De onde kvinnene

For noe tid siden kom jeg over en artikkel i en eller annen større nettavis hvor artikkelforfatteren etterlyste kvinnelige skurker i de importerte og lettselgelige aksjonsfilmene som hjemsøker vårt land. Hun hevdet det bare var mannlige ugjerningspersoner og var meget bekymret for dette. Og hvis det er hunkjønnsmennesker på det gale laget, er de gjerne forledet. Og slik kan det ikke være i våre dager.

Og litt rett har hun kanskje i det ettersom det slett ikke burde være noen mangel på modeller fra det virkelige liv. På 70-tallet var det flere flerkjønnede terroristorgansisasjoner. De som var uheldige nok til å komme i deres vei, fortalte etterpå at kvinnene var de verste og grusomste.

Men hva skjer når den engelskspråklige filmindustrien tar utgangspunktet i to av verdenshistoriens ondeste kvinner; Margareth Thatcher og Mari Antoinette, og portretterer de som reflekterte og heroiske personer?  Eventuelle skrupler avfeies med at de var "sterke kvinner" og som sådanne utsatt for avsmak fra det patriarkalske samfunnet.  Det blir til og med påstått at Mari Antoinette ikke sa at de fattige kan spise kaker (ettersom de ikke har brød), men at dette var en uttalelse som ble tillagt henne av andre. La meg si at jeg er 100% sikker på at hun må ha sagt dette. Jeg vet av egen erfaring at det er veldig fort gjort at slike bemerkninger slipper ut uten at man helt har oversikt over hvem som fanger dem opp og bringer dem videre.

Men under slike omstendigheter er det umulig å oppdrive kvinnelige skurker.

Som i så mange andre sammenhenger må vi bort fra det engelske språkområdet for å finne noe utenfor "mainstream" og fastlåste holdninger.

Filmen jeg vil trekke fram har den spanske tittelen "Asi es la vida" (Sånn er livet) og ble laget i 2000. Jeg så den på Film fra sør-festivalen i Oslo et par år senere.

Filmen er basert  på grekeren Euripides drama "Medea" (431 fvt). Medea ble sveket av Jason som hun hadde to barn med. Han ville i stedet gifte seg med datteren av en betydningsfull person. Medea dreper deres to felles barn for å straffe Jason. Selv om kvinner flest vil mene at mannssvinet fortjente det, vil de de likevel si at dette er å gå litt langt.

Regissøren er Artur Ripstein og originalmanuset er bearbeidet av hans kone, fru Ripstein. Handlingen er flyttet til en leiegård i den mindre attraktive delen av Mexico by. Denne over to tusen år gamle historien taper seg ikke på dette. Den er like sterk og gripende her. Omgivelsene i den fattigslige leiegården og menneskene som bor der gjør det mexikansk, men skuespillernes reaksjoner, resonnementer og følelsesutbrudd kan godt være de samme som ble utspilt på et fordums teater i Athen.

Jeg har også hørt en radioteaterversjon på Nrk gull av Medea, innspilt i 1952 med Tordis Maurstad i tittelrollen. Det slo meg hvor effektfullt radioteater dette var sammenliknet med innspilling av stykker av nyere karakter. Danske Lars von Trier har laget en TV-versjon av stykket.

Hvorom alltid er, Medeas handling kan vel ikke rettferdiggjøres med at hun var en selvstendig og sterk kvinne som gjorde opprør mot mannssamfunnet. Men nå har vi jo ennå ikke sett hollywoodversjonen.....

Til Ungdommen

Jeg blir alltid litt smartere etter at jeg har lest noe av Arne Garborg. Som her. I likhet med andre modne menn har jeg oppfattet dagens ubrukelige ungdom som en evolusjonens regresjon. I Trætte Mænd (1892) tar Garborg-figuren Georg Jonathan et oppgjør med denne tankegangen.

------------------------------------------------------------------------------------

Scene: Karl-Johan. Personer:

En Grønskolling; Georg Jonathan; G. Gram.

Grønskollingen. Ja, men N. N. har ikke længer Ungdommen med sig.

 
G. J. Skulde det være saa vigtigt?

Grønsk. Vigtigt? Ungdommen er jo Fremtiden ?

G. J. Naar den blir gammel, ja.

Grønsk. (lidt forbløffet). Ja men ... ja men — De begriber da, at ...

G. J. Ungdommen kan enhver faa med sig, som forstaar at skraale. Jeg skal sige Dem en Ting: Mennesket begynder først ved Firtiaarene — naar man er færdig med det værste Fruentimmersøl og begynder at se rensligt paa Verden.

Grønsk. (vred). Mennesket begynder ved tyve Aar ; da kan man elske, og da kan man hade ; da har man Begeistring ... da vil man noget —!

G. J. Kjære Dem, Tyveaaringerne, det er jo de endnu ikke ganske helbredede self-abusers. Jeg hører heller ikke saa meget om Begeistring fra den Kant, men desto mere om Slaphed, Træthed, Mangel paa Energi, Livslede; de gaar og klynker over, at de

ikke passer ind nogensteds ; at de ikke interesserer sig for noget ; fra jeg blev voxen, har jeg ikke hørt andet fra «de unges» Leir end denne Katzenjammer. Nei ; Ungdommen kan vi ikke bruge. Dens Metier og Opgave er at ligge og næbbes med Smaatøserne og skrive Flæbevers og Kjønsbøger.

 

Grønsk. (rød i Kammen). Jeg troede, De var en moderne Mand, jeg; undskyld. Adjø. (Gjør heltom ; forsvinder.)

G. J. (fløiter; smiler). All right.

--------------------------------------------

Således er det ikke kun dagens ungdom det er noe i veien med; det er ungdommen til alle tider. Når man kjenner problemets årsak burde man ta ondet ved roten. En utilsiktig konsekvens ville jo være at det etter en tid heller ikke ville være noen modne fornuftige menn tilbake. men det vil kanskje være verdt offeret.....

Negeren med de hvite Hænder

Jeg har efterhånden opparbeidet et anseelig bibliotek av klassisk litteratur. Alt ligger på ipaden og er lovlig og gratis lastet ned fra Nationalbiblioteket (nb.no). Jeg har vanskelig  for å forstå andre leseres behov for å understøtte en grådig og kapitalistisk bokbransje i bytte mot glanset papir og dekorative bokrygger.

