tirsdag 20. juni 2017

Gravskrift over Jacobsbloggen



Det ville være feil å skrive at Jacobsbloggen døde med støvlene på. Dertil har den ligget på dødsleie alt for lenge. De siste innleggene har vært umotiverte gjenopplivningsforsøk.

Det eneste riktige nå er å dra ut pluggen og sette det endelige punktum for Jacobsbloggen. Internettet er stappende fullt av slike bloggprosjekter som bare opphører uten noen forklaring. På mange finnes det bare et eneste innlegg.

Det er ikke så at mennesket bak Jacobsbloggen (heretter omtalt som "jeg") har sluttet å skrive eller på noen måte gått lei. Det er bare slik at min livssituasjon og andre prosjekter nå opptar mesteparten av min tid og energi.

Hadde jeg kunnet, ville jeg fortsatt å skrive i Jacobsbloggens ånd. I arkivet mitt er det flere påbegynte innlegg som aldri ble fullendt eller publisert. Man kunne tenke seg at jeg en gang i framtiden kunne gjenoppta jacobsbloggingen, men nei. Det blir ikke riktig. Det må eventuelt skje på en ny blogg med et nytt navn.

Men det som er gjort av jacobsblogging er fortsatt tilgjengelig på Internett, så lenge blogger.com godtar det. Uansett sier riksarkivet at de lagrer alle blogger skrevet på norsk. Om 10000 år vil kanskje noen klø seg i hodet når de prøver å fortolke nåtidens liv og levned ut fra Jacobsbloggen.

Det ga meg mye glede og lærdom å skrive Jacobsbloggen. Jeg husker fremdeles hvordan jeg knotet med å strukturere den aller første teksten. Etterhvert gikk det bedre. Jeg så hvor lett det var å sette inn lenker (hyperkoblinger) og ble med i bloggfellesskap. Så forsto jeg hvordan folk gjorde det for å bli sett på søkermotorer som google. Såkalt SEO. Søkemotoroptimalisering. Jeg fant også ut hvordan jeg skulle sette inn reklame i tekstene. Jeg hadde jo lest mytene om hvor mye penger du kunne tjene på å blogge. Men det gjaldt tydeligvis ikke meg.

For Jacobsbloggen ble aldri så stor. Den ble aldri dagsaktuell på den måten at den fikk omtale av andre. Noen bokbloggere skriver at de  mottar flere bøker fra forlagene enn de klarer å lese, mens jeg såvidt klarte  å tigge til meg et gratiseksemplar ved et par anledninger.

Men jeg husker at jeg var tidlig ute med å bruke ordet kulturmarxist i forbindelse med en trist begivenhet sommeren 2011. Dere vet nok hva jeg sikter til. Tallet på folk som villedet seg inn på Jacobsbloggen på grunn av dette ordet, er det største antall besøkende her noensinne.

Jeg skriver fortsatt og vil fortsette med det. Det blir nok ikke like fritt og utvunget som på Jacobsbloggen. Jeg jobber i dag med lage innhold for internettsteder, så SEO-vennlige som mulig, De fleste som tilbyr noe på internett vil jo gjerne ha oppmerksomhet.   

Så du som måtte lese dette; Jeg anbefaler deg virkelig å starte din egen blogg. Bruk den til å formidle hva du er interessert i, ikke tenk på hva andre ønsker å lese. Hvis de ikke liker det du skriver, kan de reise til ¤/%¤%%# eller finne lesestoffet sitt andre steder.

(Hvis noen skulle ønske en tidligere jacobsbloggers tjenester, kan de lete her).

søndag 29. mars 2015

Å selvpublisere ei bok

Det er så mange surmagede kritikere og bloggere for tiden. Som denne. Kan de ikke skrive ei bok sjøl i steden for å kritisere alle andre?

Det har jeg allerede gjort.

Enhver idiot kan skrive ei bok. Men det er ikke alle idioter som kan bli antatt av et forlag. Det kan bare de som selger.

Men jeg sier dere; alle som vil skal nå få publisere sine bøker. Og de skal ha muligheten til å nå ut til folket, salgsvennlige eller ikke.

Jeg snakker om selvpublisering, fortrinnsvis den kostnadsfattige varianten ebok. Det er flere nettbokhandlere som tar imot selvpubliserte ebøker. Du kan sjekke ut blant annet ebok.no, dinebok.no og lulu.com. Metoder og praktisk framgangsmåte kan du lese mer om på deres respektive sider.

