lørdag 22. desember 2012

På julaften

I 1995 var det ikke vanlig å vise dokumentarfilmer på kino.  "Store gutter gråter ikke" var et unntak. Den fulgte et eget opplegg for noen innsatte med rusproblemer. Det var her noen av aktørene framførte denne sangen:

"Skyter meg på juleaften
det blir en jævla smell.
Og ikke prøv å stopp meg,
man skal dø allikevel.
Jeg gjør det foran juletreet,
når jula ringes inn,
for jeg skal feire jula på
en måte som er min.

Jeg kan nok gå med på at
du syns det er dumt,
men du kan holde kjeften din,
for hodet mitt er tomt.

Det fine er å tenke på det
sølet som skal bli.
Håper de som rydder opp,
får tankene på gli.

For jeg skal bruke hagle
og momentanlobotomi.
Jeg stapper'n oppi ræva
som min egen lille vri!
Jeg drar av begge løpa for å
se hvor langt det går.
Jeg tror det går til hodet,
men vil se hvor hardt det slår.

Da skal jeg pynte juletreet
med hjernegraut og blod.
Litt piss og noen tarmer
og en ankel i en sko.
Jeg håper de som kommer inn
synes det er pent.
Og om de ikke synes det,
er det littegrann for sent"

Teksten minner meg litt om "Likfunn" skrevet av en ung Jacob Sande i sin detaljerte beskrivelser av menneskekroppens innvendige bestandeler. I tillegg har tekstforfatteren meget bevisst brukt kontrasten mellom julehygge og en selvvalgt avslutning av livsløpet innen tilmålt tid er ute.  Selv om det er gjort med mye humor og ganske sikkert hjertelig provokasjon, aner vi en reell indre smerte her?

Jeg mente iallfall at jeg noen år senere leste en notis om at vedkommende som hadde skrevet denne sangen faktisk begikk selvmord.

Det viser seg at jeg ikke husket helt riktig. I henhold til en artikkel på wikipedia ble han skutt av en kamerat som hevdet han gjorde dette etter offerets eget ønske. Gjerningsmannen ble straffedømt, men hva som egentlig lå til grunn vil vi aldri få vite helt sikkert.

Ha en god jul alle sammen!


torsdag 20. desember 2012

Nils Kjær


Det er også født forfattere i Holmestrand. En av dem er Nils Kjær (1870-1924). Hvis du foretar et søk på Internett får du imidlertid opp en direktør Nils Kjær helt øverst. Men det er antakelig en mann som hovedsakelig har utøvet sin begavelse innen kunstarten "tjene penger". Om forfatteren Nils Kjær skriver wikipedia: "Det tidlige tapet av faren kan kanskje forklare Kjærs beundring for sterke mannsskikkelser som f.eks Mussolini, og hans bifile tilbøyeligheter". Så vet vi det.

Første gang jeg ble vàr Nils Kjær var da jeg så hans stykke " Det lykkelige valg". Det ble spilt utendørs på friluftsmuseet Vøienvolden gård i Maridalsveien på Sagene og fanget den påtenkte stemningen godt. Det regnet, men arrangøren delte ut plastsekker vi kunne bruke som regnfrakker ved å lage et hull i dem. Meget stemningsfullt. Så dukket han nylig opp igjen på radioteatret i NRK Gull. Det var her jeg også ble gjort oppmerksom på epistlene hans. Altså livsbetraktninger eller tanker og meninger om tidens hendelser gjerne formulert i brevform (store norske leksikon). En  enkel liten historie om hvorledes Nils Kjær glemte frakken på en restaurant fikk meg til å skoggerle.

Av den grunn har det blitt en del Kjær-kvelder i Jacobstua i det siste. Samlingen "Smaa epistler" (1908) ble lastet ned fra Nasjonalbibliotekets sider. Jeg har i tidligere innlegg gjort oppmerksom på de mer enn 13000 bøkene som ligger til fri benyttelse der.

I epistlene bedriver senbohemen Nils et slaraffenliv et sted langs sørlandskysten og forteller om det norske været slik det ikke er gjort hverken før eller siden.

"MENNESKET sier til seg selv:
Dette er den riktige. den kraftige Sommer. Del slipper Regn når det trængs, men den har en Forkjærlighed for Solskin. Den sender Vind til alle Seil, og den har Luner af ettertænktsomt, speilende Vindstille. den lader alle høste, hva de saadde, men Bønderne er strenge Dommere, og de henrives aldrig til uforbeholden Anderkjendelse af Veiret. Sommeren gjør sit allerbeste, den sætter op sit lyseste ansikt, men den imødekommer ogsaa ethvert rimeligt Ønske om Forandringer. Dens Himmel gløtter med Lettelse frem bag Regnskurene, dens Sol er aarle oppe og høi og siger i pragtfuld Langsomhed udover Kveldens Skrænt, medens der siden, henover Fjordflaten vimrer myge Gjenskin af dens purpur."

Vinteren er ikke Kjær like kjær i. Dessverre for ham er det ikke alltid han kan " skrive Vinterbreve fra Himmelstrøg, hvor den gamle Høst og den unge Vaar smiler til hverandre og kaster Roser over den lave Vinterhegn som skiller dem".

"Men beskrive den vitterlige, uomstødelige Vinterkjendsgjerning, den lange Pause, da Naturen indstiller sin Virksomhed og ikke gir Livstegn fra sig, det er en Kunst jeg opgir. Desuden er det upatriotisk at udsætte noget paa Vinteren, fordi den anses for en specifik national Aarstid, en medgift vi har faat med Nordpolen. Vor Vinter kræver ikke alene respekt, men Begeistring."

I Russland er imidlertid vinteren enda verre.

"Den lange Vinter er Aarsag i. at Bønderne sover det halve Aar ad gangen paa sine umaadelige Ovne uden at tage anden Næring til sig end Vodka. men naar de reiser sig slunkne og grætne ut paa Vaarsiden og faar sat Mat tillivs, vaagner Livsaanderne i dem med uanet Vælde. Da valser de op med sine Koner og Heste og kjører i Troika til Byen og begaar Dumheder nok til at kvitte for den lange Dvale. Men derefter opstaar Ruelsen i dem, og de farer hjem til Bod og tænder dobbelt Blus under Helgenbillederne og arbeider i sit Ansigts Sved alle de Maaneder af Aaret, som kræver Slid..."

Så blir han lei av det norske været og reiser til Italia. Særlig oppholdt han seg på Capri. Hva Kjær og kumpanene hans drev med der kan man lese mer om i Bernt Roughtvedts biografi om Sven Elvestad, "Riverton". Under får engelskmenn gjennomgå på en populær trattoria hvor hver nasjon har sitt eget bord.



"Men ogsaa her fremtoner Englændere . . .Der sidder to, som har spist, men som er misfornøiet med Maden. De stanger sig iTænderne, og begge har det melankolske Langdrag i Ansigtet, hvorpaa man kjender Racen. Den ene spør med et dødt Side blik til Tyskernes Bord, hvad det er for en Nation.
 — Det er Tyskere, siger den anden.
— I don't like Germans. Han vender sig og peger paa Finnerne
— Og hvad er det for nogen? Det er vist Russere eller Skandinaver, siger den anden.
— I don't like Russians, nor Scandinavians . . .
— Men alle de andre, siger den anden alle de andre er vist Italienere.
— But I say, I can't endure Italians.
De betalte og gik. Men de andre Nationer blev siddende og savned dem ikke . . ."

Til slutt noen ord om våre landsmenn vestpå:

"Vort Vestlands bønder har aldrig udmærked sig ved vidtgaaende religiøs tolerance. De har sparet i den henseende som i alle andre."
Det var Nils Kjær som innførte begrepet Vestlandsfanden.

Nå er jeg trøtt. Det tar på å lage avskrifter av svunne dagers skriftmål, ikke minst å få med de store forbokstavene på alle substantivene. Dere vet hvor dere kan finne mer.

Så skal jeg gjøre som Nils kjær og ta meg et lite glass. Det er bedre å ta en drink selv enn å irriterere seg over alle andre som gjør det. Hvem det nå enn var som sa det....
 




søndag 16. desember 2012

Om gratis bøker og hvordan man tjener penger på dem


Jeg skulle egentlig fortelle om den ikke glemte, men heller ikke så vel erindrede, norske forfatteren Nils Kjær. Så ble jeg avsporet av noen søkeresultater på nettet.

Litteraturformidlingen i et av verdens rikeste land er stort sett et skammens kapittel. Hovedaktørene er en smellfeit bokhandlerbransje som legger alle mulige hindringer i veien for forbrukervennlige løsninger og arrogante litteraturvitere som sitter ved sitt eget bord i kunstnernes kafé og nødig vil ha innspill fra allmuen.

Mest av alt frykter litteraturviterne bokbloggere, som de betrakter som ignoranter som ikke kan identifisere druetypen i de billige vinene de konsumerer.  Bokbloggerne skriver om bøker litteraturviterne ikke liker, og de gjør det på en dårlig måte. De er også oppriktig bekymret for at folk faktisk leser bokbloggene i stedet for deres anmeldelser i avisen. Av og til må litteraturviterne skrive artikler hvor de advarer folk mot bokbloggene.

Hvis du søker etter internettressurser om Norges forfattere, er det skrekkelig tynt. Både wikipedia og SNL har nærmest en stikkords oppramsing i sine artikler om relativt kjente norske forfattere. Ofte finner du mer hvis du søker på andre språk. Naturvitenskapelige emner er derimot rimelig godt dekket.

Men alt er ikke bare elendighet. Det er to hederlige unntak. Det ene er statskringkasteren NRK. På radiokanalen NRK gull får vi gjenhør med klassikere inntil 70 år tilbake i tid. Det var da jeg ble minnet om Nils Kjær. For noen uker siden sendte de et av hans skuespill i en radioteaterinnspilling fra 1940, med påfølgende opplesning av en av hans epistler gjort i 1942. (Jeg bare nevner at flere klassikere kan lastes ned som podcast fra NRK gull).