Men med et slikt overflødighetshorn oppstår et problem. For å tale billedlig (og dermed ekskludere de som ikke fulgte med i litteraturundervisningen på skolen), man klarer som regel ikke å spise mer enn en middag om dagen.  Med alle disse verkene foran meg, uten å vite hvor jeg skulle begynne, ble jeg offer for handlingslammelse.

Men ettersom vinteren er kald og vedskjulet fullt, ble vegringen etterhvert overvunnet. Man må bare ta tak i en attraktiv vedkubbe øverst i stabbelen.

Svend Elvestad (1884-1934) var forfatter og journalist. Han skrev detektivromaner under navnet Stein Riverton. Under et av mine tilbakevendende nostalgianfall fikk jeg for meg at jeg skulle lese den mest kjente romanen hans, "Jernvognen". Da mitt flakkende blikk skummet titlene av nevnte forfatter, ble det imidlertid fanget av noe annet, nemlig boka med den forbudte setningen "Negeren med de hvite Hænder".

At den norske offentlighet, selvfølgelig med samfunnets beste for øye, har vedtatt at ordet "neger" har en rasistisk betydning og derfor ikke kan brukes, gjorde dette pikant og pirrende. Jeg kunne ikke beherske meg. Boka måtte leses. Hva ville jeg finne? Hvordan ville en norsk detektivroman årgang 1914 fremstille en person av afrikansk opprinnelse? Representerer de den personfiserte ondskap, satan i menneskeskikkelse, eller er de dumme og snille som i "Tintin i Kongo"?

Spenningen utløses på side 204. Etterforskeren Asbjørn Krag hadde endelig klart å overraske en innbruddstyv og morder som herjet rundt i Kristianias sosietet de siste ukene.

"Asbjørn Krag ser nu, at negeren har maske for ansigtet, forklædningen er yderst plump, han kan tydelig se malingen over læberne; men innenfor masken lyser etpar vilde og forunderlige øine. De stirrer ret framfor sig; det er likesom de aldri slukkes."

Så derav de hvite hendene. Og der ble jeg grundig lurt. Det var bare en mann som hadde kledt seg ut. "Negeren" ble kun brukt som en  eksotisk avsporing og en fengende tittel. Men krenkende ytringer utover ordet "neger" kunne jeg nå ikke finne i boka.

Og hvor leseverdig er historien ellers? En viss sjarm ligger det i å lese om det gamle Kristiania ut fra samtiden, om festligheter i ballsalen på Grand og at det er viktig å bevege seg midt i gata på nattestid for ikke å bli overfalt av noen som drar deg inn i mørke sidegater. Men som kriminalhistorie inneholder den en del banaliteter som antakeligvis var klisjeer allerede den gang. Etter nylig å ha lest Arthur Conan Doyles beretninger om Sherlock Holmes, må det innrømmes at disse ligger flere hakk over. Men mot slutten av boka får historien en melodramatisk vending som jeg synes kler den.

Nå er det slik at Svend Elvestad hadde en stor og kvalitetsmessig ujevn produksjon. Han måtte produsere for å tjene penger, ikke minst dekke barregningene sine. Hans liv er portrettert i Bent Roughtvedts spennende biografi "Riverton, Sven Elvestad og hans samtid" (2007).

Etterskrift.
Ved nytt søk på Stein Riverton på Nasjonalbibliotekets sider kan jeg ikke lenger se "Negeren med de hvide Hænder".  Hva har skjedd?

Nils Kjær

Det er også født forfattere i Holmestrand. En av dem er Nils Kjær (1870-1924). Hvis du foretar et søk på Internett får du imidlertid opp en direktør Nils Kjær helt øverst. Men det er antakelig en mann som hovedsakelig har utøvet sin begavelse innen kunstarten "tjene penger". Om forfatteren Nils Kjær skriver wikipedia: "Det tidlige tapet av faren kan kanskje forklare Kjærs beundring for sterke mannsskikkelser som f.eks Mussolini, og hans bifile tilbøyeligheter". Så vet vi det.

Første gang jeg ble vàr Nils Kjær var da jeg så hans stykke " Det lykkelige valg". Det ble spilt utendørs på friluftsmuseet Vøienvolden gård i Maridalsveien på Sagene og fanget den påtenkte stemningen godt. Det regnet, men arrangøren delte ut plastsekker vi kunne bruke som regnfrakker ved å lage et hull i dem. Meget stemningsfullt. Så dukket han nylig opp igjen på radioteatret i NRK Gull. Det var her jeg også ble gjort oppmerksom på epistlene hans. Altså livsbetraktninger eller tanker og meninger om tidens hendelser gjerne formulert i brevform (store norske leksikon). En  enkel liten historie om hvorledes Nils Kjær glemte frakken på en restaurant fikk meg til å skoggerle.

Av den grunn har det blitt en del Kjær-kvelder i Jacobstua i det siste. Samlingen "Smaa epistler" (1908) ble lastet ned fra Nasjonalbibliotekets sider. Jeg har i tidligere innlegg gjort oppmerksom på de mer enn 13000 bøkene som ligger til fri benyttelse der.

I epistlene bedriver senbohemen Nils et slaraffenliv et sted langs sørlandskysten og forteller om det norske været slik det ikke er gjort hverken før eller siden.

"MENNESKET sier til seg selv:
Dette er den riktige. den kraftige Sommer. Del slipper Regn når det trængs, men den har en Forkjærlighed for Solskin. Den sender Vind til alle Seil, og den har Luner af ettertænktsomt, speilende Vindstille. den lader alle høste, hva de saadde, men Bønderne er strenge Dommere, og de henrives aldrig til uforbeholden Anderkjendelse af Veiret. Sommeren gjør sit allerbeste, den sætter op sit lyseste ansikt, men den imødekommer ogsaa ethvert rimeligt Ønske om Forandringer. Dens Himmel gløtter med Lettelse frem bag Regnskurene, dens Sol er aarle oppe og høi og siger i pragtfuld Langsomhed udover Kveldens Skrænt, medens der siden, henover Fjordflaten vimrer myge Gjenskin af dens purpur."