Så da er det opp til deg hva slags bok du vil skrive. Du kan satse skjønnlitterært og skrive "den store norske romanen", lage en nyskapende novellesamling eller skrive blodige kriminalromaner. Men hvis du har et stort talent ville kanskje forlagene likevel antatt deg. Skjønt det er ikke helt sikkert. Mange store forfattere begynte sine karrierer med å bli refusert.

Den andre muligheten er at du kan skrive om noe du kan litt om eller som interesserer deg. Her har du muligheten til å gå litt utenom det vanlige segmentet og fylle en nisje forlagene ikke ser noen økonomisk gevinst i, men likevel kan interessere en del.

Jeg valgte det siste. Til fortrengning av mitt urealiserte og uoppdagede skjønnlitterære talent valgte jeg å skrive en nyttig og informativ bok. Nå er den til salgs hos diverse nettbokhandlere.

Min egen skrytende reklame for boka og hva den handler om kan du lese her. Mens her har jeg skrevet litt om prosessen med å lage boka.

Så er det din tur, min gode mann (kvinne). Hva slags bok har DU tenkt å skrive?


fredag 17. januar 2014

"Vi ses i morgen"


I det mørkeste Stavanger, den rike oljebyens slumrende bakside, møter vi eksistenser for hvem moral og etikk er forvrengte begreper. De er utstyrt med et språk og en virkelighetsforståelse som får verdenen deres til å henge sammen.
Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å lese noe av Tore Renberg. Jeg har heller ikke sett filmene som er basert på bøkene hans. Kanskje kommer det av et tv-program han var med i på 90-tallet som jeg ikke likte. Kanskje er det bare titlene på bokene hans som ikke behager meg.

Men man skal jo prøve alt i det minste en gang. Renberg siste bok har et persongalleri som boltrer seg i sex, vold, usømmelig språkbruk og hva mer som galt er. Og slik bør det være. Når ble det sist skrevet en bok om fornøyde og vellykkede menneskser du hadde lyst til å lese? Til nød kan det kanskje skrives god litteratur om disse, men interessant? Nei. Heller ikke i Alexanders Kiellands Gudelige Stavanger var det de lykkelige som drev handlingen framover. Karakterene var ofte troende og ønsket å gjøre det rette, men harmoniske var de slett ikke. I stedet for å bygge menneskene opp, brøt religionen dem ned og gjorde dem med det interesante å skrive om.

Bibelens gud er ikke med i Renbergs Stavanger 2013. I stedet lurer oljeguden i bakgrunnen (men spiller for så vidt ingen stor rolle).

Plottet er klassisk barksistisk hvor flere menneskeskjebner flettes sammen mot en apokalypse som stadig nærmer seg. Mer om det bør ikke nevnes, fordi det ville det være en «spoiler» som NRKs hippe filmanmeldere kaller det.

Men mer kan sies om måten Renberg forteller på og om typene han forteller om. Det er flere fortellerstemmer. Heldigvis er det ingen som forteller i «Jeg»-form. Det er altfor mange forfattere som skal skrive i «jeg»-form, og de fleste skriver halvgode kriminalromaner. Hverken Ibsen eller Bjørnson skrev noensinne i «jeg»-form. Hamsun gjorde det vel en gang. Men det var på langt nær hans beste bok. Og han gjorde det nok mest for å virke modernistisk.

Ellers er det dialogens form som driver boka framover. Også de indre monologene høres ut som samtaler. Menneskene i livets og samfunnets gråsoner viser deg forunderlig taleføre, på sitt eget sprog. 

Hva med personene? Jeg nøyer meg med å nevne Cecilie. Cecilie er misbrukt fra barndommen av men tilsynelatende uten bitterhet. Dog er hun så ond og likegyldig som bare en kvinne kan være. Det er hennes handlinger som bringer uorden i den skrudde harmonien som tross alt finnes. Det vil si hun og den hørselhemmede jenta Veronica, for hvem intet middel er ulovlig i kampen om den gale fosterbrorens gunst. Hva har gangsterne Rudi og Jan Inge og  familiefaren Pål å stille opp mot dette?

Boka er breddfull av humor. Alvoret er like bak, så jeg ler ikke. Bortsett fra under mishandlingsscenen langt bak i boka. Her blir de antatte inspirasjonskildene, filmskaperen Quentin Tarantino og TV –serien Sopranos tydelige. Volden blander seg med slapstick og verbal akrobatikk så det er vanskelig å holde maska.