Det andre er Nasjonalbibilioteket og deres nettside. Over 13.000 bøker kan foreløpig hentes ned gratis som pdf-filer. Her det flittige mennesker som har scannet gamle og vel utlånte bibliotekbøker side for side. Her finner jeg blant flere titler Nils Kjærs "Smaa Epistler" fra 1908, som lastes ned til min ipad.

Når en  etterrettelig blogger vil formidle litt om Nils Kjær og hans bøker, gjør han ofte noen søk på internett for eventuell påfyll av informasjon. Det er da jeg blir overrasket av en sponset link ved googlesøket på Nils K fra Holmestrand: "Kjøp bøker av Nils Kjær til en billig penge på CDON.COM!"  Men du store Chtulu, tenker jeg. Kan det da være en Nils Kjær-bølge på gang uten at at jeg visste om det? CDON har ganske riktig hele 4 Kjær-titler, deriblant nevnte "Smaa epistler" , i pocketutgave til priser mellom kr 139 og kr 169.

Det er sparsomt med opplysninger om utgivelsen. Det er ingen omtale, språket er oppgitt som dansk og forlaget kaller seg NABU-press. NABU-press må derfor googles. Resultatet er ikke uinteressant. Deres kontor adresse er en postboks i Charleston USA. Deres virksomhet består i å pløye verdensvevens marker for frie publikasjoner de kan høste, kopiere og legge ut for salg. Det du får i posten hvis du bestiller "Smaa Epistler" er en utskrift av Nasjonalbibliotekets scannede utgave.
HÆÆ? (1)

Vi får håpe de har fargeprinter så kaffeflekkene kommer til sin rett. Stor takk til CDON som videreformidler dette utrolige tilbudet om å få  betale for noe som vitterlig er gratis. ("Til en billig penge")
(1. Mindre hyppig litterært uttrykk.)

søndag 9. desember 2012

Hvordan og hvorfor du lager Jacobsbrød


Kjøkkenet er kvinnens gudegitte territorium. Jeg kjenner riktignok menn som krenker dette ved selv å hente ølen sin i kjøleskapet. Noe slikt ville ligge meg uendelig fjernt.

Likevel hender det at jeg, mens familien sover eller på annen måte er fraværende, lydløst krysser kjøkkenterskelen og henter fram melposene. Hvorfor kan jeg ikke forklare. Jeg bare må bake brød.

Bibelkyndige ville kanskje utlede at fra Jesu handling ved å bryte brødet og at bønnen krever at man får sitt daglige brød, må det være en patriarkalsk handling å få det på bordet. Nå er det likevel slik at brødet i dette landet ble inntatt av hedenske eksistenser i århundrer før kristenkongene kom fra utlandet med sverdet i hånd. 

Så er det en del som bruker ordet "brød" for å alternere med andre uttrykk som betegner den mannlige fallos. Men det finnes vel knapt den avlange og avrundede gjenstand i vår kultur som ikke har blitt beæret i det henseende av et eller annet vittig hode.

Mat og matoppskrifter opptar generelt en altfor stor del av weben. Alle og enhver skal lage mat for tiden og fortelle andre om det for å få ros. Nå er det imidlertid slik at mange av disse sidene kun ramser opp ingredriensene og forutsetter at leseren skjønner selv hvordan han skal sette de sammen (hvis ikke må han jo være teit). Og så legges det ved et fint bilde som skal vise hvor flinke noen har vært. For de som har lyst til å bake brød men er for engstelige for å spørre noen hvordan man gjør det, følger her en liten beskrivelse.

Jacobsbrødet
For det første er det det med gjær og heving som til nå har vært en sak for spesielt innvidde. Til dette formål  tar du ei pakke tørrgjær og blander ut i en kopp lunkent vann. Bruk gjerne to poser og to kopper. Det kan hende de mikroorganismene som sørger for heving dør i den ene koppen.  Kaffekopper er i det hele tatt anvendelige som målebeger. Til et passe brød bruker jeg to kopper hvetemel, halvannen kopp sammalt mel og to teskjeer salt. Ikke putt det i en bolle. Finn heller en solid og romslig kjele du kan røre i. (Her er det fysisk røring som teller, bruk tresleiv). Bland melet før du hiver opp i litte granne olje og spe gradvis på med det lunkne vannet. Blir deigen for tynn hiver du opp i mer hvetemel, omvendt heller du i mer vann. For litt smak kan du også ha i en halv boks sirup eller honning. Når du har rørt litt, og deigen er så tung at du må slite, kan du la den stå. Sett på kjelelokket. Så kan du gjøre noe annet som tar omrent halvannen time, for eksempel gå på do med dagens avis (husk å vaske hendene etterpå). Når du kommer tilbake har antakelig deigen hevet seg til det dobbelte. Men ikke bli lei deg hvis det ikke skjer. Det går sikkert bedre neste gang.  Uansett sprer du hvetemel på bordet og på hendene før du tar tak og knar den skikkelig et par minutter. Putt deigen i ei form og sett den på den nederste hylla i stekeovnen. Stek på mellom 200 og 240 grader. Etter ca 35 minutter vil det begynne å lukte brent. Da skrur du ned varmen og lar den stå ytterligere fem minutter. Det svarte er bra for sangstemmen (pleide min grand-grandtante å si til min mor). Brødet er ferdig og du kan servere det til frokost. "Pappa sto tidlig opp i dag og gikk i butikken".

Den gyldne regelen er altså at du ikke skal blafre med dine bakeregenskaper. Særlig gjelder dette hvis det kun er en smed i byen. Lykke til.

søndag 25. november 2012

Dommer Dredd

 

Denne kresne blogger har nå vært og sett superkommersiell film. Eller kanskje ikke. Når det står 3d på plakaten betyr det vel at investorene har store forventninger til inntjening på filmen. Men av og til gjør de som fanden og ikke beregner sitt publikum. I denne salen satt det i hvert fall kun et annet par. Judge Dredd var kanskje ikke innarbeidet godt nok som merkevare på forhånd. Eller han er altfor smal.

Dommeren dukket opp en eller annen gang sent på 1970-tallet. I England vel og merke, ikke USA. Tidlig på 1980-tallet var utenlandske tegneserier kun tilgjengelige i Norge gjennom Danmark. Utenom danmarksturene kom den månedlige "Runepress-katalogen" i posten, med titler fra danmark og verden forøvrig. Mange 1980-kroner ble transportert over Skagerak i bytte for aktuelle og klassiske seriestriper. Sammenliknet med andre som sløste bort pengene sine på 80-tallsmusikk var dette vel anvendt. Men Judge Dredd var den eneste britiske tittelen jeg kan erindre.



Serien var i sort-hvitt. Det var flere tegnere, men den dominerende stilen kan beskrives som  skitten-realistisk. Handlingen utspiller seg en gang i fremtiden, nærmere lokalisert til Megacity1, og med tilhørende science fiction-elementer. Dommer Dredd selv består kun av hjelm og hake. Og haka er dekket av en sur geip. Hans jobb er å være dommer.

Megacity 1 er hjemsøkt av kriminalitet. Kun dommerne står imellom den og totalt kaos. For å effektivisere utgjør "dommerne" både politi, påtalemyndighet og .. - dommer! Dommen avsies umiddelbart etter arrestasjon på åstedet. "Gatesalg uten lisens? Det blir fem år i saltgruvene. Gå og meld deg på stasjonen i morgen".  Dredd er den fremste av dommerne, kompromisløs, nådeløs, ubestikkelig og humørløs. Humoren er ikke det i godes tjeneste i Megacity 1. Den forvaltes kun av sadistiske skurker. Hadde en av seriens tegnere lagd en antydning til smilehull i dommernes fjes ville det vært fordi han sølte en smule blekk på feil sted, og ville som konsekvens straks mistet jobben.

Dette inkvisitoriske systemet ispedd en del klart fascistiske trekk er rammen for serien. Er dette et politisk standpunkt fra seriens skapere eller er det en satire? Av og til ser vi spor av satire og andre ganger er det som den søker å overbevise oss om at dette rigide systemet er det eneste som beskytter mot fullstendig oppløsning og sammenbrudd. Uten å tenke for mye på dette, bør vi nok ha klart for oss at dette er eventyr.

Den av Dommer Dredds opplevelser som står klarest for meg er føljetongen "The Night the Law died".
Forfatteren John Wagner har på finurlig vis latt seg inspirere av episoder fra romerrikets historie og gjenfortalt de i Megabyens omgivelser. En slu dommer manipulerer ut overdommeren og innsetter seg selv. Jugde Cal bærer den romerske keiser Caligulas ansiktstrekk og er like gal som ham. Og i et totalitært system følger man sin leder uansett hvor gal han er. Et unntak er Dommer Dredd som  forstår at den tidligere og hederlige overdommeren var utsatt for et komplott og må organisere et opprør i det skjulte. I omorganiseringen av styrkene utnevner Jugde Cal gullfisken sin til stedfortreder. (Vi husker jo fra historietimene at keiser Caligula utnevnte hesten sin til senator). Og nåde den som betviler Judge Fish`autoritet! Det ulmer derimot blant massene og Jugde Cal må hente inn leiesoldater for å sette pøbelen på plass. Leiesoldatene er muskuløse karer fra verdensrommet naturlig utstyrt med krokodillehoder. De er forøvrig menneskeetere og forlanger betalingen i naturalier. Etter blodbadet knasker leiesoldatene i seg Megacitys beboere med Judge Cals velsignelse. Forfallet er begynt...

Den første filmatiseringen av Judge Dredd ble gjort i 1995, før dataanimasjonen revolusjonerte superheltfilmene. Selveste Sylvester Stallone var dommer Dredd. Filmens plot er at Dredd etter et sammensvergelse blir forvist fra Megacity. Utenfor Megacitys porter er atomørkenen. De levende menneskeliknende organismer som ferdes der er mutanter og andre forviste megakriminelle. Intet sted man legger ferien til med andre ord. Jeg synes filmen har fanget seriens tone. Rednecks-mutantene er ikke å spøke med!. Men Stallone gjør desverre kardinalfeilen å ta av seg hjelmen og vise Dredds ansikt. Dette har aldri blitt gjort i serien.

