet laget en enklere blogg. Jeg kunne bare rett og slett fortalt hva jeg gjør i løpet av dagen. Mange bloggere beskriver sitt morgentoalett, hvordan de pynter, ikke på sannheten men seg selv, ved hjelp av diverse produkter de kjøper eller får tilsendt av produsenten for at de skal skrive om dem. De skriver også om hvilke klær de har på seg og tar mange bilder av seg selv de legger ut.

Uten å kunne grunngi det på en god måte, føles dette litt fremmed for Jacobsbloggen.

Derimot kunne jeg godt tenkt meg å lage en ren do-blogg der jeg kunne ha skrevet om daglige rutiner i forbindelse med tarmtømming og vannlating.

En do-blogg ville gitt så mange muligheter. Man kan beskrive de rent biologiske funksjoner fra begynnelse til slutt. Man kan også skrive om kloakksystemer. Men mest av alt burde den handle om det personlige og det observerbare. Og tankene kan gli videre  og lage metaforer på samfunnet forøvrig.

En do-blogg er eksistensiell og demokratisk. Den favner alle uansett rase, kjønn eller status. Både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo gikk på do. Kanskje ser den rikes do litt annerledes ut enn den fattiges, men ellers er systemet til forveksling likt.

Formiddagens dotur er også tid for ro og ettertanke. Her kan nye tanker fødes samtidig som kroppens øvrige nødvendige prosesser utøves. Det ville ikke vært noe problem å ta med seg den lille bærbare og samtidig skrevet dagens innlegg her.

Jeg avslutter med dette, da jeg egentlig hadde tenkt å gjøre noe helt annet og fornuftigere. Men hjelp meg litt kjære leser. Synes du jacobsbloggen bør bli en ren do-blogg??

Jeg er evig takknemlig for dine synspunkter.

fredag 17. januar 2014

"Vi ses i morgen"


I det mørkeste Stavanger, den rike oljebyens slumrende bakside, møter vi eksistenser for hvem moral og etikk er forvrengte begreper. De er utstyrt med et språk og en virkelighetsforståelse som får verdenen deres til å henge sammen.
Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å lese noe av Tore Renberg. Jeg har heller ikke sett filmene som er basert på bøkene hans. Kanskje kommer det av et tv-program han var med i på 90-tallet som jeg ikke likte. Kanskje er det bare titlene på bokene hans som ikke behager meg.

Men man skal jo prøve alt i det minste en gang. Renberg siste bok har et persongalleri som boltrer seg i sex, vold, usømmelig språkbruk og hva mer som galt er. Og slik bør det være. Når ble det sist skrevet en bok om fornøyde og vellykkede menneskser du hadde lyst til å lese? Til nød kan det kanskje skrives god litteratur om disse, men interessant? Nei. Heller ikke i Alexanders Kiellands Gudelige Stavanger var det de lykkelige som drev handlingen framover. Karakterene var ofte troende og ønsket å gjøre det rette, men harmoniske var de slett ikke. I stedet for å bygge menneskene opp, brøt religionen dem ned og gjorde dem med det interesante å skrive om.

Bibelens gud er ikke med i Renbergs Stavanger 2013. I stedet lurer oljeguden i bakgrunnen (men spiller for så vidt ingen stor rolle).

Plottet er klassisk barksistisk hvor flere menneskeskjebner flettes sammen mot en apokalypse som stadig nærmer seg. Mer om det bør ikke nevnes, fordi det ville det være en «spoiler» som NRKs hippe filmanmeldere kaller det.

Men mer kan sies om måten Renberg forteller på og om typene han forteller om. Det er flere fortellerstemmer. Heldigvis er det ingen som forteller i «Jeg»-form. Det er altfor mange forfattere som skal skrive i «jeg»-form, og de fleste skriver halvgode kriminalromaner. Hverken Ibsen eller Bjørnson skrev noensinne i «jeg»-form. Hamsun gjorde det vel en gang. Men det var på langt nær hans beste bok. Og han gjorde det nok mest for å virke modernistisk.

Ellers er det dialogens form som driver boka framover. Også de indre monologene høres ut som samtaler. Menneskene i livets og samfunnets gråsoner viser deg forunderlig taleføre, på sitt eget sprog. 