Vinteren er ikke Kjær like kjær i. Dessverre for ham er det ikke alltid han kan " skrive Vinterbreve fra Himmelstrøg, hvor den gamle Høst og den unge Vaar smiler til hverandre og kaster Roser over den lave Vinterhegn som skiller dem".

"Men beskrive den vitterlige, uomstødelige Vinterkjendsgjerning, den lange Pause, da Naturen indstiller sin Virksomhed og ikke gir Livstegn fra sig, det er en Kunst jeg opgir. Desuden er det upatriotisk at udsætte noget paa Vinteren, fordi den anses for en specifik national Aarstid, en medgift vi har faat med Nordpolen. Vor Vinter kræver ikke alene respekt, men Begeistring."

I Russland er imidlertid vinteren enda verre.

"Den lange Vinter er Aarsag i. at Bønderne sover det halve Aar ad gangen paa sine umaadelige Ovne uden at tage anden Næring til sig end Vodka. men naar de reiser sig slunkne og grætne ut paa Vaarsiden og faar sat Mat tillivs, vaagner Livsaanderne i dem med uanet Vælde. Da valser de op med sine Koner og Heste og kjører i Troika til Byen og begaar Dumheder nok til at kvitte for den lange Dvale. Men derefter opstaar Ruelsen i dem, og de farer hjem til Bod og tænder dobbelt Blus under Helgenbillederne og arbeider i sit Ansigts Sved alle de Maaneder af Aaret, som kræver Slid..."

Så blir han lei av det norske været og reiser til Italia. Særlig oppholdt han seg på Capri. Hva Kjær og kumpanene hans drev med der kan man lese mer om i Bernt Roughtvedts biografi om Sven Elvestad, "Riverton". Under får engelskmenn gjennomgå på en populær trattoria hvor hver nasjon har sitt eget bord.

"Men ogsaa her fremtoner Englændere . . .Der sidder to, som har spist, men som er misfornøiet med Maden. De stanger sig iTænderne, og begge har det melankolske Langdrag i Ansigtet, hvorpaa man kjender Racen. Den ene spør med et dødt Side blik til Tyskernes Bord, hvad det er for en Nation.
 — Det er Tyskere, siger den anden.

— I don't like Germans. Han vender sig og peger paa Finnerne
— Og hvad er det for nogen? Det er vist Russere eller Skandinaver, siger den anden.
— I don't like Russians, nor Scandinavians . . .
— Men alle de andre, siger den anden alle de andre er vist Italienere.
— But I say, I can't endure Italians.
De betalte og gik. Men de andre Nationer blev siddende og savned dem ikke . . ."

Til slutt noen ord om våre landsmenn vestpå:

"Vort Vestlands bønder har aldrig udmærked sig ved vidtgaaende religiøs tolerance. De har sparet i den henseende som i alle andre."
Det var Nils Kjær som innførte begrepet Vestlandsfanden.

Nå er jeg trøtt. Det tar på å lage avskrifter av svunne dagers skriftmål, ikke minst å få med de store forbokstavene på alle substantivene. Dere vet hvor dere kan finne mer.

Så skal jeg gjøre som Nils kjær og ta meg et lite glass. Det er bedre å ta en drink selv enn å irriterere seg over alle andre som gjør det. Hvem det nå enn var som sa det....  

Om gratis bøker og hvordan man tjener penger på dem

Jeg skulle egentlig fortelle om den ikke glemte, men heller ikke så vel erindrede, norske forfatteren Nils Kjær. Så ble jeg avsporet av noen søkeresultater på nettet.

Litteraturformidlingen i et av verdens rikeste land er stort sett et skammens kapittel. Hovedaktørene er en smellfeit bokhandlerbransje som legger alle mulige hindringer i veien for forbrukervennlige løsninger og arrogante litteraturvitere som sitter ved sitt eget bord i kunstnernes kafé og nødig vil ha innspill fra allmuen.

Mest av alt frykter litteraturviterne bokbloggere, som de betrakter som ignoranter som ikke kan identifisere druetypen i de billige vinene de konsumerer.  Bokbloggerne skriver om bøker litteraturviterne ikke liker, og de gjør det på en dårlig måte. De er også oppriktig bekymret for at folk faktisk leser bokbloggene i stedet for deres anmeldelser i avisen. Av og til må litteraturviterne skrive artikler hvor de advarer folk mot bokbloggene.

Hvis du søker etter internettressurser om Norges forfattere, er det skrekkelig tynt. Både wikipedia og SNL har nærmest en stikkords oppramsing i sine artikler om relativt kjente norske forfattere. Ofte finner du mer hvis du søker på andre språk. Naturvitenskapelige emner er derimot rimelig godt dekket.

Men alt er ikke bare elendighet. Det er to hederlige unntak. Det ene er statskringkasteren NRK. På radiokanalen NRK gull får vi gjenhør med klassikere inntil 70 år tilbake i tid. Det var da jeg ble minnet om Nils Kjær. For noen uker siden sendte de et av hans skuespill i en radioteaterinnspilling fra 1940, med påfølgende opplesning av en av hans epistler gjort i 1942. (Jeg bare nevner at flere klassikere kan lastes ned som podcast fra NRK gull).

Det andre er Nasjonalbibilioteket og deres nettside. Over 13.000 bøker kan foreløpig hentes ned gratis som pdf-filer. Her det flittige mennesker som har scannet gamle og vel utlånte bibliotekbøker side for side. Her finner jeg blant flere titler Nils Kjærs "Smaa Epistler" fra 1908, som lastes ned til min ipad.

Når en  etterrettelig blogger vil formidle litt om Nils Kjær og hans bøker, gjør han ofte noen søk på internett for eventuell påfyll av informasjon. Det er da jeg blir overrasket av en sponset link ved googlesøket på Nils K fra Holmestrand: "Kjøp bøker av Nils Kjær til en billig penge på CDON.COM!"  Men du store Chtulu, tenker jeg. Kan det da være en Nils Kjær-bølge på gang uten at at jeg visste om det? CDON har ganske riktig hele 4 Kjær-titler, deriblant nevnte "Smaa epistler" , i pocketutgave til priser mellom kr 139 og kr 169.