Har Renberg skrevet en moderne Stavangerklassiker? Det vil bare tiden vise.  Men det vil undre meg om ingen lager en tv-serie basert på denne handlingen.

søndag 12. januar 2014

120


120 er et tall (med bokstaver skriver vi ett hundre og tjue). Ikke et hvilket som helst tall. Noen sier det er et høyt tall, men det er ikke riktig. Hvis vi tenker på alle  de millioner og milliarder av tall som finnes, er det veldig lite.  Tenk å være menneske nr 120 som har levd på jorda? Eller å bli 120 år gammel?
Tall er fine. Atskillig bedre enn folk. Dagens ungdom liker ikke tall. Iallfall ikke hvis de må plusse og gange med dem. De unge i dag er mer opptatt av mobiltelefoner og å filme jentene i dusjen (da jeg var ung hadde vi ikke teknologi til slikt. Man måtte eventuelt bore et hull i veggen.)

Tall er veldig sosiale. De står aldri alene. Et årstall for eksempel, må sees sammen med andre årstall. året 1536 markerer at det er 1536 år siden vi trodde Jesus, religionstifteren vår, ble født. (Men han ble født tre år tidligere, evt 3 år senere). Min kunnskap om at 1536 er årstallet for reformasjonen i Norge ble en gang bagatellisert av en kollega som mente det var helt uvesentlig å gå rundt og huske det. Men det er der det med sammenhengen kommer inn. Hvis vi legger til at Olav Haraldson ble felt som en syk hest ved slaget på Stiklestad i 1030 og derved kristnet Norge, og at Norge kom i union med Danmark på 1300-tallet, gir det straks mer mening. Og jo flere årstall og begivenheter du kan kombinere jo mer innsikt får og enda mer vil du vite. Min kollegas problem var vel at hun ikke hadde så mange kunnskaper til å begynne med at hun kunne innse dette.

Dessuten, hva er vel idretten uten tall?  Hvem gidder vel å delta eller se en konkurranse hvis det ikke bunner ut i siffer som målforskjell, tabeller eller rundetider? Hvor meningsløst ville ikke hurtigløp på skøyter vært hvis vi ikke kunne notert rundetitder og sammenliknet med tidligere løp og rekorder. Jeg sier bare 15.31.10! Og legger til: 15.38.08! (Herav kan kanskje bloggeren aldersbestemmes).
Tilbake til ett hundre og tjue. 120 var antallet av heltemodige chilenske patrioter som innledet motstanden mot den spanske kolonimakten. Tallet utmerker seg fordi det er relativt lite. Så lenge man har kunnskap om hvor mange spanjolene var, vel og merke.
120 er også merket på den flaska med chilensk vin jeg er i ferd med å drikke i denne stund og som har foranlediget denne tankerekken. Men da er det som et egennavn å regne, og ikke et tall. Men det gjør nytten.

tirsdag 16. juli 2013

Fakta om kultur i Italia


Italia er et kulturland. De drev med masse kultur mens det som var av folk på den skandinaviske halvøy i høyden risset et par helleristninger i tiåret.

Først ser du det på arkitekturen. Det vrimler av stilarter på de mest bisarre steder; bare å nevne barokk, rennessanse eller romansk. Men disse byggverkene er ganske sikkert reist ved hjelp av underbetalt arbeidskraft og utpining av fattige bønder. Hvis jeg hadde vært Italia  ville jeg vært litt forsiktig med å skryte for mye av dette.

Så er det musikken. Allerede den romerske keiser Nero tok seg en trall på lyren mens han så Roma brenne (etter at han selv hadde tent på). Men det er først og fremst opera de er kjent for. Komposisjoner og librettoer, primadonnaer og den høye c og en overrepresentasjon blant tenorkameratene.  

Verdens beste malerier er malt i Italia. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Tintoretto, Caravaggio og mange flere malte nattverden, engler og greske guder med slik gjengivelseskraft at all tvil om deres eksistens måtte vike. Så flinke var de italienske malerne at ingen lenger tør å lage malerier vi kan se hva forestiller.

Dette inkluderer dem selv. I stedet for å lage ordentlige bilder skal det nå være noe som kan puttes inn i en -isme. En italiensk -isme jeg kunne hatt sans for er futurismen. Futuristene liker fart og spenning, rene linjer og teknologi. Men de hadde sin storhetstid 1909- 1916. Og de ble omfavnet av fascistene. Og man bør helst ikke like det samme som fascistene. I ettertid må det konstateres at de ikke var forut for sin tid, slik navnet kunne tilsi.

Italiensk film er noe en må kunne litt om hvis man er filminteressert. Italienske filmregissører har navn som Fellini, Rosselini og Pasolini. Alle slutter på -ini for at det skal være lettere å lære utenat for å nevnes i forbirfarten i dannet selskap.

