Fem bøker om Barcelona

Barcelona er ikke bare et valfartssted for fanatiske shoppere og entusiastiske fotballsupportere. Byen har mer å vise til enn sin Rambla med tiggende statuer og rimelige tilbud på seksuelle tjenester.

Barcelona var med fra Europas begynnelse. Hit kom fønikerne og romerne. Deretter kom barbarene fra nord og maurerne fra sør. I dag bor katalanerne her. De er et stolt folk med ønske om mer uavhengighet fra sentralmakten i Madrid og med sitt eget språk som mest er en blanding av fransk og spansk (og litt til). Med sin flotte arkitektur og bevarte gotiske bebyggelse er Barcelona et av de kulturelle sentrene i Spania.

Min foretrukne sted når det kommer til atmosfære og gemyttlighet er riktignok Madrid. Like fullt oppdager jeg at jeg nå i løpet av en begrenset periode har lest ikke mindre enn fem bøker som handler om Barcelona. Det har ikke vært et bevisst valg. Det har bare blitt slik. Om Madrid har jeg ikke funnet en eneste i norsk oversettelse. Det vil si bortsett fra J.C.Sansoms "Vinter i Madrid" som må utelukkes fordi den er skrevet av en brite.

Den første barcelonaboka leste jeg for noen år siden da den kom på norsk. Det var "Vindens skygge" av Carlos Ruiz Zafón. Den gjorde stor internasjonal suksess. I lang tid etterpå ble det arrangert guidede turer i Barcelona fra steder som var omtalt her. Handlingen utspiller seg i årene 1945-1955 med francodiktaturet og sosial nød som bakteppe. Zafón innleder med et frieri til oss bokelskere med en besnærende beskrivelse av De glemte bøkers kirkegård. Boka er så  tilsatt alle indegrienser som skal til for å gjøre den til en suksess og sidevender. Historien er romantisk, spennende, gåtefull og befolket av spennende mennesker.

5 år senere kom en ny bestseller fra Barcelona. "Havets katedral" var skrevet av den historieinteresserte advokaten Ildefonso Falcones. Vi drar enda lenger tilbake i tiden, til det 14 århundre og byggingen av den storslåtte katederalen Santa Maria del Mar. Hos bokhandleren fikk jeg  et gratis hefte med de første kapitlene. En verre orgie i elendighet som ble beskrevet der hadde jeg sjelden lest. Dette var et blodig melodrama uten en strime av håp. Åtet gjorde sin nytte og jeg måtte bare ha den boka.

På et av fjorårets loppemarkeder kom jeg over ei bok av en for meg ukjent forfatter, Manuel Vázquez Montalbán. Den het "Sydhavet" med undertittelen "en Pepe Carvalho-sak". Det var altså en krimbok i den hardkokte detektivsjangeren, hvor det løses drapssaker i Barcelona. Pepe Carvalho gjør alt det hardkkokte detektiver skal gjøre. Han kommer med spissfindige sarkasmer, får grisebank og ligger med betydelig yngre kvinner før han kommer til en løsning. Noe av det interessante ved fortellingen er at den ble utgitt i 1977, kun to år etter Francos død og i et Spania som ennå ikke var helt sikker på hvilken retning det ville ta videre.

På lopemarked fant jeg også Euduardo Mendoza's "Miraklenes by". Og miraklenes by er selvfølgelig; Barcelona. Både i 1888 og og 1929 ble det arrangert verdensutstilling i katalenernes hovedstad. Mendoza lar dette bli ramme for romanen som følger livshistorien til Onofre Bouvila. I løpet av denne perioden forflytter han seg fra dyp fattigdom til ufattelig rikdom. Ikke ved hjelp av sine flittige hender, men ved sitt kyniske intellekt og ufølsomhet.