Det er sparsomt med opplysninger om utgivelsen. Det er ingen omtale, språket er oppgitt som dansk og forlaget kaller seg NABU-press. NABU-press må derfor googles. Resultatet er ikke uinteressant. Deres kontor adresse er en postboks i Charleston USA. Deres virksomhet består i å pløye verdensvevens marker for frie publikasjoner de kan høste, kopiere og legge ut for salg. Det du får i posten hvis du bestiller "Smaa Epistler" er en utskrift av Nasjonalbibliotekets scannede utgave.
HÆÆ? (1)

Vi får håpe de har fargeprinter så kaffeflekkene kommer til sin rett. Stor takk til CDON som videreformidler dette utrolige tilbudet om å få  betale for noe som vitterlig er gratis. ("Til en billig penge")

(1. Mindre hyppig litterært uttrykk.)

Menneskefluene

Jeg har lenge tenkt å lese de historiske bøkene som Hans Olav Lahlum har skrevet. Kanskje kan de gi et oppklarende bilde av vår nære politiske fortid og det fascinerende maktspillet i etterkrigsnorge.

Nå ville skjebnen (les; økonomi og tilgjengelighet)  at jeg istedet leste hans kriminalroman "Menneskefluene".

Men historikeren gjør seg også gjeldende når han skriver en kriminalroman. I "Menneskefluene" rulles 60-tallet  opp slik vi kjenner det fra de eldste fargefotografiene i skuffen. Folk og omgivelsene i en bygård på Torshov er hovedaktørene. Bakteppet kjenner vi fra svart/hvittdokumentarer om USA's rollle i vietnamkrigen og sosialdemokratiske maktpersoner som la grunnlaget for sin posisjon allerede i annen verdenskrig.

Her i dette miljøet som noen av oss kjenner fra egen oppvekst og forbinder med nakne føtter på borettslagets gressplan, ville turer i huska på lekeplassen og pannekaker med blåbærsyltetøy, skjer et brutalt mord....

Vel, "brutalt"---- Trenden på kriminallitteraturen har vært å gjøre voldshandlingene stadig tydeligere. Detaljerte beskrivelser av blodsprut som står ut og dekker møbler og inventar samt innvoller som velter fram etter at kroppen er spjæret opp skal gi leseren en indre filmatisk opplevelse av grusomhetene. Tortur og trusler om tortur fremstår som et ekstra krydder. Blant de fremste eksponentene for dette finner vi Jo Nesbø og den svenske signaturen Lars Kepler.

Lahlum går i motsatt retning. Hans bok er en pastisj over den svunne krimdronningen Agathe Christie og bøkene hun skrev. Her sto gåten i sentrum. Fortellingene inneholdt resonnementer og hendelser som på analytisk og fredelig vis brakte oss stadig nærmere løsningen. Bygården er her en variasjon over "det lukkede roms mysterium" og gjerningsmannen er nødt til å befinne seg blant beboerne.

Vi har også en overklassekvinne med interesse for mysterier og et klarsyn som på alle måter overgår politiets, hvorved hun diskret fører de på rett spor i etterforskningen. Lahlums vri på dette er at hovedpersonen i boka er den noe tilkortkommende politietterforskeren som blir stadig mer avhengig av hennes bistand.

Og for de som lurer på det; Ja det forekommer sex i boka. Men da selvfølgelig skildret med den blyghet som sjangeren på det omtalte tidspunkt fordret...

(Illustrasjonsbildet er for øvrig fra monsterfilmen "The fly" (1958). Antakelig er det en mer konkret utgave av menneskefluene enn de som skildres hos Lahlum).

Metro 2033

 

Øst-Europa har rike tradisjoner for fiction. Tenk på titler som Salamanderkrigen av Karel Capec og Solaris av Stanislav Lem.

Så kom det da et anmeldereksemplar  av "Metro 2033" i posten, skrevet av en russer med navnet Dmitry Glukhovsky. 

Det første som slo meg er at hvis man skal skrive en framtidsroman, burde man flytte årstallet lenger fram. Hvis boka fremdeles leses i 2050 må jo folk bli forvirret. Se på George Orwells 1984.

Det neste var at jeg har hørt tittelen før. På Jacobsbloggerens private facebook-konto dukker det av og til opp informasjon om hva betydelig yngre mennesker driver med. Jeg vet derfor at det finnes en såkalt facebookgruppe med et fem- eller sekssifret antall likere der ute, kanskje enda flere, av dette russiske fenomenet.

Det er ingen vei utenom. Dette må undersøkes nærmere. Mannen med gassmasken smiler til meg fra forsidebildet. Jeg trekker pusten dypt og dukker inn mellom sidene. Vel inne i romanen slår det meg at her har jeg vært før, nemlig under min korte russiske reise foretatt i årtusenets begynnelse. Moskvas metrosystem er faktisk noe av det mest imponerende i den russiske hovedstaden. De gamle sovjeterne satte sin æreat  i stasjonene skulle designes og utsmykkes av lokale kunstnere. Det var stor konkurranse om å lage den fineste. Men her er disse menneskehetens siste tilholdssted etter den den tredje og definitivt siste store krigen.

Siste og siste, som vi spekulerer i om det finnes liv på andre planeter, lurer man her på om det fortsatt lever mennesker på metronettet i andre storbyer, som for eksempel i St. Petersburg. Men i denne romanen befinner vi oss i et lukket univers. Vi har menneskene som lever på metrostasjonene. Vi har tunnelene som forbinder dem, men som må krysses med stor forsiktighet. Og vi har den ødelagte oververden hvor man kun kan lure seg opp med avansert beskyttelsesutstyr.