Kultur er også mat. Fra Italia kommer pizza og spagetti. Men italiensk pizza finner vi også i fryseren på Rema, så du trenger ikke reise til Roma for det.

Folk som liker kultur drikker som regel vin, og da særlig italiensk vin på flaske hvor druetypen er navngitt på etiketten. Selv om kulturpersoner flest bør kunne nevne druetypen uten å lese på det på etiketten. Italienere selv nøyer seg med en karafell av det verten tilfeldigvis har på lager.

Så er det noen som mener fotball er kultur. Men slike synes jeg synd på.

Dette er hva undertegnede blogger av Guds Nåde kan hente om italiensk kultur fra sin hjernes ytterste grums. Det er lite, men kanskje DU kan fylle Jacobsbloggerens kunnskapsbeger? Det er som det kan konstateres, langt fra å renne over. Bruk kommentarfeltet!


søndag 14. juli 2013

Fakta om Italia



Der Italia er i dag bodde romerne. De ble i sin tid til stadighet rundjult av gallerne med Asterix og Obelix i spissen. Men da het det ikke Italia, Det var Romerriket.

Romeriket var forøvrig befolket av keisere i kontinuerlig forfall. De lå på divaer, både spiste og drakk druer mens de ble vartet opp av slaver. En av keiserne, han som het Claudius, stammet noe forferdelig. BBC laget en TV-serie om ham og man var heldig om man fikk lov til å se på den, tettpakket av forfall, sex og vold som den var.

På skolen lærte vi at Italia var en støvel som sparket en ball. Ballen het Sicilia. Vi syntes synd på Sicilia som hele tida ble sparket av Italia. Men det  er ikke rart  at Italia har blitt så gode i fotball.

I historietimen fikk vi høre at italia ikke var noen du tok med deg i krigen. Italia var kamerat med Tyskland under annen verdenskrig. men ikke en sånn kamerat en kan regne med. Midt i krigen bytta italienerne side. Det samme skjedde i første verdenskrig. Italia var først med i Tysklands gjeng, trippel-alliansen. Men da det ble krig var de plutselig på parti med de andre i trippel-ententen.

Senere ble Italia en del av Syden. Syden var et sted vi vi kunne dra å sole oss og drikke og spise nesten uten å betale for det. De som bodde i Syden så vi ned på og oppfattet som tjenerne våre.

Så hvorfor plutselig alle disse trivialitetene om Italia? Jo, fordi herværende person, blogger av Guds Nåde, skal på en to ukers dannelsesreise til Støvelen innen kort tid.

Men det innrømmes, dette var ikke rare greiene. Kanskje DU kan hjelpe Jacobsbloggeren med å høyne hans lave italienske horisont? Hva bør han vite om Italia før han reiser? Det er det kommentarfeltet er til for.

onsdag 19. juni 2013

Verdens aller beste tegneserier

Morgenbladet har laget en liste over verdens aller beste tegneserier. Finurlig nok uten kommentarer og med litt merkelige utslag. Derfor kan man ikke være sikker på om det er ironi. Men med uspesifisert Donald på topp (altså ikke om det for ekspempel er Carl Barks, Al Taliaffero eller Don Rosa's versjon man tenker på) og Sølvpilen på andreplass, har man kommet til at denne lista må springe ut av en nerdete 12-årings 1970(80)-talls colabunner.

Og dette inspirerer igjen alle aldrende serienerder til å lage sine lister. Vi er ikke i slet lune, Morgenblad.

Og seriene på min liste er lest (i filler) i perioden 1970-1979. De er lest og vurdert av en person som ennå ikke kjente alle klisjene, men absolutt ikke manglet kritisk sans. Sammensetningen kan ikke adskilles fra de minner som er knyttet til omstendighetene de ble lest under. Den er også preget av årlige sommerferier til det langt mer utviklede tegneserielandet Danmark hvor det ble handlet brukttegneserier til langt over kvoten.

Asterix. Album nr 4, Tvekampen (førsteutgaven) lå synlig i Narvesenkiosken. Jeg studerte det så lenge at dama i kiosken ba meg slutte å kline nesa inntil utstillingsvinduet. Fornærmet gikk jeg og kjøpte albumet et annet sted.

Donald pocket. Jeg tror jeg begynte å samle fra nr 3. De italiensktegnede historiene hadde et annet fres enn det ukentlige bladet. Dessuten kom de så sjelden at man fikk tid til å glede seg. Carl Barks klassiske historier fikk jeg først sansen for på et mye senere tidspunkt.