Og til slutt er det ei pocketbok som jeg i skrivende stund er i ferd med å avslutte; "Diamantplassen" av Mercé Rodoreda. Dette er den eneste av disse bøkene som er skrevet på katanlansk. Den inngår i gyldendals pocketserie "Forfatterens forfatter" og er valgt ut av Brit Bildøen. Romanen har en utradisjonell fortellerstil ved at den framstår som en lang monolog fremført av en kvinne som snakker på både ut- og innpust.Hun er enkel og hverdagslig i sine betraktinger men gir oss likevel et levende bilde av Spania før borgerkrigen og den elendighet som etterhvert venter henne og familien hennes.

Og gjett hvem som har oversatt samtlige av disse bøkene? Javisst, det utrettelige, superproduktive og eminente teamet Kari og Kjell Risvik. Hvordan skal det gå med tilgangen på spanskspråklig litteratur i Norge når disse pensjonerer seg?

Jeg ser også i hyllene hos bokhandlerne at "Miraklenes by" er utgitt på ny, sammen med enda en krimserie fra Barcelona. Hva er det med nordmenn? Er alle blitt barcelonafile?

Hvilken av bøkene er best? Det er smak og behag, men hvis du deler denne med undertegnede ville du antakelig ha mest glede av den første og den siste av de ovenfor omtalte bøkene.

Glem heller ikke "Historien om Spania" av Hermann Lindquist.

Johanna den vanvittige

Vi befinner oss innedørs i en middelalderborg. Sollyset skinner inn av et åpent vindu. En eldre kvinne vandrer hvileløst frem og tilbake. En mørk stemme forteller. Den er dempet, for liksom ikke å forstyrre kvinnen i hennes tanker.

"Innesperret i tårnet i Tordesillas. Hun har sittet her i nesten 50 år.

Hun er forrådt av sin far, sin sønn og sin mann.

Hun kalles........Johanna den vanvittige!"

Slik innledes den spanske storfilmen "Juana la loca" fra 2001, Derpå bringer filmen oss tilbake til begynnelsen.  Den unge Johanna sendes avsted av sine foreldre, de katolske majester Ferdinand og Isabella, for å gifte seg med Filip av Flandern. Han hadde hun aldri sett. Slik bygde man  storpolitiske allianser på 1500-tallet. De katolske majesteter selv var jo også produkt av en ganske vellykket sådann, da deres ekteskapelige forening innebar en sammenslåing av spanske småstater og grunnlaget for et verdensrike.

Og Johanna var en sentral brikke. Alle hennes søsken og eventuelle medarvinger til det spanske verdensrike som begynte å etablere seg på den andre siden av Atlanterhavet, døde i ung alder. Hennes barn med Filip, Karl, ble både keiser Karl V av det tysk romerske rike og kong Carlos I av Spania.

Men det gikk likevel ikke så godt med Johanna selv. Hun ble virkelig forelsket i sin Filip, i det tross alt arrangerte ekteskapet. Filip, med tilnavnet "den smukke" var en lidenskapelig skjørtejeger. Og Johanna var vanvittig sjalu.

Filip derimot, var ikke bare glad i damer, men også i makt. Da hans svigermor Isabella døde, dro han sporenstreks med sitt følge til Spania for å gjøre sine interesser gjeldende. Den gjenlevende Ferdinand var tross alt bare del av en allianse. Nå gikk det ikke bedre for Filip enn at han døde 28 år gammel.

Da ble Johanna virkelig gal. Og hun var gravid.

Hun dro av sted med Filips kiste fra Murcia til Granada. Hun skulle reise i månedsvis. Underveis fødte hun et barn. Hver dag sjekket hun kisten om hennes Filip fortsatt var der. Mer sjalu enn noen gang tillot hun ikke andre kvinner i nærheten. Å raste i nærheten av et nonnekloster var utelukket. Til slutt måtte hennes far Ferdinand ta affære. Han oppsøkte følget og fikk Johanna til å vende hjem. Men tilstanden hennes forverret seg ytterligere. Ikke vasket hun seg, ikke skiftet hun klær og hun spiste fra en skål på gulvet. Det var da Ferdinand puttet henne oppi tårnet.