Fra en av metroens utkantstasjoner er det den unge Artjom skal begi seg ut på en dannelsesreise til dens indre og etterhvert til og med opp på overflaten. Men når en liten russer skal ut å gå, må han skynde seg å passe på. For som hos Knutsen og Ludvgsen er tunnelene fylt med dyr i taket og syngende uhyrer. De angriper både kropp og sjel. På de forskjellige stasjonene har forfatteren lekt seg med å danne forskjellige styresett. Således finner vi både fascistiske, kommunistiske og frihandelstater i lommeformat. Også religiøse og ideologiske bevegelser har sine interessesfærer ulike steder i metroen. Ynglingen Artjom må manvøvrere gjennom disse. Dessverre er han ingen åndelig kamelon så han kommer i konflikt med alle.

En artig observasjon er at sexuell aktivitet er fullstendig fraværende gjennom bokas 500 sider. Nesten som å lese Donald. Kan en forfatter med forlagets velsignelse virkelig utelukke sex i en moderne roman? Skildringer av gladvold indikerer likevel at boka bør ha 12-års grense.

Foruten kamp med forskrudde mennesker, muterte kjallibasser og lynevolusjonerte overflateskapninger, er det også en indre action som finner sted. Noen roter med ungguttens sinn. I drømme må han forsvare seg mot en udefinert motstander. Eller er det en hjelper? Dette minner ikke så lite om japaneren Haruki Murakamis fortellinger.

Denne nye Dostojevskij presenterer ikke så mye nytt. Han finner elementer fra ulike fantastiske fortellinger og blander dem sammen. Det er til og med en viktig bok som må finnes. Men det skal innrømmes at han skjøter de sammen med et begavet fortellertalent.

--

Googling av tittelen etter lesing viser overveiende treff på et dataspill som er basert på romanen. Det gir forsåvidt mening, da fortellingen med sine skikkelser er som skapt for utvikling av spill. Romanen ble skrevet i 2005 og den engelske oversettelsen kom i 2010. Pdf-utgaven er tilgjengelig flere steder på nettet. Filmen er ennå ikke lagd.

Gebelawis barn

Jeg har blitt flinkere til å prøve nye ting, lese forfattere jeg ikke har hørt om eller nye poppiser som blir bejublet av bermen. Og det er bra, så jeg ikke stivner fullstendig  i min egen verden.

Men av og til må jeg kjøre "bankers". Den egyptiske nobelprisvinneren Naguib Mahfouz skriver bøker, tykke mursteiner, som limer deg fast til sidene. Etter å ha lest hele natta, forbanner du at du må på jobb uten å ha lest ferdig. Det mest kjente av hans skrifter er vel den såkalte Kairo-triologien.

Så da jeg så denne boka på Pax forlags bakgårdsutsalg for et par år siden, forsvant den opp i posen. Til nå har "Gebelawis barn" altså ligget innimellom Jacobsbloggens meterhøye stabler av bøker som må leses.

Jeg var langt inne i denne underlige, fascinerende beretningen, om det merkelige huset med hagen, strøket hvor bossene med klubber regjerer, de skjærende og blodige konfrontasjonene blant menneskene som lever, elsker og hater der, da det går opp for mitt saktmodige sinn at jeg leser en allegori over det vi  kjenner som bibelhistorien. Disse fortellingene deles jo som kjent av et par-tre store verdensreligioner.

Jeg blar tilbake og finner igjen Moses, Abraham, Kain og Abel, Adam og Eva og selvfølgelig sjefen sjøl. Litt unnskyldt skal jeg være, for det går fint å lese denne boka uten å ha dette for øye.

I de uunngåelige etterfølgende undersøkelsene får jeg bekreftet at jeg har lest en forbudt og bannlyst bok. Den ble skrevet i 1959. Men så seint som i 1994 ble forfatteren stukket ned av to dødelig fornærmede troende.  Han overlevde overfallet, men levde under beskyttelse til sin død i 2006. Her er det nok en bekreftelse på at Gud ikke kun innførte religionen for at kvinnen skal holdes på sin rettmessige plass, men også for å stimulere hat og intoleranse blant menneskene. Vi skal i sannhet prøves før dommen faller.

Men la oss ikke ledes inn i ørkesløs polemikk. Her er et utdrag fra romanen. Hvilken bibelsk/koransk/torask hendelse er dette?

-Finnes det en mann blant dere, så får han komme ut til meg!
-Gi oss ditt æresord igjen, slik at den som kommer ut ikke blir lurt! ropte Tamarhanna bak et vindu.
Zooqlot ble rasende over hennes henvisning til æresord.
-Har dere ingen annen til å svare for dere enn denne hora? brølte han.
-Måtte Gud forbarme seg over din mor, Zoqlot! hylte Tamarhanna.
Zoqlot brølte en ordre til mennene sine om å angripe porten.
Noen av mennene angrep den, mens andre kastet stein mot vinduslemmene, slik at ingen skulle våge å åpne dem og forsvare seg derfra. Angriperne brukte skuldrene og kastet seg innbitt mot porten helt til den begynte å gi etter. Da gikk de på med fornyet styrke. de rygget og tok sats og ga den et kraftig støt til. Porten gikk opp. Gjennom det lange portrommet som ledet inn til gårdsrommet, så de Gebel og Hamdanslekten menn stå med klubbene hevet. Zoqlot gjorde en grov gest og lo rått før han stormet inn gjennom portrommet med mennene sine hakk i hæl. Da de var kommet omtrent midtveis, ga bakken plutselig etter, og de som befant seg der, falt ned i et dypt hull. I samme øyeblikk ble vinduene i boligene på begge sider av portrommet åpnet, og det ble kastet vann fra kopper, kjeler, baljer og flasker. Uten å nøle rykket Hamdanmennene frem og kylte kurvene med stein ned i hullet. For første gang hørte strøket  skrik fra bossene, det så blodet sprute fra hodet på Zoqlot og klubber som rammet hodene til Hammouda, Barakat, Laythi og Abu Sari, som kavet rundt i blandingen av stein og vann. Medhjelperne så hva som skjedde med bossene deres og fant det best å stikke av De overlot bossene til sin skjebne uten å hjelpe dem. Mer vann og steiner ble pøst over dem mens klubbeslagene haglet uten nåde. Skrikene om hjelp lød fra struper som gjennom et langt liv ikke hadde vært vant til annet enn eder og forbannelser.

Pax forlag 2005. Anne Aarbakkens oversettelse.