I 2012-versjonen går Dredd og hans kollega, den tankelesende Judge Anderson, inn i et stort boligkompleks for å ta knekken på den kriminelle organisasjonen som styres av den tidligere prostituerte Ma-ma. Her hersker Ma-ma. Hun stenger av bygningen og utløser en dusør til den som tar kverken på dommerne. Det blir blodig i tegneseriens ånd. Filmen holder nerven i gjennom uten å overforbruke effektene. Men jeg savner de mer avanserte plotene vi finner i den originale tegneserien. Og av de to film-Dreddene må jeg si jeg liker Stallones best. 2012-utgaven har dette kunstige tredagers skjegget på hakespissen vi ser i modeller bruker i reklamefilmer. Det passer ikke helt.

For å avrunde dette innlegget burde jeg vel si noe om hva vi har å lære av Judge Dredd i dag. I stedet legger jeg ved Jugde Dredd fra 1995. Hele filmen. Fra oss i Jacobsbloggen til deg :-)





søndag 18. november 2012

5 NRK-favoritter


Som en av våre landsmenn "derute" får man en sjelden gang korte nostalgiske anfall av hvor bra alt var når man bodde i Norge. All irritasjon over offentlige myndigheters udugelighet, skoleverkets ugudelighet, sedenes forfall og framfor alt det det forferdelige været, er alle uklare minner i dårlig oppløsning på hjernebarkens bakside.

Men en ting er som før. Denne blogger har nemlig aldri i løpet av de titusenvis av ganger han har våknet til en regnværsdag i kongeriket, klaget over statskanalens NRK's programtilbud. TV-lisensen er faktisk den eneste skatten han har betalt med glede.

Det er derfor jeg med stor takknemlighet, nå uten å ha betalt lisens, går inn på NRKs nettsider og streamer (heter det det på norsk?) min favorittprogrammer til min mottaker i Quito. Det forekommer imidlertid at NRK sier de ikke har rettigheter til å vise enkelte norskproduserte programmer i utlandet. Jeg appellerer derfor til Kongen om at han gjør noe med dette. Han snakker alltid så varmt om oss nordmenn i utlandet i nyttårstalen sin. Den kan for øvrig også sees på statskringkastingens nett-TV.

Dette var en lang og kronglete, men absolutt nødvendig innledning før jeg i god liste-tradisjon presenterer Jacobsbloggen 5 streamede NRK-favoritter denne høsten.

5. Jeg har sett de første tre episodene i den norskproduserte TV-serien "hjem"  og er be(rg)tatt. Den mytiske bygda Vestfossen der dette dramaet med "Twin-peaks"-aktige undertoner foregår,  ligger ikke mange mil fra mitt barndomshjem. Likevel var det alltid noe dunkelt og udefinert over dette stedet og menneskene som bodde der. Av og til traff man noen ungdommer derfra på Drammens utesteder. Etter noen øl (vi hadde ikke rusbrus) unnlot de sjelden å øse sine forbannelser over sitt hjemsted og dernest den forferdelige byen Drammen de måtte dra  til når de skulle "på byen" ettersom Oslo var for langt unna. Skaperne av "hjem" har bevart Vestfossen-tonen og skapt et vakkert og usannsynlig drama, som kun kan overgås av det virkelige Vestfossen.

4. På fjerdeplass kommer"Trygdekontoret" med den mørkmuskede programlederen Thomas Seltzer. Som tidligere saksbehandler med lang NAV-erfaring, tilhører jeg kanskje programmets primære målgruppe. Men det er langt fra kun byråkratiske nyanser i saksbehandlingen og intern humor på Trygdekontoret. Mange artige typer kommer innom og de tar ikke bare spøk for spøk eller alvor kun alvorlig, som det heter i Piet Heins Gruk. Juvelen i kronen på verket er likevel den innlagte realityserien "Paradise Motell". En helt alminnelig forfatter og en vanlig kjedelig professor blir stablet sammen med mer erfarne entertainere og vinner uventet på sjarm og underfunderlig humor.

3. Det nederste trinnet på selve pallen inntas av humorveteranene Harald Eia og Bård Tufte Johansen med "Brille". Her prøver de å lage et lærerikt TV-program samtidig som de fortsatt skal være morsomme. Er det mulig? Jada. Selv om de fleste som prøver på noe slikt ikke får det til. Deltakerne, kjente entertainere, kommer med morsomme tullesvar på Harald Eias oppgaver men det er alltid det rette svaret som sitter igjen hos seeren. Og Harald Eia er læreren du skulle ønske du hadde hatt på skolen.  Undertegnede blogger nyter gjerne programmet med et par glass vin slik at hjernekapasiteten og verdensforståelsen holder seg noenlunde konstant.

2. Jeg ser aldri på Dagsrevyen. 90 prosent av nyhetssendingene er viet konge - og kjendisstoff. Resten dreier seg stor sett om været. Min gjennomgang av nyheter og analyser får jeg på fredagskvelden i "Nytt på nytt". Programmet har holdt koken i en mannsalder. Til å begynne med trodde vi at alle morsomhetene var improvisert under sendinga. Nå vet vi at det er et helt team av vitseforfattere som jobber på spreng før opptakene. Men vi ler like godt for det. Hadde det ikke vært for "Nytt på nytt" hadde jeg ikke visst en tøddel om hva som foregår i Norge eller omland.

1. På førsteplass, Jacobsbloggens soleklare vinner i denne kåringen, er radiokanalen "NRK Gull". Her får vi gjenhør fra radioens gullalder. Den amerikanske presidentvalgkampen i 1952 og ulykken i Kings bay i 1962 med påfølgende regjeringskrise kan begge følges i samtid på Nrk Gull. Den legendariske korrespondenten Richard Hermann forteller fra England og Børge Lillelien kommenterer 1970-tallets landskamper. Og hver fredag er det radioteater. Klassiske stykker som Strindbergs "Et drömspel" (1962) og Holbergs "Den vegelsinnede" (1954) tolkes av datidens største skuespillere. Gyldne gjenhør. perler fra arkivet, er en underholdningsfavoritt. Så du uinnvidde, gjør som Jacobsbloggeren og hør på NRK Gull (her). Og her får du sendeskjema også.

Hva synes du om Jacobsbloggens liste? Er den bare teit? Har du forslag til program Jacobsbloggeren heller bør streame? Uttrykk din vrede, indignasjon eller uforbeholdne tiltredelse i kommentarfeltet under.

torsdag 25. oktober 2012

Dinosaurusen Gertie








Dinosaurus er et uttrykk vi bruker om en rekke politikere i Norge, for eksempel formannen i Nobelkomiteen.

Utenom det er noen kjent med at det også var et dyr som levde på jorden millioner av år før den bibelske skapelse.

Snakker vi derimot konkret om dinosaurusen Gertie, er vi inne på noe spesielt. Gertie var nemlig stjerna i den første vellykkede tegnefilmen.

Opphavsmannen het Windsor McCay. Kjent er han for de aller fleste, eller burde vært det, for at han skapte tegneserien "Little Nemo in Slumberland" i 1911. Grafisk sett var Little Nemo en skildring av en liten gutt som reiser ut på fantastiske og surrealistiske reiser, i drømmene sine vel og merke. Serien ble laget som helsider til søndagsavisen.  Hvis man ser disse sidene i dag, forbauses man over kvaliteten og den kreative bruken av layout. Senere ønsket avisene enklere og mer "økonomiske" serier. Og kvaliteten falt til det resultat vi kjenner i dag.

File:Dream of the Rarebit Fiend 1905-02-25 detail.jpgMcKay laget også en mørkere serie; "Dreams of the rarebit fiend" (1904), som jeg har sett oversatt til norsk som ostesmørbrødmareritt. Her befinner vi oss også i drømmeriket, men i den mer ubehagelige delen av det. Å spise ostesmørbrød før man legger seg kan som kjent føre til urolig søvn. Her finner vi for eksempel den sovende nedsenket i likkiste mens han skuer opp på de pårørende som ikke har et godt ord å si om ham, og til sist jordklumpene som deiser ned i ansiktet før han våkner. Eller mannen som ikke har betalt trikkebillett. Konduktøren blir fysisk større bilde for bilde før han stirrer rett på synderen med kjempeøyet sitt "Har jeg sett billetten deres, sir?". Leserne fikk slik utlevert sine verste traumer i avisenes søndagsbilag. Flere eksempler på Nemo og ostesmørbrøddrømmer finner du i The comic strip library.

Men så var det dinosaurusen Gertie. Foranledningen for skapelsen er skildret som at Mc Kay en dag i 1914 besøkte zoologisk museum sammen med Fiinbeck og Fia-skaperen George MacManus. Etter å ha beundret skjelletene av de forhistoriske dyrene, veddet MacCay at han kunne gjenopplive dinosaurusene på film. Flere måneder senere ble resultatet presentert på en bedre herremiddag, av den typen man sjelden ser i dag. Mer enn 10.000 tegninger ble fotografert for denne kortfilmen.

Men se filmen og bedøm selv. En kortere versjon finnes her.




søndag 21. oktober 2012

Menneskefluene




Jeg har lenge tenkt å lese de historiske bøkene som Hans Olav Lahlum har skrevet. Kanskje kan de gi et oppklarende bilde av vår nære politiske fortid og det fascinerende maktspillet i etterkrigsnorge.

Nå ville skjebnen (les; økonomi og tilgjengelighet)  at jeg istedet leste hans kriminalroman "Menneskefluene".

Men historikeren gjør seg også gjeldende når han skriver en kriminalroman. I "Menneskefluene" rulles 60-tallet  opp slik vi kjenner det fra de eldste fargefotografiene i skuffen. Folk og omgivelsene i en bygård på Torshov er hovedaktørene. Bakteppet kjenner vi fra svart/hvittdokumentarer om USA's rollle i vietnamkrigen og sosialdemokratiske maktpersoner som la grunnlaget for sin posisjon allerede i annen verdenskrig.

Her i dette miljøet som noen av oss kjenner fra egen oppvekst og forbinder med nakne føtter på borettslagets gressplan, ville turer i huska på lekeplassen og pannekaker med blåbærsyltetøy, skjer et brutalt mord....