Hva med personene? Jeg nøyer meg med å nevne Cecilie. Cecilie er misbrukt fra barndommen av men tilsynelatende uten bitterhet. Dog er hun så ond og likegyldig som bare en kvinne kan være. Det er hennes handlinger som bringer uorden i den skrudde harmonien som tross alt finnes. Det vil si hun og den hørselhemmede jenta Veronica, for hvem intet middel er ulovlig i kampen om den gale fosterbrorens gunst. Hva har gangsterne Rudi og Jan Inge og  familiefaren Pål å stille opp mot dette?

Boka er breddfull av humor. Alvoret er like bak, så jeg ler ikke. Bortsett fra under mishandlingsscenen langt bak i boka. Her blir de antatte inspirasjonskildene, filmskaperen Quentin Tarantino og TV –serien Sopranos tydelige. Volden blander seg med slapstick og verbal akrobatikk så det er vanskelig å holde maska.

Har Renberg skrevet en moderne Stavangerklassiker? Det vil bare tiden vise.  Men det vil undre meg om ingen lager en tv-serie basert på denne handlingen.

søndag 12. januar 2014

120


120 er et tall (med bokstaver skriver vi ett hundre og tjue). Ikke et hvilket som helst tall. Noen sier det er et høyt tall, men det er ikke riktig. Hvis vi tenker på alle  de millioner og milliarder av tall som finnes, er det veldig lite.  Tenk å være menneske nr 120 som har levd på jorda? Eller å bli 120 år gammel?
Tall er fine. Atskillig bedre enn folk. Dagens ungdom liker ikke tall. Iallfall ikke hvis de må plusse og gange med dem. De unge i dag er mer opptatt av mobiltelefoner og å filme jentene i dusjen (da jeg var ung hadde vi ikke teknologi til slikt. Man måtte eventuelt bore et hull i veggen.)

Tall er veldig sosiale. De står aldri alene. Et årstall for eksempel, må sees sammen med andre årstall. året 1536 markerer at det er 1536 år siden vi trodde Jesus, religionstifteren vår, ble født. (Men han ble født tre år tidligere, evt 3 år senere). Min kunnskap om at 1536 er årstallet for reformasjonen i Norge ble en gang bagatellisert av en kollega som mente det var helt uvesentlig å gå rundt og huske det. Men det er der det med sammenhengen kommer inn. Hvis vi legger til at Olav Haraldson ble felt som en syk hest ved slaget på Stiklestad i 1030 og derved kristnet Norge, og at Norge kom i union med Danmark på 1300-tallet, gir det straks mer mening. Og jo flere årstall og begivenheter du kan kombinere jo mer innsikt får og enda mer vil du vite. Min kollegas problem var vel at hun ikke hadde så mange kunnskaper til å begynne med at hun kunne innse dette.

Dessuten, hva er vel idretten uten tall?  Hvem gidder vel å delta eller se en konkurranse hvis det ikke bunner ut i siffer som målforskjell, tabeller eller rundetider? Hvor meningsløst ville ikke hurtigløp på skøyter vært hvis vi ikke kunne notert rundetitder og sammenliknet med tidligere løp og rekorder. Jeg sier bare 15.31.10! Og legger til: 15.38.08! (Herav kan kanskje bloggeren aldersbestemmes).
Tilbake til ett hundre og tjue. 120 var antallet av heltemodige chilenske patrioter som innledet motstanden mot den spanske kolonimakten. Tallet utmerker seg fordi det er relativt lite. Så lenge man har kunnskap om hvor mange spanjolene var, vel og merke.
120 er også merket på den flaska med chilensk vin jeg er i ferd med å drikke i denne stund og som har foranlediget denne tankerekken. Men da er det som et egennavn å regne, og ikke et tall. Men det gjør nytten.

tirsdag 16. juli 2013

Fakta om kultur i Italia


Italia er et kulturland. De drev med masse kultur mens det som var av folk på den skandinaviske halvøy i høyden risset et par helleristninger i tiåret.

Først ser du det på arkitekturen. Det vrimler av stilarter på de mest bisarre steder; bare å nevne barokk, rennessanse eller romansk. Men disse byggverkene er ganske sikkert reist ved hjelp av underbetalt arbeidskraft og utpining av fattige bønder. Hvis jeg hadde vært Italia  ville jeg vært litt forsiktig med å skryte for mye av dette.

