Berlin Alexanderplatz

Da jeg var i Berlin for en tid tilbake oppdaget jeg at jeg på leiting etter stemningsfulle kneiper plutselig befant meg på Berlin Alexanderplatz, tenkte jeg at her har Franz Biberkopf også vært.

Så levende inntrykk hadde Rainer Werner Fassbinders TV-serie fra 1980 gjort på meg, at jeg et øyeblikk trodde Franz Biberkopf var en jeg kjente. Om enn sansene var noe sløvet av det gode berlinerølet.

Franz Biberkopf er likevel en oppdiktet person som opptrer i Alfred Döblins roman "Berlin Alexanderplatz", men for meg levendegjort av Günther Lamprecht i TV-serien med samme navn. Det er dessverre en av mine unnlatelsessynder at jeg ikke har lest romanen. (Eller man like gjerne si at det er en av norske forleggeres utallige unnlatelses-synder at de ikke har gjort den mer tilgjengelig, opptatt av å få oversatt den nyeste smusslitteraturen fra den nye verden som de er.)

Men hva skjer egentlig i løpet av disse 13 episodene (samt en epilog) i Fassbinders dramatisering? Det begynner en gang på 1920-tallet. Den middelaldrende Franz blir motvillig sparket ut av cella si, der han har tilbrakt de siste 4 årene. Han er ingenting, han har ingenting og et Tyskland i økonomisk krise har ingetning å tilby ham. Hans forbrytelse er stor. Han har i raseri slått i hel sin kvinne, mishandlet henne til døde. Men gjort er gjort, hva nå Franz Biberkopf?

I tåkete Berlingater, i dunkle kneiper og under stjerneløse netter, sjelden i dagslys, krysser hans veier andre dunkle menneskeskjebner. De befinner seg på alle sider av loven og de strever både for sin eksistens og for sin sameksistens med andre. De selger skolisser, NSDAP-avisen Volkliche Beobachter eller seg selv.

Til tross for at vi kjenner til Frans brutalitet er vi på hans side. Han kjemper med sitt eget vanskelige  sinn og for å overleve fra en dag til en annen. Han er ubehjelpelig som selger og arbeidsmann, og kriminalitet ønsker han ikke å begynne med. Likevel overrasker han oss stadig, med sitt plutselige mot eller talegaver, men også sin naivitet. Günther Lamprecht påkaller både medfølelse og forakt for Franz Biberkopf, av og til på samme tid. Men likevel er det han og oss mot det tyske mellomkrigstidsamfunnet.

Og han møter folk. Særlig kvinner blir tiltrukket av ham. Hans fravær av skjønnhet sammen med hans barnlige sinn ser ut til å fascinere dem. Gjennom dem blir han introdusert for sitt nemesis, den tilsynelatende keitete Reinhold. Reinhold har enda større kvinnetekke enn Franz. Men han blir fort lei og har ikke karakter til å avslutte forholdene. Han engasjerer derfor Franz til å forføre dem. Etter en stund vil ikke Franz være med på denne leken lenger. Fra da av hater Reinhold Franz og gjør det som skal til for å ødelegge ham... Men Franz elsker Reinhold..



Rainer Werner Fassbinder

Det er mye som gjør denne serien annerledes enn de som etterhvert med stor dyktighet pumpes ut fra det amerikanske HBO-maskineriet. Derfra kommer det TVserier med kvalitet i alle ledd, fra kollektiv med teknikere, manusforfattere og regissører. Enkelte av disse, som "Mad Men", er stiliserte og ikonaktige i tillegg til at de har en drivende handling. Det de ikke formår er å sette det personlige preget på verket slik en multikunstner som Rainer Fassbinder. I fravær av et stort kostymebudsjett, ser det ut som skuespillerne har lett i besteforeldrenes klesskap for å finne de lurvete frakkene og slitte skoene de går rundt med på Berlin Alexanderplatz. Og det fungerer utmerket. Men det er karakterskuespillet til Günter Lamprecht som er det gjeveste. Nærbildene av det levende ansiktet som uttrykker glede, sinne, og sorg eller bare munnen som taler med tilsynelatende forstandighet for så å bli avløst av lamslått forbauselse. Dernest den klumpete skikkelsen i helfigur hvor han utrolig nok tar noen elegante dansetrinn eller den fyldige kroppen som brister sammen i krampegråt. Jeg vil påstå at det per i dag ikke finnnes noen engelsktalende skuespiller av tilsvarende støpning.

Dessverre fikk jeg aldri tatt noe bilde av plassen. Jeg trodde jeg hadde gjort det, men da jeg åpnet filmen var det bare fjollete turistbilder fra den gamle grenseovergangen mellom øst og vest. Illustrasjonsbildene er derfor hentet et tilfeldig sted på veven, til Jacobsbloggens ikke-kommersielle bruk.