Vel, "brutalt"---- Trenden på kriminallitteraturen har vært å gjøre voldshandlingene stadig tydeligere. Detaljerte beskrivelser av blodsprut som står ut og dekker møbler og inventar samt innvoller som velter fram etter at kroppen er spjæret opp skal gi leseren en indre filmatisk opplevelse av grusomhetene. Tortur og trusler om tortur fremstår som et ekstra krydder. Blant de fremste eksponentene for dette finner vi Jo Nesbø og den svenske signaturen Lars Kepler.

Lahlum går i motsatt retning. Hans bok er en pastisj over den svunne krimdronningen Agathe Christie og bøkene hun skrev. Her sto gåten i sentrum. Fortellingene inneholdt resonnementer og hendelser som på analytisk og fredelig vis brakte oss stadig nærmere løsningen. Bygården er her en variasjon over "det lukkede roms mysterium" og gjerningsmannen er nødt til å befinne seg blant beboerne.

Vi har også en overklassekvinne med interesse for mysterier og et klarsyn som på alle måter overgår politiets, hvorved hun diskret fører de på rett spor i etterforskningen. Lahlums vri på dette er at hovedpersonen i boka er den noe tilkortkommende politietterforskeren som blir stadig mer avhengig av hennes bistand.

Og for de som lurer på det; Ja det forekommer sex i boka. Men da selvfølgelig skildret med den blyghet som sjangeren på det omtalte tidspunkt fordret...

(Illustrasjonsbildet er for øvrig fra monsterfilmen "The fly" (1958). Antakelig er det en mer konkret utgave av menneskefluene enn de som skildres hos Lahlum).

søndag 14. oktober 2012

Metro 2033


 

Øst-Europa har rike tradisjoner for fiction. Tenk på titler som Salamanderkrigen av Karel Capec og Solaris av Stanislav Lem.

Så kom det da et anmeldereksemplar  av "Metro 2033" i posten, skrevet av en russer med navnet Dmitry Glukhovsky

Det første som slo meg er at hvis man skal skrive en framtidsroman, burde man flytte årstallet lenger fram. Hvis boka fremdeles leses i 2050 må jo folk bli forvirret. Se på George Orwells 1984.

Det neste var at jeg har hørt tittelen før. På Jacobsbloggerens private facebook-konto dukker det av og til opp informasjon om hva betydelig yngre mennesker driver med. Jeg vet derfor at det finnes en såkalt facebookgruppe med et fem- eller sekssifret antall likere der ute, kanskje enda flere, av dette russiske fenomenet.

Det er ingen vei utenom. Dette må undersøkes nærmere. Mannen med gassmasken smiler til meg fra forsidebildet. Jeg trekker pusten dypt og dukker inn mellom sidene. Vel inne i romanen slår det meg at her har jeg vært før, nemlig under min korte russiske reise foretatt i årtusenets begynnelse. Moskvas metrosystem er faktisk noe av det mest imponerende i den russiske hovedstaden. De gamle sovjeterne satte sin æreat  i stasjonene skulle designes og utsmykkes av lokale kunstnere. Det var stor konkurranse om å lage den fineste. Men her er disse menneskehetens siste tilholdssted etter den den tredje og definitivt siste store krigen.

Siste og siste, som vi spekulerer i om det finnes liv på andre planeter, lurer man her på om det fortsatt lever mennesker på metronettet i andre storbyer, som for eksempel i St. Petersburg. Men i denne romanen befinner vi oss i et lukket univers. Vi har menneskene som lever på metrostasjonene. Vi har tunnelene som forbinder dem, men som må krysses med stor forsiktighet. Og vi har den ødelagte oververden hvor man kun kan lure seg opp med avansert beskyttelsesutstyr.

Fra en av metroens utkantstasjoner er det den unge Artjom skal begi seg ut på en dannelsesreise til dens indre og etterhvert til og med opp på overflaten. Men når en liten russer skal ut å gå, må han skynde seg å passe på. For som hos Knutsen og Ludvgsen er tunnelene fylt med dyr i taket og syngende uhyrer. De angriper både kropp og sjel. På de forskjellige stasjonene har forfatteren lekt seg med å danne forskjellige styresett. Således finner vi både fascistiske, kommunistiske og frihandelstater i lommeformat. Også religiøse og ideologiske bevegelser har sine interessesfærer ulike steder i metroen. Ynglingen Artjom må manvøvrere gjennom disse. Dessverre er han ingen åndelig kamelon så han kommer i konflikt med alle.

En artig observasjon er at sexuell aktivitet er fullstendig fraværende gjennom bokas 500 sider. Nesten som å lese Donald. Kan en forfatter med forlagets velsignelse virkelig utelukke sex i en moderne roman? Skildringer av gladvold indikerer likevel at boka bør ha 12-års grense.

Foruten kamp med forskrudde mennesker, muterte kjallibasser og lynevolusjonerte overflateskapninger, er det også en indre action som finner sted. Noen roter med ungguttens sinn. I drømme må han forsvare seg mot en udefinert motstander. Eller er det en hjelper? Dette minner ikke så lite om japaneren Haruki Murakamis fortellinger.

Denne nye Dostojevskij presenterer ikke så mye nytt. Han finner elementer fra ulike fantastiske fortellinger og blander dem sammen. Det er til og med en viktig bok som må finnes. Men det skal innrømmes at han skjøter de sammen med et begavet fortellertalent.

--
Googling av tittelen etter lesing viser overveiende treff på et dataspill som er basert på romanen. Det gir forsåvidt mening, da fortellingen med sine skikkelser er som skapt for utvikling av spill. Romanen ble skrevet i 2005 og den engelske oversettelsen kom i 2010. Pdf-utgaven er tilgjengelig flere steder på nettet. Filmen er ennå ikke lagd.





søndag 30. september 2012

Berlin Alexanderplatz



Da jeg var i Berlin for en tid tilbake oppdaget jeg at jeg på leiting etter stemningsfulle kneiper plutselig befant meg på Berlin Alexanderplatz, tenkte jeg at her har Franz Biberkopf også vært.

Så levende inntrykk hadde Rainer Werner Fassbinders TV-serie fra 1980 gjort på meg, at jeg et øyeblikk trodde Franz Biberkopf var en jeg kjente. Om enn sansene var noe sløvet av det gode berlinerølet.

Franz Biberkopf er likevel en oppdiktet person som opptrer i Alfred Döblins roman "Berlin Alexanderplatz", men for meg levendegjort av Günther Lamprecht i TV-serien med samme navn. Det er dessverre en av mine unnlatelsessynder at jeg ikke har lest romanen. (Eller man like gjerne si at det er en av norske forleggeres utallige unnlatelses-synder at de ikke har gjort den mer tilgjengelig, opptatt av å få oversatt den nyeste smusslitteraturen fra den nye verden som de er.)

Men hva skjer egentlig i løpet av disse 13 episodene (samt en epilog) i Fassbinders dramatisering? Det begynner en gang på 1920-tallet. Den middelaldrende Franz blir motvillig sparket ut av cella si, der han har tilbrakt de siste 4 årene. Han er ingenting, han har ingenting og et Tyskland i økonomisk krise har ingetning å tilby ham. Hans forbrytelse er stor. Han har i raseri slått i hel sin kvinne, mishandlet henne til døde. Men gjort er gjort, hva nå Franz Biberkopf?

I tåkete Berlingater, i dunkle kneiper og under stjerneløse netter, sjelden i dagslys, krysser hans veier andre dunkle menneskeskjebner. De befinner seg på alle sider av loven og de strever både for sin eksistens og for sin sameksistens med andre. De selger skolisser, NSDAP-avisen Volkliche Beobachter eller seg selv.

Til tross for at vi kjenner til Frans brutalitet er vi på hans side. Han kjemper med sitt eget vanskelige  sinn og for å overleve fra en dag til en annen. Han er ubehjelpelig som selger og arbeidsmann, og kriminalitet ønsker han ikke å begynne med. Likevel overrasker han oss stadig, med sitt plutselige mot eller talegaver, men også sin naivitet. Günther Lamprecht påkaller både medfølelse og forakt for Franz Biberkopf, av og til på samme tid. Men likevel er det han og oss mot det tyske mellomkrigstidsamfunnet.

Og han møter folk. Særlig kvinner blir tiltrukket av ham. Hans fravær av skjønnhet sammen med hans barnlige sinn ser ut til å fascinere dem. Gjennom dem blir han introdusert for sitt nemesis, den tilsynelatende keitete Reinhold. Reinhold har enda større kvinnetekke enn Franz. Men han blir fort lei og har ikke karakter til å avslutte forholdene. Han engasjerer derfor Franz til å forføre dem. Etter en stund vil ikke Franz være med på denne leken lenger. Fra da av hater Reinhold Franz og gjør det som skal til for å ødelegge ham... Men Franz elsker Reinhold..


Rainer Werner Fassbinder
Det er mye som gjør denne serien annerledes enn de som etterhvert med stor dyktighet pumpes ut fra det amerikanske HBO-maskineriet. Derfra kommer det TVserier med kvalitet i alle ledd, fra kollektiv med teknikere, manusforfattere og regissører. Enkelte av disse, som "Mad Men", er stiliserte og ikonaktige i tillegg til at de har en drivende handling. Det de ikke formår er å sette det personlige preget på verket slik en multikunstner som Rainer Fassbinder. I fravær av et stort kostymebudsjett, ser det ut som skuespillerne har lett i besteforeldrenes klesskap for å finne de lurvete frakkene og slitte skoene de går rundt med på Berlin Alexanderplatz. Og det fungerer utmerket. Men det er karakterskuespillet til Günter Lamprecht som er det gjeveste. Nærbildene av det levende ansiktet som uttrykker glede, sinne, og sorg eller bare munnen som taler med tilsynelatende forstandighet for så å bli avløst av lamslått forbauselse. Dernest den klumpete skikkelsen i helfigur hvor han utrolig nok tar noen elegante dansetrinn eller den fyldige kroppen som brister sammen i krampegråt. Jeg vil påstå at det per i dag ikke finnnes noen engelsktalende skuespiller av tilsvarende støpning.