Præriebladet. Ble også tegnet i Italia. Jeg syntes historiene adskilte seg fra de mer tradisjonelle westernfortellingene ved at det var den engelske kolonimakten som stort sett fikk gjennomgå. Alle historiene var krydret med slapstickhumor hovedaklig utført av hovedpersonens sidekicks, fremfor alt min store helt Triste-Gufas. Jeg var litt for ung til å få med meg utgivelsene i "sjekkhefteformat, men kjøpte vel de fleste vanlige heftene som kom etter 1972.

Shazam. Dette bladet ble utgitt en kort periode. "Shazam" var ordet guttungen Billy Batson måtte si for å bli Kaptein Marvel. Denne superserien, opprinnelig fra 1950-tallet (den gikk inn på grunn av konflikter med rettighetshaverne til Supermann), hadde en ironisk distanse som ikke fantes i de andre. Den var også fabulerende med en snakkende tiger (senere kopiert i den filosofiske og høyverdige Historien om Pi ) og med en superintelligent meitemark som en av heltens farligste fiender.

Li'l Abner. Jeg vet ikke om den i det hele tatt er utgitt i Norge ??? Jeg ble oppmerksom på den i "Comics", en rekke gigantutgivelser fra det danske forlaget Carlsens Comics hvor de presenterte klassiske avistegneserier. Hver serie var utstyrt med en liten kommentar om historikk og tegnere som trigget nerden i en. Li'l Abner ble tegnet av Al Capp fra 1930-tallet til et stykke ut på 1970-tallet. Tegnestilen var veldig karikert og historiene fantastiske, ofte med en brodd mot det amerikanske samfunnet.

Skipper'n. I særlig grad Elzie Segars klassiske striper fra 1930-tallet som jeg også ble familiær med gjennom nevnte Comics. Men for all del, også Bud Sagendorfs versjon som vi kjenner best i Norge, fra Skipperns eget blad og hans faste halvside i Allers, bør hedres. Og for ikke å glemme tegnefilmene. Grunnen til at jeg lærte å like Ishockey var skippernfilmene de pleide å sende i pausene mellom omgangene (istedet for kjedelige kommentarer eller reklame som i dag).

Fantomet. Selvfølgelig. Bengals eventyrlige verden slik den fremkom daglig i lokalavisa og i heftene kan ikke forbigås. Klubbsidene og bakgrunnskommentarene var med på å øke engasjementet. Tilleggserier som Rick o'Shay, Mandrake og Johnny Hazard gjorde bladet enda bedre. Redaksjonen skal også ha honnør for at de i så lang tid vegret seg for å lage bladet i farger.

Og når vi har nevnt Fantomet, er vi nødt til å ha med Tarzan også. Tarzan i underbuksa, mannen som slengte seg fra tre til halv fire var antakeligvis enda sterkere enn Fantomet, skjønt det har vi aldri fått riktig oppklart. Her var det nok filmene om Tarzan som satte de sterkeste sporene. Hvem brød seg om at man hadde fått tyggegummipapir i hodet når Weismuller skrek tarzanbrølet? I tegneseriene var det Russ Mannings klassiske strek som gjaldt. Men i ettertid skal det innrømmes at Burne Hogart og Joe Kubert lagde bedre Tarzan enn Russ.

Jeg Mikke Mus. Altså den versjonen som kom i de store "Jeg"-bøkene, opprinnelig tegnet som avisstriper av Floyd Gotfredson på 1930-tallet. Vi kjente Mikke som en slags detektiv fra Paul Murrys fortsettelseshistorier i Donald-bladet. Gotfredson hadde en mye mer raffinert strekk enn Murry og introduserte Spøkelseskladden blant en rekke andre fascinerende figurer. Og de kom ut for opplevelser som bare kan oppstå i en depresjonstid hvor den annen verdenskrig står for døra.

Ukebladet Tempo. Hver uke kunne den utålmodige leser følge eventyrene til Berhard Prince, Løytnant Blueberry. Bruno Brazil, Tintin, Asterix, Red Kelly, Allan Falk og mange fler. Kontinentets alternative bølge til den amerikanske skyllet inn over landet. Undersøkelser viser at de som leste Tempo i barndommen har betydelig bedre mental helse enn gjennomsnittet i den norske befolkningen. (Ok, det siste fant jeg på. Men det kan jo hende at det stemmer).

Oi, var det alt ti stykker? Og jeg har enda ikke nevnt Lucky Luke, Sprint, Superboy, Supermann, Disney's månedshefter, Jonny Puma, Benny Gullfot, Superlangbein og en del andre jeg ville kommet på etterhvert. Jeg suger på å sette opp lister......