Filip den smukke lå i kista i klosteret ved siden av. Slik kunne hun ha ham i nærheten.

Pilar López de Ayala vant en Goya, spanjolenes svar på oscar, for sin tolkning av den vanvittige Johanna i filmen.

Kilder er foruten filmen Herman Lindqvists bok "Historien om Spania", samt spansk wikipedia.

Under følger filmens trailer.

-Jacobsbloggeren, heller ikke helt tilregnelig

Den hellige Jakob

I forbindelse med lesingen av Herman Lindqvists "Historien om Spania", kanoniseringen av Johannes Paul II og det faktum at denne bloggen heter Jacobsbloggen finner vi det adekvat å vie dette innlegget til helgenen Jakob. Absolutt en av de bedre helgnene. På spansk går han under navnet Thiago.

Fra den påtvungede kristendomsundervisning i grunnskolen husker jeg Jakob som en av de mer tilbaketrukne disiplene. Nesten litt sjenert. Iallfall i forhold til den smiskende Peter, den sleske Judas og kverulanten Thomas, han som ikke kunne tro på noe før han fikk se det med egne øyne. Jeg mener å huske at Jakob var en av fiskerne.

Da hans arbeidsgiver døde begynte Jakob for seg selv som apostel. Det var i denne forbindelse hans virke skulle ha bragt ham til Nord-Spania. Da han kom tilbake til Palestina ble dessverre hodet hans inndratt til fordel for statskassen, for å si det slik. Om dette har vi sikre kilder ettersom det er beskrevet i Apostlenes Gjerninger. Derpå, sier legenden, tok hans disipler med seg kroppsdelene hans til Nord-Spania for å grave de ned i jorden.

Deretter befinner vi oss i år 813 etter Kristus. Hele Spania er erobret av muslimene. Hele? Nei! Helt i nord gjør de fremdeles motstand. Og det er da eremitten Pelagus får en drøm som gjorde ham i stand til å lokalisere den hellige Jakobs grav.  Paven går sporenstreks ut og kunngjør at her har man funnet apostelens ekte levninger! Litt etter dukker Jakob personlig opp i striden ridende på en hvit hest og avgjør kampen til de kristnes fordel.

Om Jakob ikke deltok selv i alle trefningene fram til den endelige gjenobringen i 1492, var han helt garantert en god moralsk støtte for den rette tro."Santiago, cierra España" ("Sankt Jakob. Til angrep for Spania") ropte man før man løp ut for å tukte hedninger.

Byen og kirken Santiago vokste opp rundt den hellige Jakob, nå også kalt Tordensønnen og "Matamorros" -maurerdreperen. Gjennom hele middelalderen og fremdeles  den dag i dag valfarter de rettroende store avstander til fots for å vise sin respekt for helgenens levninger. Ytterligere to store byer i den nye verden , i Chile og på Cuba, tok navnet Santiago. Likeledes brukes Santiago over hele den spanskspråklige verden til å navngi særdeles lovende guttebarn (Den opprinnelige formen Thiago er mindre brukt).

Nåvel. Helgenens tilstedeværelse er for øvrig ikke observert på slagmarken hverken i Afganistan, Irak eller Pakistan. Vi formoder derfor han anser sitt verk sluttført med gjenerobringen av Spania.

Jacobsbloggeren, den skinnhellige

Historien om Spania

Jeg sitter med Herman Lindqvist bok om Spanias historie i hendene (et halvfullt glass med Carlos Tercereo befinner seg innen rimelig rekkevidde) og har just bladd om den siste siden.