Dessverre fikk jeg aldri tatt noe bilde av plassen. Jeg trodde jeg hadde gjort det, men da jeg åpnet filmen var det bare fjollete turistbilder fra den gamle grenseovergangen mellom øst og vest. Illustrasjonsbildene er derfor hentet et tilfeldig sted på veven, til Jacobsbloggens ikke-kommersielle bruk.




torsdag 27. september 2012

Gebelawis barn



Jeg har blitt flinkere til å prøve nye ting, lese forfattere jeg ikke har hørt om eller nye poppiser som blir bejublet av bermen. Og det er bra, så jeg ikke stivner fullstendig  i min egen verden.

Men av og til må jeg kjøre "bankers". Den egyptiske nobelprisvinneren Naguib Mahfouz skriver bøker, tykke mursteiner, som limer deg fast til sidene. Etter å ha lest hele natta, forbanner du at du må på jobb uten å ha lest ferdig. Det mest kjente av hans skrifter er vel den såkalte Kairo-triologien.

Så da jeg så denne boka på Pax forlags bakgårdsutsalg for et par år siden, forsvant den opp i posen. Til nå har "Gebelawis barn" altså ligget innimellom Jacobsbloggens meterhøye stabler av bøker som leses.

Jeg var langt inne i denne underlige, fascinerende beretningen, om det merkelige huset med hagen, strøket hvor bossene med klubber regjerer, de skjærende og blodige konfrontasjonene blant menneskene som lever, elsker og hater der, da det går opp for mitt saktmodige sinn at jeg leser en allegori over det vi  kjenner som bibelhistorien. Disse fortellingene deles jo som kjent av et par-tre store verdensreligioner.

Jeg blar tilbake og finner igjen Moses, Abraham, Kain og Abel, Adam og Eva og selvfølgelig sjefen sjøl. Litt unnskyldt skal jeg være, for det går fint å lese denne boka uten å ha dette for øye.

I de uunngåelige etterfølgende undersøkelsene får jeg bekreftet at jeg har lest en forbudt og bannlyst bok. Den ble skrevet i 1959. Men så seint som i 1994 ble forfatteren stukket ned av to dødelig fornærmede troende.  Han overlevde overfallet, men levde under beskyttelse til sin død i 2006. Her er det nok en bekreftelse på at Gud ikke kun innførte religionen for at kvinnen skal holdes på sin rettmessige plass, men også for å stimulere hat og intoleranse blant menneskene. Vi skal i sannhet prøves før dommen faller.

Men la oss ikke ledes inn i ørkesløs polemikk. Her er et utdrag fra romanen. Hvilken bibelsk/koransk/torask hendelse er dette?

-Finnes det en mann blant dere, så får han komme ut til meg!
-Gi oss ditt æresord igjen, slik at den som kommer ut ikke blir lurt! ropte Tamarhanna bak et vindu.
Zooqlot ble rasende over hennes henvisning til æresord.
-Har dere ingen annen til å svare for dere enn denne hora? brølte han.
-Måtte Gud forbarme seg over din mor, Zoqlot! hylte Tamarhanna.
Zoqlot brølte en ordre til mennene sine om å angripe porten.
Noen av mennene angrep den, mens andre kastet stein mot vinduslemmene, slik at ingen skulle våge å åpne dem og forsvare seg derfra. Angriperne brukte skuldrene og kastet seg innbitt mot porten helt til den begynte å gi etter. Da gikk de på med fornyet styrke. de rygget og tok sats og ga den et kraftig støt til. Porten gikk opp. Gjennom det lange portrommet som ledet inn til gårdsrommet, så de Gebel og Hamdanslekten menn stå med klubbene hevet. Zoqlot gjorde en grov gest og lo rått før han stormet inn gjennom portrommet med mennene sine hakk i hæl. Da de var kommet omtrent midtveis, ga bakken plutselig etter, og de som befant seg der, falt ned i et dypt hull. I samme øyeblikk ble vinduene i boligene på begge sider av portrommet åpnet, og det ble kastet vann fra kopper, kjeler, baljer og flasker. Uten å nøle rykket Hamdanmennene frem og kylte kurvene med stein ned i hullet. For første gang hørte strøket  skrik fra bossene, det så blodet sprute fra hodet på Zoqlot og klubber som rammet hodene til Hammouda, Barakat, Laythi og Abu Sari, som kavet rundt i blandingen av stein og vann. Medhjelperne så hva som skjedde med bossene deres og fant det best å stikke av De overlot bossene til sin skjebne uten å hjelpe dem. Mer vann og steiner ble pøst over dem mens klubbeslagene haglet uten nåde. Skrikene om hjelp lød fra struper som gjennom et langt liv ikke hadde vært vant til annet enn eder og forbannelser.

Pax forlag 2005. Anne Aarbakkens oversettelse.

søndag 23. september 2012

Toxic Avenger -Hevneren med vaskebøtta


Toxic Avenger var en superhelt utenom det vanlige. Han ville neppe fått lov til å jobbe sammen Tordenguden, Jernskrapmannen og de andre.

Settingen i denne spillefilmen fra 1984 er det lokale helsestudioet i Tromaville. Her strutter det med unge kropper og dampende hormoner. Men like vakre som de er utenpå, er disse ungdommene gjennområtne innvendig. Her finnes kun pur ondskap. Mellom disse selvdyrkende egoene er det en skranglete liten pingle som står for rengjøringen av lokalet. Hans fysiske ufullkommenhet. og lave status utløser de øvriges forakt og han blir utsatt for grenseløs spott. Hvilket han i sin godmodige enfoldighet knapt oppfatter, der han til stadighet bryter ut i den troskyldige "Langbein"-latteren sin.

En dag går moroa for langt. Han "ramler" ned fra tredje etasje og faller oppå tankbilen som frakter avfallet fra byens kjemiske fabrikk. Men ingen bryr seg noe videre med dette.

Så begynner det å skje ting i det dekadente Tromaville. Voldtektsforbrytere, mordere og andre ugjerningsmenn blir bokstavelig talt fjernet fra jordens overflate. Deres ofre snakker om et merkelig monster med kost og vaskebøtte som kom til unnsetning. Og han gjør kort prosess. Han nøyer seg ikke med å slå de i hodet, binde dem sammen og etterlate de utenfor politistasjonen. Han er Toxic Avenger.

Men en dag brytes mønsteret og han dreper en godmodig gammel dame som frekventerer byens vaskeri. De må skrape henne ut av tørketrommelen etterpå. Men var den gamle damen egentlig så harmløs? Dramaet, intrigene og samvittighetskvalene er under utvikling og grunnen er beredt for et drama av shakespearske dimensjoner.

Toxic Avenger var det spennende og uavhengige produksjonsselskapet Troma Entertainments største kommersielle suksess. Og de lagde en lang rekke produksjoner som aldri fikk distribusjon i det åmdsfattige Norge. Noen av oss fikk likevel se dem i den alternative "Underdog filmklubb" som hadde tilhold på Sentrum scene. Uforglemmelige visninger som "Choppergirls in Zombietown" og "A Nymphoid Barbarian in Dinosaur Hell" ble skylt ned med øl i plastglass, for så å bli gjennomanalysert på nærmeste pub.

Men Troma Entertainment er ikke døde. Kankskje er de i henhold til sin egen tradisjon levende døde? I alle fall avholder de fortsatt årlig sin alternative festival til den alternative Sundance filmfestivalen; The Tromadance Festival.

Og de har skapt et håp for kommende generasjoner. På sin egen youtubekanal har de lagt ut mer enn 150 spillefilmer, såvel egne produksjoner som en rekke klassikere de besitter rettighetene til. Blant disse finner  vi klassiske skrekkfilmer med Bela Lugosi (Dracula) og Boris Karloff (Frankensteins monster) i rollene og klassisk humor med Abbot og Costello. Den tyske klassikeren "Killer Kondom" fra 1996 er også med.

Her reddes filmkvelden med South Park-skaperen Trey Williams' "Cannibal! The Musical", også fra 1996.




fredag 31. august 2012

Min kamp 6




Sjette kamp er over og forfatteren skriver han er lei. Han vil ikke være forfatter lenger.
Jeg har kun overvært kampene 1, 3 og 6, men har i likhet med store deler av det norske folk deltatt og fulgt med i de mediearrangerte gateslagsmålene. Min oppfatning har vært at bøkene utgjør del av en stor performanceforestilling hvor de trigger media med uthenging av forfatterens familie og venner, grenseløs selvutlevering og hentydninger til sex med mindreårige.

I seriens finale, bok seks, avviser forfatteren dette. Skal vi tro ham har han aldri ønsket disse reaksjonene.

Det er vanskelig å gi en oppfatning av bokverket isolert fra alt oppstusset rundt og uten å karakterisere personen Karl Ove Knausgård.
Denne tykke selvbiografiske boken som kalles "Min kamp 6" er tredelt.

I den første delen forteller Knausgård om familielivet sitt og oppdragelsen av tre små barn. Tidspunktet er umiddelbart før utgivelsen av Min kamp 1. Knausgård viser talent som thrillerforfatter. «Onkel Gunnar» som har fått lese boka før utgivelsen, er opprørt. Forfatteren svimer rundt i huset og tør ikke å slå på PCen i tilfelle det er en ny sint mail fra Onkel Gunnar i innboksen. I desperasjon ringer han forlaget. Det snakkes om rettssaker. Vi bare venter at Onkel Gunnar i neste scene kjører ned veggen i huset til knausgårfamilien med en bulldoser i beste James Bond-stil.  Men mellom disse nervepirrende stundene skildrer han i overkant og til kjedsommelighet trivielle sider ved familielivet. Dette blir litt  som å bla gjennom tre tjukke fotoalbum med svarthvitt bilder av familieselskaper og ferier på Tjøme.

