søndag 10. august 2014

Den Store Do-bloggen



En død blogg...

Til tider får man treff på slike. Gamle artikler vitner om forgangen inspirasjon og skriveglede. Så blir oppdateringene sjeldnere og sjeldnere, til de forsvinner helt.

Er Jacobsbloggen i ferd med å dø? Har bloggeren gitt seg avsted til den skjulte virtuelle kirkegården hvor så mange nettsider har gjort sitt siste tastetrykk?

Svaret kan kun gis i form av handling eller fravær av tilsvarende. Dersom foreliggende linjer ender med å bli publisert er det et tegn på at så ikke er tilfelle.

Men hva skyldes denne langvarige skinndøde tilstanden? Hvorfor har jacobsbloggeren sluttet å kommunisere med Verden? Er han lei av den?

Å nei. Da er man så langt fra sannheten som bare en reklamemann eller informasjonsrådgiver kan komme.

Tanker og inspirasjon til nye bloggposter dukker stadig opp. Det er bare det at konkurrerende tanker og forpliktelser stadig dukker opp og forstyrrer.  Jeg får sjeldnere anledning til å holde en tanke lenge nok til å foredle den tilstrekkelig til å kunne omdanne den til ord og gi den en skriftlig form. Noen ganger kommer jeg ganske langt. En rekke nestenferdige innlegg har samlet seg under upublisert-fanen på mitt skrivebord.

For man skal vite: Jacobsbloggen er en gjennomtenkt blogg! De mange såre påstander og opplysninger man finner i og mellom, ovenfor eller under linjene, er googlet eller konferert med mitt klassiske Nordiske leksikon fra 1924. Kvalitetssikret heter det på Moderne Norsk.

Man kunnet laget en enklere blogg. Jeg kunne bare rett og slett fortalt hva jeg gjør i løpet av dagen. Mange bloggere beskriver sitt morgentoalett, hvordan de pynter, ikke på sannheten men seg selv, ved hjelp av diverse produkter de kjøper eller får tilsendt av produsenten for at de skal skrive om dem. De skriver også om hvilke klær de har på seg og tar mange bilder av seg selv de legger ut.

Uten å kunne grunngi det på en god måte, føles dette litt fremmed for Jacobsbloggen.

Derimot kunne jeg godt tenkt meg å lage en ren do-blogg der jeg kunne ha skrevet om daglige rutiner i forbindelse med tarmtømming og vannlating.

En do-blogg ville gitt så mange muligheter. Man kan beskrive de rent biologiske funksjoner fra begynnelse til slutt. Man kan også skrive om kloakksystemer. Men mest av alt burde den handle om det personlige og det observerbare. Og tankene kan gli videre  og lage metaforer på samfunnet forøvrig.

En do-blogg er eksistensiell og demokratisk. Den favner alle uansett rase, kjønn eller status. Både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo gikk på do. Kanskje ser den rikes do litt annerledes ut enn den fattiges, men ellers er systemet til forveksling likt.

Formiddagens dotur er også tid for ro og ettertanke. Her kan nye tanker fødes samtidig som kroppens øvrige nødvendige prosesser utøves. Det ville ikke vært noe problem å ta med seg den lille bærbare og samtidig skrevet dagens innlegg her.

Jeg avslutter med dette, da jeg egentlig hadde tenkt å gjøre noe helt annet og fornuftigere. Men hjelp meg litt kjære leser. Synes du jacobsbloggen bør bli en ren do-blogg??

Jeg er evig takknemlig for dine synspunkter.

fredag 17. januar 2014

"Vi ses i morgen"


I det mørkeste Stavanger, den rike oljebyens slumrende bakside, møter vi eksistenser for hvem moral og etikk er forvrengte begreper. De er utstyrt med et språk og en virkelighetsforståelse som får verdenen deres til å henge sammen.
Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å lese noe av Tore Renberg. Jeg har heller ikke sett filmene som er basert på bøkene hans. Kanskje kommer det av et tv-program han var med i på 90-tallet som jeg ikke likte. Kanskje er det bare titlene på bokene hans som ikke behager meg.

Men man skal jo prøve alt i det minste en gang. Renberg siste bok har et persongalleri som boltrer seg i sex, vold, usømmelig språkbruk og hva mer som galt er. Og slik bør det være. Når ble det sist skrevet en bok om fornøyde og vellykkede menneskser du hadde lyst til å lese? Til nød kan det kanskje skrives god litteratur om disse, men interessant? Nei. Heller ikke i Alexanders Kiellands Gudelige Stavanger var det de lykkelige som drev handlingen framover. Karakterene var ofte troende og ønsket å gjøre det rette, men harmoniske var de slett ikke. I stedet for å bygge menneskene opp, brøt religionen dem ned og gjorde dem med det interesante å skrive om.