Dette er en av de få bøker jeg ikke har hatt tålmodighet til å vente med å kjøpe inntil den er blitt foredlet ved resirkulering på loppemarked eller oppnådd den heder å bli utgitt som pocketbok. Grunnen til dette er en obskur interesse for Spania (som antakelig ble vekket av tidlig lesning av tegneserien "Asterix i Spania"), samt Hermann Lindqvist. Jeg så noen av Lindqvists TV-programmer om Sveriges historie ("Hermans historia") en gang på 1990-tallet og ble umiddelbart hektet på svenske slott, Gustav Vasa og Karl den 12. Siden den stund har hyllene mine langsomt blitt fylt opp av hans mange verker. Boka om Spania ble skrevet og utgitt i Sverige i 1991. Hadde undertegnede blogger vært litt mer om seg kunne han sikkert for lengst ha fått tak i den svenske utgaven i bytte mot en skvett god norsk olje.

Denne 400 sider lange beretningen har han altså kalt "Historien om Spania",  ikke "Spanias historie" eller noe i den stilen. Og det er ikke tilfeldig. Herman Lindqvist er mer en historieforteller enn historielærer. Og gode historier er det ikke vanskelig å finne i det materialet som utgjør Spanias historie .

Spørsmålet er om Lindqvist ved hjelp av (eller til tross for) sin anekdotiske form kan gi oss en helhetlig oversikt og forståelse av Spanias historie. Jeg mener ja. Boka begynner med funnet av steinaldermaleriene i Altamira og beveger seg framover i tiden fram til Francos død. Vi får med oss fønikernes grunnleggelse av de første spanske byene, halvøyas innlemmelse  i det romerske riket, muslimenes erobring med 700 års etterfølgende tilstedeværelse og dominans før fullføringen av gjenerobringen ved det katolske kongeparet Ferdinand og Isabel, Spanias storhetstid som kolonimakt, nedgangstid og borgerkrig. Og Lindqvist er nøye med å gi oss det nødvendige bakgrunnsbilde før han kommer med anekdotene sine.

Særlig fascinerende er århundrene med muslimsk herredømme. Store epos som Rolandskvadene og El Cid har framkommet av dette. Det førte også til den vestlige verdens gjenoppdagelse av gammelgreske vitenskapelige verk. Disse var bevart på arabisk, mens man lenger nord vel hadde nok å gjøre med å skrive av Bibelen og andre oppbyggende skrifter. Så ble i 1492 den siste maurer jaget fra Spania av Ferdinand og Isabel. Den slagne emiren Boabdil rider slukøret ut av Granada, snur seg og feller en tåre. Da får han høre det av sin mor "Gråt som en kvinne over det du aldri kunne forsvare som en mann". Stedet det skulle ha skjedd kalles "Maurerens siste sukk". Og om det er det også skrevet en roman av Salman Rushdie.

Vi møter flere fargerike personligheter fra Spanias historie. Deriblant finner vi maurerdreperen Jakob. Johanna den vanvittige dukker også opp.

Morsomt er også å lære opprinnelsen til navn på mange steder. Andaluserne, for eksempel, har sitt navn etter vandalene. Vandalene var et gotisk folkeslag som kom etter romerne. De oppførte seg kanskje ikke så pent og at derfor er ikke en vandal noe vi assosierer med noe særlig godt med i dag. Uansett kalte de stedet de slo seg ned for Vandalucia, altså dagens Andalucia.

Jeg påstår å ha blitt underholdt og opplyst av Lindqvists beretning. Quizkompetansen på Spanias historie er nå godt konsolidert. Det jeg kunne ønske er at han hadde vært mer inngående når det gjelder inkvisisjonen og den spanske borgerkrigen. Men om dette er det jo skrevet en del andre steder.

Jeg vil samtidig henlede oppmerksopmheten på norske Arnt Stefansen bok "Spania, Historien, kulturen og menneskene" som også inneholder mye interessant for Spaniareisende. Klassikeren på området er vel likevel nederlenderen Cees Notebooms "Omvei til Santiago". Til denne har jeg en ledig plass i bokhylla mi, dersom noen som har den ikke trenger den lenger. F.eks. hvis de ikke lenger har plass fordi de har så mange andre fine ting i huset sitt, eller at de er døde.

Illustrasjonsbildet viser en baskisk separatist. Navnet skal ikke nevnes.