Den andre delen består av et langt essay om Adolf Hitler og innholdet i «Mein Kampf», av dette verk forfatteren har tiltatt seg den norske tittelen. Essayet er interessant. Knausgård har lest seg opp på emnet og kommer med mange referanser til mellomkrigstidens samtidige litteratur. Mye av det som nevnes kan komme som en overraskelse på mange. Som at verdens mest markante antisemitt i 1925, ikke het Adolf Hitler, men Henry Ford. Men motivasjonen for å putte dette essayet inn i «romanen» gikk meg hus forbi. Det var kanskje begrunnet, men det kan vært et sted jeg duppet av under opplesningen av lydboka. En ulempe ved lydbøker er at du ikke kan bla tilbake hvis du ikke får med deg noe.

I tredje del er vi tilbake hos familien Knausgård i Malmø. Fire av Min kamp-bøkene er utgitt, vi venter lansering av nummer fem mens Knausgård leser om Adolf Hitler. Her forteller han også om sine egne opplevelser i forbindelse med mottakelsen av bøkene og diskusjonen rundt dem. På samme tid får hans manisk-depressive kone dramatiske anfall og blir innlagt. Og det er ved skildringer av slike «katastrofer»  Knausgård er sterkest som forfatter. Innlevelsen blir total. Man «er» Karl Ove Knausgård mens man leser om dette. Vi har også kontrasten fra det ordinære familielivet i første del.

Den sjette boka forsvarer sin utgivelse. Men hvordan vil vi se på Knausgårds «Min Kamp»-prosjekt i ettertid når alt oppstusset er forbi? Vil dette være en av våre klassikere som skolebarn skriver særoppgaver om?  Vil folk virkelig lese denne flere tusen sider lange egoskildringen fra en forlengst svunnen forfatter? Ikke godt å si. Min Kamp 1 burde ha varig appell hvis vi ser den isolert. Min kamp 6 er god. Min kamp 3  var bare kjedelig. Forfatteren innrømmer selv at nummer 3, 4 og 5 skrev han på rekordtid for å få de ferdige innen fristen.

Jacobsbloggen lover å komme tilbake til saken om 50 år.

Mer om Knausgård
Min kamp 1
Min kamp 3

 

mandag 27. august 2012

Antisemittiske eventyr



Det er eventyrstund i Jacobstua. Et utvalg norske folkeeventyr er gjenopplevd (pris kr 300,-) og man koser seg videre med Brødrene Grimm, lastet ned til min ipad (komplett dansk utgave kr 4,-).

Og da går det ikke likere enn at eventyret om Veslefrikk med fela dukker opp på nytt. Dette var et av mine favoritteventyr. Det er både lest, sett på Drammens theater og på film i Ivo Caprinos dukketeaterversjon.Som alle husker har fela den unike egenskap at den får alle som hører på til å danse. Dette benytter dens unge eiermann med stor kyndighet til å sette øvrigheta på plass. Fremfor alt er det her lensmannen som får gjennomgå.

I Brødrene Grimms versjon, innsamlet i Tyskland noen år før Asbjørnsen og Moe, har fortellingen fått navnet "Jøden i tornebusken". Gutten møter "jøden" etter at han har ervervet fiolinen. Han lurer ham inn i en tornebusk og begynner å spille.

Straks begyndte jøden at lette på benene og springe og hoppe, og jo mere karlen gned, jo lystigere gik dansen. men tornene flåede hans lurvede frakke, rev i hans gedebukkeskæg og stak og prikkede ham over hele kroppen. "Hold op", råbte han, "hold op med at spille. jeg har slet ikke lyst til at danse." Men karlen brød sig ikke om,hvad han sagde. "Du har flået så mange folk, nu kan tornene gjøre det samme med dig," tænkte han og spillede videre".

Så jøden tilbyr ham alt gullet han har for å avslutte spillet. Men like etter angrer han og anmelder gutten for røveri. Pjokken blir innhentet og stilt for retten.

"Jeg har ikke rørt jøden eller taget hans penge. Han har af egen fri vilje givet mig dem for at holde op med at spille, for han kunne ikke lide min musikk. Dommeren troede ham ikke og sagde: "Det er en dårlig unskyldning. Sådan bærer ingen jøde sig ad".

Men det ordner seg etter at gutten har spilt noen toner med fela, fått alle til å danse og fått jøden til å tilstå at han selv i første omgang  hadde stjålet pengene,

Dommeren lod så jøden føre til galgen og klynge opp som en tyv.

Så hvorfor ble jøden til lensmann da fortellingen formodentlig vandret nordover og dukket opp i Norge? Kanskje var det den daværende grunnlovens §  2 hvor det sto at "Jøder har ikke adgang til riket" som krevde et hamskifte?

Men denne "jødiske" skikkelsen var ikke uvanlig i tidligere århundeders litteratur. I Charles Dickens mest kjente roman "Oliver Twist" er det jøden Fagin som lærer småguttene å stjele. Den detaljen at han er en jøde med de fysiske trekk som tillegges jødene, er ikke et forhold som underdrives i fortellingen. Og vi har William Shakespears "Kjøpmannen i Venedig". Jøden Shylock tok garanti i låntakernes eget kjøtt når han lånte ut penger. Og han kviet seg ikke for å innfri pantet da mislighold fant sted....

Etter dise referansene burde jeg kanskje skrevet noe om at vi selvsagt tar avstand fra slike framstillinger i dag. Det er herved gjort.

torsdag 23. august 2012

Herman Bang


Etter å ha drevet en systematisk tilnærning ved valg av lesestoff et halvt århundre, har jeg endelig blitt selvstendig nok til å prøve på noe ukjent.

På min nystemte ipad er det mulig å laste ned bøker, noen faktisk gratis. Utvalget er begrenset og man får jo prøve det som er. Slik hadde det seg at en forlengst død og glemt (?) danske havnet på brettet mitt.

De Excentriske noveller (1885) inneholder tre historier om begavede unge menn, sterke følelser og mistrøstig undergang. Vi aner hvor Hans Jæger ble inspirert til å skrive om "Syk Kiærlighed". Adjektivene krydrer desperasjonen på en fandenivoldsk måte, iblant aner man en ironi under, men den tar aldri bort alvoret.

Vi har den faderløse som oppfostret av sin hardt arbeidende mor. Faren hans skal ha vært snekker, men man er ikke helt sikker på det. Antakelig er dette en liten bibelsk referanse ikke større enn at forfatteren kunne bortforklart den om nødvendig. Guttens unike begavelse rommer ikke større ambisjoner enn at han vil servere fine mennesker på luksuriøse hoteller.

Så kommer sirkusartisten som blir solgt av sin far 6 år gammel. Og vi har "vidunderbarnet", fiolinisten som kan tre stykker, som tvinges til å gå i knebukser og  matrosdress lenge etter at han har nådd puberteten

De dramatiske virkemidlene er sterke og vi kan bare ane hvordan de var når forfatteren selv leste dem på sine viden kjente turneer. Redaktøren i tidsskriftet "Verdens-spejlet" skriver:

Oplæsning er et skidt Ord, det passer slet ikke. Nei, dét, Herman Bang gjorde, var at gennemspille de Scener, han havde paa sit Program. Han spillede selv alle Rollerne, og saa mægtigt var hans Talent, at det lykkedes ham at illudere, skønt Publikum sad Ansigt til Ansigt med hans sære, lille Person, som Bladene har gjort Grin med og Karikaturtegnerne fraadset i.
Bedst er han, naar han laver gamle Damer, og naar han fremstiller et myldrende Virvar af alle Slags Mennesker, der taler i Munden paa hinanden. En Betoning, en Bevægelse, en Ansigtsrynke, der siger alt; af saa smaa Midler er det, at Herman Bang skaber den store Virkning. Eller han skildrer Smerten, Lidelsen. Ogsaa deri er han fuldkommen sikker paa sine Midler. Og der er talrige Eksempler paa hans Magt over Sindene, hvor han viser sig som Smertens og Lidelsens Mester. Med et vildt Raseri vender man sig truende mod Forsynet, der har fyldt Teatre med gode Skikkelser uden Indmad og ladet dette Scenens Geni være forbandet til en ubehjælpelig Kropsløshed.



Herman Bang hadde en livshistorie som likner og overgår medlemmenes Oslos beryktede Kristianiabohem . Født ble han i hertugdømmet Slesvig i 1857. Selvfølgelig var han sønn av sognepresten slik så mange skrivende mennesker i den tiden var.

En av hans første romaner skaffet ham varig ry. "Håbløse slægter" 1880 var en krenkelse av sedeligheten. den handlet om det siste skuddet  "i en degerenert slekt". Boka ble inndratt, men ikke før nesten hele opplaget var utsolgt, og forfatteren straffet. Med det var grunnlaget for hans videre suksess lagt.

Stilistisk var han nyskapende og sjangermessig ble han betegnet som impresjonist.

Men han hadde den samme seksuelle legning som Oscar Wilde og førte seg på en måte som gjorde at det ikke lot seg skjule. Av den grunn ble han innkalt til samtaler med politiet i  forbindelse med opprydding i gutteprostitusjonsmiljøet i København. Om det ikke fikk strafferettslige konsekvenser, lot sladderpressen ham ikke slippe unna. Til og med hans kollega, nobelprisvinneren Johannes V. Jensen, gikk løs på ham i en avisartikkel "Samfundet og Sædelighetsforbryteren" hvor han blant annet skrev:

En meget kendt Forfatter, der i øvrigt foruden at være abnorm ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar? Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant.

De siste årene av sitt liv bodde Herman Bang helst i utlandet.

Epilog. Nå er plutselig alle verker av Hermann Bang fjernet fra Apples bokhandel ibooks. Men de finnes klare til nedlasting på Project Gutenbergs sider med alle laster inkludert. Løp og last ned!




søndag 19. august 2012

Kunsten å vekke de døde


Det sympatiske bokforlaget "Bokforlaget" har gitt meg et eksemplar av boka "Kunsten å vekke de døde" av den chilenske forfatteren Hernan Rivera Letelier. Jeg insisterte litt på at de måtte sende akkurat denne, ettersom jeg er, om enn selvoppnevnt, latinamerikaekspert.