Bibelens gud er ikke med i Renbergs Stavanger 2013. I stedet lurer oljeguden i bakgrunnen (men spiller for så vidt ingen stor rolle).

Plottet er klassisk barksistisk hvor flere menneskeskjebner flettes sammen mot en apokalypse som stadig nærmer seg. Mer om det bør ikke nevnes, fordi det ville det være en «spoiler» som NRKs hippe filmanmeldere kaller det.

Men mer kan sies om måten Renberg forteller på og om typene han forteller om. Det er flere fortellerstemmer. Heldigvis er det ingen som forteller i «Jeg»-form. Det er altfor mange forfattere som skal skrive i «jeg»-form, og de fleste skriver halvgode kriminalromaner. Hverken Ibsen eller Bjørnson skrev noensinne i «jeg»-form. Hamsun gjorde det vel en gang. Men det var på langt nær hans beste bok. Og han gjorde det nok mest for å virke modernistisk.

Ellers er det dialogens form som driver boka framover. Også de indre monologene høres ut som samtaler. Menneskene i livets og samfunnets gråsoner viser deg forunderlig taleføre, på sitt eget sprog. 

Hva med personene? Jeg nøyer meg med å nevne Cecilie. Cecilie er misbrukt fra barndommen av men tilsynelatende uten bitterhet. Dog er hun så ond og likegyldig som bare en kvinne kan være. Det er hennes handlinger som bringer uorden i den skrudde harmonien som tross alt finnes. Det vil si hun og den hørselhemmede jenta Veronica, for hvem intet middel er ulovlig i kampen om den gale fosterbrorens gunst. Hva har gangsterne Rudi og Jan Inge og  familiefaren Pål å stille opp mot dette?

Boka er breddfull av humor. Alvoret er like bak, så jeg ler ikke. Bortsett fra under mishandlingsscenen langt bak i boka. Her blir de antatte inspirasjonskildene, filmskaperen Quentin Tarantino og TV –serien Sopranos tydelige. Volden blander seg med slapstick og verbal akrobatikk så det er vanskelig å holde maska.

Har Renberg skrevet en moderne Stavangerklassiker? Det vil bare tiden vise.  Men det vil undre meg om ingen lager en tv-serie basert på denne handlingen.

søndag 12. januar 2014

120


120 er et tall (med bokstaver skriver vi ett hundre og tjue). Ikke et hvilket som helst tall. Noen sier det er et høyt tall, men det er ikke riktig. Hvis vi tenker på alle  de millioner og milliarder av tall som finnes, er det veldig lite.  Tenk å være menneske nr 120 som har levd på jorda? Eller å bli 120 år gammel?
Tall er fine. Atskillig bedre enn folk. Dagens ungdom liker ikke tall. Iallfall ikke hvis de må plusse og gange med dem. De unge i dag er mer opptatt av mobiltelefoner og å filme jentene i dusjen (da jeg var ung hadde vi ikke teknologi til slikt. Man måtte eventuelt bore et hull i veggen.)

Tall er veldig sosiale. De står aldri alene. Et årstall for eksempel, må sees sammen med andre årstall. året 1536 markerer at det er 1536 år siden vi trodde Jesus, religionstifteren vår, ble født. (Men han ble født tre år tidligere, evt 3 år senere). Min kunnskap om at 1536 er årstallet for reformasjonen i Norge ble en gang bagatellisert av en kollega som mente det var helt uvesentlig å gå rundt og huske det. Men det er der det med sammenhengen kommer inn. Hvis vi legger til at Olav Haraldson ble felt som en syk hest ved slaget på Stiklestad i 1030 og derved kristnet Norge, og at Norge kom i union med Danmark på 1300-tallet, gir det straks mer mening. Og jo flere årstall og begivenheter du kan kombinere jo mer innsikt får og enda mer vil du vite. Min kollegas problem var vel at hun ikke hadde så mange kunnskaper til å begynne med at hun kunne innse dette.

Dessuten, hva er vel idretten uten tall?  Hvem gidder vel å delta eller se en konkurranse hvis det ikke bunner ut i siffer som målforskjell, tabeller eller rundetider? Hvor meningsløst ville ikke hurtigløp på skøyter vært hvis vi ikke kunne notert rundetitder og sammenliknet med tidligere løp og rekorder. Jeg sier bare 15.31.10! Og legger til: 15.38.08! (Herav kan kanskje bloggeren aldersbestemmes).
Tilbake til ett hundre og tjue. 120 var antallet av heltemodige chilenske patrioter som innledet motstanden mot den spanske kolonimakten. Tallet utmerker seg fordi det er relativt lite. Så lenge man har kunnskap om hvor mange spanjolene var, vel og merke.
120 er også merket på den flaska med chilensk vin jeg er i ferd med å drikke i denne stund og som har foranlediget denne tankerekken. Men da er det som et egennavn å regne, og ikke et tall. Men det gjør nytten.