Så er det musikken. Allerede den romerske keiser Nero tok seg en trall på lyren mens han så Roma brenne (etter at han selv hadde tent på). Men det er først og fremst opera de er kjent for. Komposisjoner og librettoer, primadonnaer og den høye c og en overrepresentasjon blant tenorkameratene.  

Verdens beste malerier er malt i Italia. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Tintoretto, Caravaggio og mange flere malte nattverden, engler og greske guder med slik gjengivelseskraft at all tvil om deres eksistens måtte vike. Så flinke var de italienske malerne at ingen lenger tør å lage malerier vi kan se hva forestiller.

Dette inkluderer dem selv. I stedet for å lage ordentlige bilder skal det nå være noe som kan puttes inn i en -isme. En italiensk -isme jeg kunne hatt sans for er futurismen. Futuristene liker fart og spenning, rene linjer og teknologi. Men de hadde sin storhetstid 1909- 1916. Og de ble omfavnet av fascistene. Og man bør helst ikke like det samme som fascistene. I ettertid må det konstateres at de ikke var forut for sin tid, slik navnet kunne tilsi.

Italiensk film er noe en må kunne litt om hvis man er filminteressert. Italienske filmregissører har navn som Fellini, Rosselini og Pasolini. Alle slutter på -ini for at det skal være lettere å lære utenat for å nevnes i forbirfarten i dannet selskap.

Kultur er også mat. Fra Italia kommer pizza og spagetti. Men italiensk pizza finner vi også i fryseren på Rema, så du trenger ikke reise til Roma for det.

Folk som liker kultur drikker som regel vin, og da særlig italiensk vin på flaske hvor druetypen er navngitt på etiketten. Selv om kulturpersoner flest bør kunne nevne druetypen uten å lese på det på etiketten. Italienere selv nøyer seg med en karafell av det verten tilfeldigvis har på lager.

Så er det noen som mener fotball er kultur. Men slike synes jeg synd på.

Dette er hva undertegnede blogger av Guds Nåde kan hente om italiensk kultur fra sin hjernes ytterste grums. Det er lite, men kanskje DU kan fylle Jacobsbloggerens kunnskapsbeger? Det er som det kan konstateres, langt fra å renne over. Bruk kommentarfeltet!


søndag 14. juli 2013

Fakta om Italia



Der Italia er i dag bodde romerne. De ble i sin tid til stadighet rundjult av gallerne med Asterix og Obelix i spissen. Men da het det ikke Italia, Det var Romerriket.

Romeriket var forøvrig befolket av keisere i kontinuerlig forfall. De lå på divaer, både spiste og drakk druer mens de ble vartet opp av slaver. En av keiserne, han som het Claudius, stammet noe forferdelig. BBC laget en TV-serie om ham og man var heldig om man fikk lov til å se på den, tettpakket av forfall, sex og vold som den var.

På skolen lærte vi at Italia var en støvel som sparket en ball. Ballen het Sicilia. Vi syntes synd på Sicilia som hele tida ble sparket av Italia. Men det  er ikke rart  at Italia har blitt så gode i fotball.

I historietimen fikk vi høre at italia ikke var noen du tok med deg i krigen. Italia var kamerat med Tyskland under annen verdenskrig. men ikke en sånn kamerat en kan regne med. Midt i krigen bytta italienerne side. Det samme skjedde i første verdenskrig. Italia var først med i Tysklands gjeng, trippel-alliansen. Men da det ble krig var de plutselig på parti med de andre i trippel-ententen.

Senere ble Italia en del av Syden. Syden var et sted vi vi kunne dra å sole oss og drikke og spise nesten uten å betale for det. De som bodde i Syden så vi ned på og oppfattet som tjenerne våre.

Så hvorfor plutselig alle disse trivialitetene om Italia? Jo, fordi herværende person, blogger av Guds Nåde, skal på en to ukers dannelsesreise til Støvelen innen kort tid.

Men det innrømmes, dette var ikke rare greiene. Kanskje DU kan hjelpe Jacobsbloggeren med å høyne hans lave italienske horisont? Hva bør han vite om Italia før han reiser? Det er det kommentarfeltet er til for.