Ut fra det som utgis i Norge skulle en tro at de latinamerikanske forfatterne er i ferd med å dø ut. Og hvis vi tenker på det storheter som som introduserte oss for kontinentet 30-40 år tilbake stemmer det jo. Nobelprisvinnerne Octavio Paz, Pablo Neruda og Gabriel Garcia Marques har av naturlige grunner lagt ned pennen. Likeså Carlos Fuentes, Julio Cortazar og Borges. Den eneste som fortsatt holder stand er fjorårets nobelprisvinner Mario Vargas Llosa. Men det er på tide at noen fyller støvlene deres.

Av de aktuelle stemmene er det kanskje Riveras landsmann Roberto Bolaños som høres best. En personlig favoritt er cubanske Pedro Juan Gutiérrez med sine "skitne havanna-historier". Hernan Rivera Letelier var med skam melde inntil nå ukjent for denne (selvoppnevnte) latinamerikaekspert.

Det mest iøyefallende etter å bladd over de førsts sidene er at romanen ikke er oversatt av Kjell og Kari Risvik. Vant som man er med deres drevne gjenskapninger av det temperamenfulle iberiske språk, er det skummelt å måtte venne seg til å bli tatt imot av nye hender. Og som man skrider fremover i romanen ser man at oversetteren må ha hatt flust av utfordringer. Bibelske vendinger vris og vendes, kombineres med gruvesjaueres kraftuttrykk og krydres med grove og treffende personkarakteristikker. Hovedpersonen drikker "spottens bitre kalk". Et av hans sterkeste kraftuttrykk er "Ved Judas' testikler!" som han utbryter når han på en grov og plump måte blir berøvet sin skjønnhetssøvn. Oversetter Christian Rugstad har kommet uvanlig godt fra oppgaven. Måtte han få gjenskape duinsvis av bøker i årene som kommer.

Scenen der begivenhetene utspiller seg er som i så mange klassiske chilenske verk blant gruvearbeidere i elendige kår. Også vår egen innehaver av Bernardo O'Higgins-medaljen, Kjartan Fløgstad, har beveget seg i de sfærer.

Hovedpersonen er en fillefrans og forkynner, ikke ulik frelserens selv. Han oppmuntrer selv enhver antydning til sammenlikning. Av noen blir han mottatt med religiøs ekstase og av andre som en kynisk bløffmaker. Tid og sted er den chilenske Atacamaørkenen på 1940- tallet. I en gruvearbeiderlandsby i streik leter han etter sin Maria Magdalena.

Og som man kunne ha grunn til å tro; dette er en hysterisk morsom bok. Og den kan leses som en sådan.


Men kan også undre seg; hovedpersonen under navnet "Kristus fra Elqui", er han en bløffmaker, er han bare splitter pine gal eller han faktisk reinkarnasjonen av frelseren? Det synes ikke som forfatteren har tatt standpunkt til dette, selv om vi ofte får lese hovedpersonens tanker. Han er forsakende og har ingen materielle fordeler ved sitt kall. Unntaket er seksuell avholdenhet, som han beskriver som den største villfarelsen av alle og følgelig ikke praktiserer.
"På tide å stå opp, din syvsover"

Og bak humoren finner vi tragiske menneskeskjebener og skildringer av undertrykkelse og maktmisbruk. Slik det bør være i en latinamerikansk roman.

Å røpe hvorvidt Kristus fra Elqui ender opp spikret på korset i finalen, ville vært uredelig overfor forlaget. For å finne ut det, må man lese boka selv.

onsdag 15. august 2012

Svend Hazel



ssgDa jeg var guttunge og klinte nesa inntil ruta i Narvesenkiosken for å bedømme hvilket serieblad jeg skulle kjøpe la jeg merke til en spesiell serie bøker. Omslagene var illustrert med menn i kantete hjelmer og hakekors på armene. Svend Hazel skrev om den annen verdenskrig sett fra tyske soldaters øyne. Inntrykket til den oppvoksende slekt på 1970 - tallet var ellers farget av kamp-seriens heroiserende versjoner av de alliertes innsats. Og i mindre grad av foreldre og besteforeldres beretninger og historietimene på skolen.

I årene som kom leste jeg uendelig mye om "krigen", men av en eller annen grunn fikk jeg aldri med meg bøkene til Svend Hazel.

Da "SS-offiseren" dukket opp som gratis ebok til nedlasting på min splitternye ipad, grep jeg muligheten.

Svend Hazel er ikke tysk. Han er dansk. Av og til staver han etternavnet "Hassel" Ifølge opplysningene om forfatteren på bokens omslagsside dro han over grensen og vervet seg som soldat  for den tyske vernemakten i 1937. Han skulle derfor delta i annen verdenskrig på tysk side. Han kjempet på nesten alle fronter. Etter krigen måtte han sone landsforræderstraff i Danmark. Etter det begynte han å publisere bøker basert på egne opplevelser.

Scenen for SS-offiseren er lagt til den tyske østfronten. Tyskerne er på retrett. Beretningen er blodig. Det spares ikke ketchupen. Krig er ikke gøy. SS kommer inn med sine mannskaper og henretter mannskap og offiserer som ikke holder stand i henhold til overkommandoens instrukser. Heller ikke generalene slipper unna.

Hazel veksler mellom beskrivelser av soldatens harde hverdag, trefninger, sult, og kulde, med humoristiske beretninger om påfunn, guttestreker som går ut over deres overordnede og kvikke ordvekslinger. Og han finner balansen. 

Et sjarmerende trekk ved oversettelsen er alle danskismene som ligger igjen. Bøkene ble nok publisert på et pocketbokforlag. Fra den tid pocketbøker ikke var aktverdig lesing og man ikke kunne bruke for mye penger på oversettelse eller korrektur.

Nå er ikke bøkene kjent for å vær autentiske. De historiske hendelsene som beskrives skal tas med en klype salt. Det tatt i betraktning er underholdningsverdien god. Og krigens realiteter er nok mye nærmere virkeligheten i disse bøkene enn det underholdningsforfattere med vinkelen fra den andre siden står for.

characters
Ikke akkurat "Gutta på skauen"

Like underholdende er debatten om Svend Hazels person. Det er påstått at han overhodet ikke var med i krigen, og alt som står i bøkene er det rene oppspinn. Han var egentlig kun et sykkelbud med nazisympati og det var kona hans som skrev alle bøkene. Hazel selv står fast ved at alt er basert på virkelige hendelser. Han er nå 95 år gammel og bor i Barcelona. Familien driver den offisielle nettsiden.

Fotnote: Svend Hazel -bøkene ligger ikke lenger til gratis nedlasting, men de kan kjøpes for kr 45,- per stk hos ulike netthandlere.

mandag 13. august 2012

Massemord

Forleden leste jeg om en stor rettssak. Mannen som skulle dømmes ble beskyldt  for mange menneskers død.

En eldre bebrillet herremann var tiltalt. Til tross for de forbrytelser han skulle stilles til ansvar for virket ikke tiltalte helt utiltalende (Jeg beklager dette smakløse ordspillet. Men må man, så må man.)  Han var plassert i et skuddsikkert glassbur, omringet av kameraer og advokater. Rettssaken ble kringkastet over hele verden.

Adolf Eichmann ble i 1960 kidnappet fra sitt hjem i Argentina av israelsk etterretning. De smuglet ham ut av landet og inn i Israel. Krigsforbryteren fra annen verdenskrig skulle bli hovedpersonen i en akt i skuespillet om staten Israels historie. Alt var lagt til rette fra høyeste hold, av statsminister og landsfader David Ben-Gurion. Men til tross for den voldsomme mengden med sakspapirer som ledsaget tiltalen, fikk ikke folk se noe monster. De blodige fakta skjult i trykksverte kom i bakgrunnen av det levende mennesket som befant seg inne i glassburet. Litt forsakt sto han der, prøvde etter beste evne å forsvare seg mot de finurlige angrepene fra landets mest drevne hjerner. Man syntes rett og slett synd på ham.

Det foregår også en rettssak i Norge for tiden, hvor gjerningsmannen har drept et betydelig antall mennesker. Mannen og handlingen har vært førstesidestoff hver eneste dag i snart et år. Rettssaken er gjenstand for en oppmerksomhet som ville henvist landssvikeroppgjøret til en notis nederst på side 12. Man har innkalt det lille landets største kapasiteter på alle områder for at de skal fortelle om sitt inntrykk av mannen.

Mannen selv smiler jovialt. Han deltar og kommenterer mer enn gjerne ekspertenes syn på ham.

Statsautoriserte menneskekjennere har snakket lenge med ham, Først sa de at han var gal, men nå er de ikke lenger like sikre. Iallfall er de uenige. Vi har nå sett og hørt så mye av ham alle sammen, at vi godt kan gjøre vår egen konklusjon. De av oss som har sett virkelig gale mennesker kan si at gal er han nok ikke.

Man er ikke gal selv om man dreper andre. I militær utdanning er det et bærende prinsipp at man skal lære å drepe. Som alminnelig vernepliktig husker jeg godt militærpresten forklarte hvordan det å drepe mennesker i krig kunne forenes med kristentro. Flesteparten av de som vender tilbake etter å ha vært i krig fortsetter med å være vanlige mennesker. Kankje litt preget, men livet går videre.

Pressen bruker det de har av personell på denne rettssaken. Opplag og seertall skal økes. Vi hører ingenting fra resten av verden Hver stein skal snus i denne saken, hvert minutt av mannens liv skal kartlegges og alle som noen gang har kommet i snakk med ham skal intervjues. Som ekstrahjelp har de endog engasjert profesjonelle komikere til å følge saken fra pressebenken og kommentere utviklingen.

Man spør seg hva alt skal være godt for. Resultatet er vel gitt(?). Man vil idømme ham en frihetsberøvelse så langt det er mulig etter norsk rett. Mens saken pågår blomstrer den tiltalte og nyter oppmerksomheten han får. Det er som om hans opptreden i rettsaken er en planlagt fortsettelse av udåden. Og han virker fordømt normal.

Mens mannen boltrer seg i domstolens manesje og medienes spotlight, hva får vi andre ut av dette?

Det kunne vært en forsikring om at noe sånt aldri skulle skje igjen. Det bærende prinsipp for ilegging av straff har vært det almennpreventive hensyn. Vil denne forestillingen avskrekke andre som kunne være tilbøyelige til å utøve en liknende handling?