Min kamp 6

Sjette kamp er over og forfatteren skriver han er lei. Han vil ikke være forfatter lenger.

Jeg har kun overvært kampene 1, 3 og 6, men har i likhet med store deler av det norske folk deltatt og fulgt med i de mediearrangerte gateslagsmålene. Min oppfatning har vært at bøkene utgjør del av en stor performanceforestilling hvor de trigger media med uthenging av forfatterens familie og venner, grenseløs selvutlevering og hentydninger til sex med mindreårige.

I seriens finale, bok seks, avviser forfatteren dette. Skal vi tro ham har han aldri ønsket disse reaksjonene.

Det er vanskelig å gi en oppfatning av bokverket isolert fra alt oppstusset rundt og uten å karakterisere personen Karl Ove Knausgård.

Denne tykke selvbiografiske boken som kalles "Min kamp 6" er tredelt.

I den første delen forteller Knausgård om familielivet sitt og oppdragelsen av tre små barn. Tidspunktet er umiddelbart før utgivelsen av Min kamp 1. Knausgård viser talent som thrillerforfatter. «Onkel Gunnar» som har fått lese boka før utgivelsen, er opprørt. Forfatteren svimer rundt i huset og tør ikke å slå på PCen i tilfelle det er en ny sint mail fra Onkel Gunnar i innboksen. I desperasjon ringer han forlaget. Det snakkes om rettssaker. Vi bare venter at Onkel Gunnar i neste scene kjører ned veggen i huset til knausgårfamilien med en bulldoser i beste James Bond-stil.  Men mellom disse nervepirrende stundene skildrer han i overkant og til kjedsommelighet trivielle sider ved familielivet. Dette blir litt  som å bla gjennom tre tjukke fotoalbum med svarthvitt bilder av familieselskaper og ferier på Tjøme.

Den andre delen består av et langt essay om Adolf Hitler og innholdet i «Mein Kampf», av dette verk forfatteren har tiltatt seg den norske tittelen. Essayet er interessant. Knausgård har lest seg opp på emnet og kommer med mange referanser til mellomkrigstidens samtidige litteratur. Mye av det som nevnes kan komme som en overraskelse på mange. Som at verdens mest markante antisemitt i 1925, ikke het Adolf Hitler, men Henry Ford. Men motivasjonen for å putte dette essayet inn i «romanen» gikk meg hus forbi. Det var kanskje begrunnet, men det kan vært et sted jeg duppet av under opplesningen av lydboka. En ulempe ved lydbøker er at du ikke kan bla tilbake hvis du ikke får med deg noe.

I tredje del er vi tilbake hos familien Knausgård i Malmø. Fire av Min kamp-bøkene er utgitt, vi venter lansering av nummer fem mens Knausgård leser om Adolf Hitler. Her forteller han også om sine egne opplevelser i forbindelse med mottakelsen av bøkene og diskusjonen rundt dem. På samme tid får hans manisk-depressive kone dramatiske anfall og blir innlagt. Og det er ved skildringer av slike «katastrofer»  Knausgård er sterkest som forfatter. Innlevelsen blir total. Man «er» Karl Ove Knausgård mens man leser om dette. Vi har også kontrasten fra det ordinære familielivet i første del.

Den sjette boka forsvarer sin utgivelse. Men hvordan vil vi se på Knausgårds «Min Kamp»-prosjekt i ettertid når alt oppstusset er forbi? Vil dette være en av våre klassikere som skolebarn skriver særoppgaver om?  Vil folk virkelig lese denne flere tusen sider lange egoskildringen fra en forlengst svunnen forfatter? Ikke godt å si. Min Kamp 1 burde ha varig appell hvis vi ser den isolert. Min kamp 6 er god. Min kamp 3  var bare kjedelig. Forfatteren innrømmer selv at nummer 3, 4 og 5 skrev han på rekordtid for å få de ferdige innen fristen.

Jacobsbloggen lover å komme tilbake til saken om 50 år.

Mer om Knausgård
Min kamp 1
Min kamp 3

 

Antisemittiske eventyr

Det er eventyrstund i Jacobstua. Et utvalg norske folkeeventyr er gjenopplevd (pris kr 300,-) og man koser seg videre med Brødrene Grimm, lastet ned til min ipad (komplett dansk utgave kr 4,-).

Og da går det ikke likere enn at eventyret om Veslefrikk med fela dukker opp på nytt. Dette var et av mine favoritteventyr. Det er både lest, sett på Drammens theater og på film i Ivo Caprinos dukketeaterversjon.Som alle husker har fela den unike egenskap at den får alle som hører på til å danse. Dette benytter dens unge eiermann med stor kyndighet til å sette øvrigheta på plass. Fremfor alt er det her lensmannen som får gjennomgå.

I Brødrene Grimms versjon, innsamlet i Tyskland noen år før Asbjørnsen og Moe, har fortellingen fått navnet "Jøden i tornebusken". Gutten møter "jøden" etter at han har ervervet fiolinen. Han lurer ham inn i en tornebusk og begynner å spille.

Straks begyndte jøden at lette på benene og springe og hoppe, og jo mere karlen gned, jo lystigere gik dansen. men tornene flåede hans lurvede frakke, rev i hans gedebukkeskæg og stak og prikkede ham over hele kroppen. "Hold op", råbte han, "hold op med at spille. jeg har slet ikke lyst til at danse." Men karlen brød sig ikke om,hvad han sagde. "Du har flået så mange folk, nu kan tornene gjøre det samme med dig," tænkte han og spillede videre".

Så jøden tilbyr ham alt gullet han har for å avslutte spillet. Men like etter angrer han og anmelder gutten for røveri. Pjokken blir innhentet og stilt for retten.

"Jeg har ikke rørt jøden eller taget hans penge. Han har af egen fri vilje givet mig dem for at holde op med at spille, for han kunne ikke lide min musikk. Dommeren troede ham ikke og sagde: "Det er en dårlig unskyldning. Sådan bærer ingen jøde sig ad".

Men det ordner seg etter at gutten har spilt noen toner med fela, fått alle til å danse og fått jøden til å tilstå at han selv i første omgang  hadde stjålet pengene,

Dommeren lod så jøden føre til galgen og klynge opp som en tyv.