Før i tiden ville det vært hevnen. Samfunnet krevde gjengjeldelse. Den andre mannen, han i glassburet, måtte faktisk forholde seg til at han kunne bli henrettet etter rettssaken. Og det ble han. Ville denne mannen handlet annerledes dersom han visste at han ville bli "Hanged, drawned and quartered" slik man gjorde for adskillig mer bagatellmessige forseelser i Elisabeth den første av Englands tid? Og ville dette vært en mer harmonisk avslutning av saken? Et endelig punktum og klar demonstrasjon av samfunnets holdning til slike handlinger?

Akk, dette var bare noen tunge tanker i en sommer drysset hen...

Og et par til. Er det noen som har regnet ut hvor mye alt dette koster? Rettsmøtene, advokatene, de sakkyndige? Hvem betaler?

fredag 10. august 2012

Hva du kan gjøre med en ipad


Hvordan jeg i strid med min sunne fornuft gikk til anskaffelse av en ipad er tidligere beskrevet her på bloggen.

Ettersom det er mange folk derute som vurderer å anskaffe seg en slik, eller kanskje allerede har den ute å vite hva de kan bruke den til, tenkte jeg å skrive en liten miniguide Men dette er en praktisk og personlig innføring. Teknologifrelste som er ute etter nye avsløringer og finesser vil neppe finne noe her.

Jeg hadde litt startproblemer. Men etter å ha puttet inn og dratt ut kabler en times tid, samt ristet på den, var jeg i gang..

Det første du gjør med den nye ipaden din etter at noen har hjulpet deg med de kjedelige innstillingene som må gjøres, funnet nettverk og så videre,  er å gå gjennom det du finner av standardprogrammene på brettet. Etter å ha klikket, rettere sagt pekt, meg litt rundt, kan jeg anbefale avtalebok. og notatfunksjonene. De er nesten så bra som de kunne vært laget av papir. For oss med uleselig håndskrift og som foretar korreksjoner med klussete overstrykninger, er dette en milepæl. Kart over nær sagt alle steder i verden kan også søkes frem. Å nevne byer i Belgia vil etter dette ikke være noe problem.

Så lenge det er tilgjengelig wifi har du også tilgang på internett, med epost og alt som hører til. I min utlendighet bruker jeg den mye til å streame radioprogrammer, selvfølgelig de to aller beste kanalene NRK2 og NRK Gull

Neste skritt er å finne programmer eller såkalte "apper" som passer for deg. Av teknologipionerene har vi jo lenge hørt gjetord om hvor mye fint man kan få til med en ipad. Selv hadde jeg hørt at det var en del bøker man kunne laste ned. For å få tilgang til disse måtte man registrere en apple-identitet som man må bruke for å komme inn på Itunes og Ibooks. Det er da jeg under registreringen plutselig ser at de skal ha kredittkortnummeret mitt, Uansett om man har tenkt å kjøpe noe skal de altså først ha plassert sugerøret sitt i lommeboka di. Dette forsinket registreringen min med et par uker, før jeg bet i gresset. Da jeg fikk nytt kort fra DNB Bank, skyndte jeg meg å registrere meg med nummeret på det gamle kortet.

Vel inne fyller jeg den digitale bokhylla med gratis e-bøker. Som forventet er det ikke mye å funne på norsk, men  noe er det. Det er Ibsenskuespill og andre travere fra Gyldendals fire store, men de har man jo forlengst lest, noen teasere, blant ei bok av Svend Hazel, ellers går det mest på engelsk. Her kan man til gjengjeld finne svært mange klassikere. Vi kan med fordel lete etter danske og svenske titler. Jeg fant flere Strindbergbøker jeg hadde til gode, samt en for meg ukjent danske ved navn Hermann Bang. Jeg googlet navnet og skjønte at jeg var nødt til å lese noe av ham. Men dette vil jeg sikkert komme tilbake til ved en annen anledning.

Utenom ipadshopen kan Ibooks brukes til å laste ned pdf-filer fra nettet. Dette er noe man gjør ofte og derfor veldig anvendelig. Det finnes også en del bøker som er lagt som pdf-filer.

Leseopplevelsen, må innrømmes, er upåklagelig.

Og alt i alt angrer jeg ikke på at jeg kjøpte dette kjæledyret. En utilsiktet bivirkning er at jeg har blitt hektet på det scrabble-etterliknende nettbaserte spillet wordfeud. Hvis noen har lyst til å utfordre meg, er nicknavnet jacobiv. Jeg er vant til å vinne.





fredag 18. mai 2012

Going My Way



Oscarvinneren 1944

Det er forbausende å oppdage hvor stor Bing Crosby var allerede på 1940-tallet. Mange av oss husker ham fra det fjernsynssendte showet på Momarkedet en gang på 1970-tallet. Han var dengang en virkelig verdensstjerne, mye større enn alle de gamle rockerne som til stadighet ramler innom Frognerparken, Valle Hovin og Oslo Spektrum nå for tiden.

Dengang anså nordmenn Norge for å være et lite land i verden, helt frie for de oljenykkker som senere skulle bli så fremtredende.

Nærmere undersøkelser viser at Bing Crosby var født i 1903 og han var en etablert entertainer allerede fra tidlig 1930-tall. Som sanger skulle han holde posisjonen helt fram til sin død i 1977. Ellers behersket han alle medier, radio, TV og film. Han evnet å holde en sympatisk profil overfor omverdenen. Om seg selv sa han at han var en helt vanlig fyr som tilfeldigvis kunne dra en tone.I Imbd's filmdatabase er han listet 204 ganger for soundtrack og 87 ganger som skuespiller.

Her ble det mye om Bing, men lite om filmen. Det er har sin grunn. "Going my way" er en kjedelig beretning om en ung prest som kommer og frisker opp gudstjenestene. Hans ungdommelige friskhet slår an blant gateguttene i strøket og han verver alle sammen til kirkekoret. I dag skal man være mer forsiktig med å lage lystige filmer om prester og korgutter.
'
Noen andre spennende filmer hadde imidlertid premiere dette året. deriblant "To have or have not" basert på Hemingways roman, med Humphrey Bogart og Laureen Bacall sammen for første gang, og Georges Cukors "Gaslight" med Ingrid Bergmann i en av hennes store roller. Ellers kunne man se en helaftens Donald Duck-film "The three Caballeros", riktignok ikke en av de aller mest minneverdige, og som en kuriositet; den aller første "Captain America"-filmen. For de som måtte ha historisk interesse av å se den siste, finnes det et klipp her.

Til slutt; Bing Crosby med Pennies from Heaven. Vær så god.

tirsdag 15. mai 2012

Den aller største Superskurken

Jeg prøvde forleden å legge inn en kommentar til en artikkel på sidene til NRK Filmpolitiet hvor de spurte sine lesere hvem de mente er tidenes verste superskurk. Dette er nemlig et spørsmål jeg har ventet lenge på å få besvare. Dessverre godtok ikke systemet kommentaren min. Jeg mistenker at det er lagt inn et filter som sorterer vekk innsiktsfulle innlegg og redegjørelser.

Men av forslagene som vises, er alle hentet fra filmer som vi nylig har sett på kino eller lansert på DVD. Dette vitner om en bedrøvelig historieløshet.

Blant oss som har studert emnet er det så godt som ingen uenighet om at den farligste forbryter og den største trusselen mot menneskeheten noensinne, er Mr. Mind.

Det er et krav til den store amerikanske romanen
 at den skal inneholde en beskrivelse av en
baseballkamp.Så også den store amerikanske
 tegneserien.
Mr. Mind var Kaptein Marvels størst fiende. Kaptein Marvel må ikke forveksles med forlaget som utgir tegneseriene om Edderkoppen & co. Kapteinens storhetstid var lenge før dette,  på 1940 og 50-tallet. Han var svært populær. Men ettersom han var kjempesterk og kunne fly, var det noen som mente han liknet for mye på Supermann. Selv om  Kapteinen var mannen fra Krypton overlegen når det gjaldt humor og ironisk distanse. Stygge brev med renommerte advokaters navnetrekk begynte å fylle Kaptein Marvelredaksjonens brevkasse. Uten evne til å ta opp kampen, forsvant den rødkledde superhelten fra bladhyllene. Senere kjøpte Supermannforlaget DC opp rettighetene til Kaptein Marvel for en billig penge. Han viser seg av og til i deres serier. Storkapitalen er definitivt også en av superskurkene man må regne med.

Men første gang Mr Mind lot høre fra seg var i oktober 1942. Han ble da  kun refererert til som lederen for en organisasjon av mektige superskurker. Måned etter måned måtte Kaptein Marvel og hans allierte kjempe mot nye fiender, heriblant Kaptein Nazi, uten tilsynelatende å komme et skritt nærmere hjernen. Det bygget seg opp store forventninger til møtet mellom Kaptein Marvel og den mystiske Mr Mind. Hvem eller hva var han? Det visste heller ikke seriens forfattere til å begynne med. De skjønte imidlertid at han måtte være noe helt ekstraordinært for å toppe alle karakterene Kaptein Marvel hadde nedkjempet de siste månedene.

Så, i mai 1943, viser Mr Mind seg, en superintelligent bebrillet meitemark fra det ytre rom, to tommer lang og med telepatiske evner. Han meddeler seg ved hjelp av en liten høytaler han bærer rundt halsen. Høytaleren er for øvrig helt i tråd med datidens normer for design.

Kaptein Marvel overvinner denne farligste samfunnsfiende verden noensinne har stått overfor.  På samme tid snur krigslykken seg for Hitlers nazister. De allierte vinner sine første seire og det endelige vendepunktet kommer ved Stalingrad. Man aner at det er en sammenheng mellom disse begivenhetene.


På denne siden kan du lese mer om den dramatiske rettssaken som fulgte mot Mr Mind etter krigen. For en mark med slike forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten var det bare et mulig utfall, henrettelse i den elektriske stol.

For drøyt med en superintelligent meitemark som leder en forbryterorganisasjon, sier du? Merkeligere ting har skjedd. Men nå er vi heldigvis trygge. Eller...?