Så hvorfor ble jøden til lensmann da fortellingen formodentlig vandret nordover og dukket opp i Norge? Kanskje var det den daværende grunnlovens §  2 hvor det sto at "Jøder har ikke adgang til riket" som krevde et hamskifte?

Men denne "jødiske" skikkelsen var ikke uvanlig i tidligere århundeders litteratur. I Charles Dickens mest kjente roman "Oliver Twist" er det jøden Fagin som lærer småguttene å stjele. Den detaljen at han er en jøde med de fysiske trekk som tillegges jødene, er ikke et forhold som underdrives i fortellingen. Og vi har William Shakespears "Kjøpmannen i Venedig". Jøden Shylock tok garanti i låntakernes eget kjøtt når han lånte ut penger. Og han kviet seg ikke for å innfri pantet da mislighold fant sted....

Etter dise referansene burde jeg kanskje skrevet noe om at vi selvsagt tar avstand fra slike framstillinger i dag. Det er herved gjort.

Herman Bang

Etter å ha drevet en systematisk tilnærning ved valg av lesestoff et halvt århundre, har jeg endelig blitt selvstendig nok til å prøve på noe ukjent.

På min nystemte ipad er det mulig å laste ned bøker, noen faktisk gratis. Utvalget er begrenset og man får jo prøve det som er. Slik hadde det seg at en forlengst død og glemt (?) danske havnet på brettet mitt.

De Excentriske noveller (1885) inneholder tre historier om begavede unge menn, sterke følelser og mistrøstig undergang. Vi aner hvor Hans Jæger ble inspirert til å skrive om "Syk Kiærlighed". Adjektivene krydrer desperasjonen på en fandenivoldsk måte, iblant aner man en ironi under, men den tar aldri bort alvoret.

Vi har den faderløse som oppfostret av sin hardt arbeidende mor. Faren hans skal ha vært snekker, men man er ikke helt sikker på det. Antakelig er dette en liten bibelsk referanse ikke større enn at forfatteren kunne bortforklart den om nødvendig. Guttens unike begavelse rommer ikke større ambisjoner enn at han vil servere fine mennesker på luksuriøse hoteller.

Så kommer sirkusartisten som blir solgt av sin far 6 år gammel. Og vi har "vidunderbarnet", fiolinisten som kan tre stykker, som tvinges til å gå i knebukser og  matrosdress lenge etter at han har nådd puberteten

De dramatiske virkemidlene er sterke og vi kan bare ane hvordan de var når forfatteren selv leste dem på sine viden kjente turneer. Redaktøren i tidsskriftet "Verdens-spejlet" skriver:

Oplæsning er et skidt Ord, det passer slet ikke. Nei, dét, Herman Bang gjorde, var at gennemspille de Scener, han havde paa sit Program. Han spillede selv alle Rollerne, og saa mægtigt var hans Talent, at det lykkedes ham at illudere, skønt Publikum sad Ansigt til Ansigt med hans sære, lille Person, som Bladene har gjort Grin med og Karikaturtegnerne fraadset i.

Bedst er han, naar han laver gamle Damer, og naar han fremstiller et myldrende Virvar af alle Slags Mennesker, der taler i Munden paa hinanden. En Betoning, en Bevægelse, en Ansigtsrynke, der siger alt; af saa smaa Midler er det, at Herman Bang skaber den store Virkning. Eller han skildrer Smerten, Lidelsen. Ogsaa deri er han fuldkommen sikker paa sine Midler. Og der er talrige Eksempler paa hans Magt over Sindene, hvor han viser sig som Smertens og Lidelsens Mester. Med et vildt Raseri vender man sig truende mod Forsynet, der har fyldt Teatre med gode Skikkelser uden Indmad og ladet dette Scenens Geni være forbandet til en ubehjælpelig Kropsløshed.



Herman Bang hadde en livshistorie som likner og overgår medlemmenes Oslos beryktede Kristianiabohem . Født ble han i hertugdømmet Slesvig i 1857. Selvfølgelig var han sønn av sognepresten slik så mange skrivende mennesker i den tiden var.

En av hans første romaner skaffet ham varig ry. "Håbløse slægter" 1880 var en krenkelse av sedeligheten. den handlet om det siste skuddet  "i en degerenert slekt". Boka ble inndratt, men ikke før nesten hele opplaget var utsolgt, og forfatteren straffet. Med det var grunnlaget for hans videre suksess lagt.

Stilistisk var han nyskapende og sjangermessig ble han betegnet som impresjonist.

Men han hadde den samme seksuelle legning som Oscar Wilde og førte seg på en måte som gjorde at det ikke lot seg skjule. Av den grunn ble han innkalt til samtaler med politiet i  forbindelse med opprydding i gutteprostitusjonsmiljøet i København. Om det ikke fikk strafferettslige konsekvenser, lot sladderpressen ham ikke slippe unna. Til og med hans kollega, nobelprisvinneren Johannes V. Jensen, gikk løs på ham i en avisartikkel "Samfundet og Sædelighetsforbryteren" hvor han blant annet skrev:

En meget kendt Forfatter, der i øvrigt foruden at være abnorm ogsaa har vist Talent, er naaet til i disse sidste Dage at staa frem og snakke om Landets Forsvar? Staklen, der næppe nogensinde har haft et Vaaben i sin Haand, lider formodentlig i Øjeblikket af platonisk Kærlighed til en Løjtnant.

De siste årene av sitt liv bodde Herman Bang helst i utlandet.

Epilog. Nå er plutselig alle verker av Hermann Bang fjernet fra Apples bokhandel ibooks. Men de finnes klare til nedlasting på Project Gutenbergs sider med alle laster inkludert. Løp og last ned!

Kunsten å vekke de døde

Det sympatiske bokforlaget "Bokforlaget" har gitt meg et eksemplar av boka "Kunsten å vekke de døde" av den chilenske forfatteren Hernan Rivera Letelier. Jeg insisterte litt på at de måtte sende akkurat denne, ettersom jeg er, om enn selvoppnevnt, latinamerikaekspert.

Ut fra det som utgis i Norge skulle en tro at de latinamerikanske forfatterne er i ferd med å dø ut. Og hvis vi tenker på det storheter som som introduserte oss for kontinentet 30-40 år tilbake stemmer det jo. Nobelprisvinnerne Octavio Paz, Pablo Neruda og Gabriel Garcia Marques har av naturlige grunner lagt ned pennen. Likeså Carlos Fuentes, Julio Cortazar og Borges. Den eneste som fortsatt holder stand er fjorårets nobelprisvinner Mario Vargas Llosa. Men det er på tide at noen fyller støvlene deres.

Av de aktuelle stemmene er det kanskje Riveras landsmann Roberto Bolaños som høres best. En personlig favoritt er cubanske Pedro Juan Gutiérrez med sine "skitne havanna-historier". Hernan Rivera Letelier var med skam melde inntil nå ukjent for denne (selvoppnevnte) latinamerikaekspert.

Det mest iøyefallende etter å bladd over de førsts sidene er at romanen ikke er oversatt av Kjell og Kari Risvik. Vant som man er med deres drevne gjenskapninger av det temperamenfulle iberiske språk, er det skummelt å måtte venne seg til å bli tatt imot av nye hender. Og som man skrider fremover i romanen ser man at oversetteren må ha hatt flust av utfordringer. Bibelske vendinger vris og vendes, kombineres med gruvesjaueres kraftuttrykk og krydres med grove og treffende personkarakteristikker. Hovedpersonen drikker "spottens bitre kalk". Et av hans sterkeste kraftuttrykk er "Ved Judas' testikler!" som han utbryter når han på en grov og plump måte blir berøvet sin skjønnhetssøvn. Oversetter Christian Rugstad har kommet uvanlig godt fra oppgaven. Måtte han få gjenskape duinsvis av bøker i årene som kommer.

Scenen der begivenhetene utspiller seg er som i så mange klassiske chilenske verk blant gruvearbeidere i elendige kår. Også vår egen innehaver av Bernardo O'Higgins-medaljen, Kjartan Fløgstad, har beveget seg i de sfærer.

Hovedpersonen er en fillefrans og forkynner, ikke ulik frelserens selv. Han oppmuntrer selv enhver antydning til sammenlikning. Av noen blir han mottatt med religiøs ekstase og av andre som en kynisk bløffmaker. Tid og sted er den chilenske Atacamaørkenen på 1940- tallet. I en gruvearbeiderlandsby i streik leter han etter sin Maria Magdalena.

Og som man kunne ha grunn til å tro; dette er en hysterisk morsom bok. Og den kan leses som en sådan.


Men kan også undre seg; hovedpersonen under navnet "Kristus fra Elqui", er han en bløffmaker, er han bare splitter pine gal eller han faktisk reinkarnasjonen av frelseren? Det synes ikke som forfatteren har tatt standpunkt til dette, selv om vi ofte får lese hovedpersonens tanker. Han er forsakende og har ingen materielle fordeler ved sitt kall. Unntaket er seksuell avholdenhet, som han beskriver som den største villfarelsen av alle og følgelig ikke praktiserer.

"På tide å stå opp, din syvsover"

Og bak humoren finner vi tragiske menneskeskjebener og skildringer av undertrykkelse og maktmisbruk. Slik det bør være i en latinamerikansk roman.

Å røpe hvorvidt Kristus fra Elqui ender opp spikret på korset i finalen, ville vært uredelig overfor forlaget. For å finne ut det, må man lese boka selv.

Svend Hazel

Da jeg var guttunge og klinte nesa inntil ruta i Narvesenkiosken for å bedømme hvilket serieblad jeg skulle kjøpe la jeg merke til en spesiell serie bøker. Omslagene var illustrert med menn i kantete hjelmer og hakekors på armene. Svend Hazel skrev om den annen verdenskrig sett fra tyske soldaters øyne. Inntrykket til den oppvoksende slekt på 1970 - tallet var ellers farget av kamp-seriens heroiserende versjoner av de alliertes innsats. Og i mindre grad av foreldre og besteforeldres beretninger og historietimene på skolen.

I årene som kom leste jeg uendelig mye om "krigen", men av en eller annen grunn fikk jeg aldri med meg bøkene til Svend Hazel.

Da "SS-offiseren" dukket opp som gratis ebok til nedlasting på min splitternye ipad, grep jeg muligheten.

Svend Hazel er ikke tysk. Han er dansk. Av og til staver han etternavnet "Hassel" Ifølge opplysningene om forfatteren på bokens omslagsside dro han over grensen og vervet seg som soldat  for den tyske vernemakten i 1937. Han skulle derfor delta i annen verdenskrig på tysk side. Han kjempet på nesten alle fronter. Etter krigen måtte han sone landsforræderstraff i Danmark. Etter det begynte han å publisere bøker basert på egne opplevelser.

Scenen for SS-offiseren er lagt til den tyske østfronten. Tyskerne er på retrett. Beretningen er blodig. Det spares ikke ketchupen. Krig er ikke gøy. SS kommer inn med sine mannskaper og henretter mannskap og offiserer som ikke holder stand i henhold til overkommandoens instrukser. Heller ikke generalene slipper unna.

Hazel veksler mellom beskrivelser av soldatens harde hverdag, trefninger, sult, og kulde, med humoristiske beretninger om påfunn, guttestreker som går ut over deres overordnede og kvikke ordvekslinger. Og han finner balansen. 

Et sjarmerende trekk ved oversettelsen er alle danskismene som ligger igjen. Bøkene ble nok publisert på et pocketbokforlag. Fra den tid pocketbøker ikke var aktverdig lesing og man ikke kunne bruke for mye penger på oversettelse eller korrektur.

Nå er ikke bøkene kjent for å vær autentiske. De historiske hendelsene som beskrives skal tas med en klype salt. Det tatt i betraktning er underholdningsverdien god. Og krigens realiteter er nok mye nærmere virkeligheten i disse bøkene enn det underholdningsforfattere med vinkelen fra den andre siden står for.


Ikke akkurat "Gutta på skauen"

Like underholdende er debatten om Svend Hazels person. Det er påstått at han overhodet ikke var med i krigen, og alt som står i bøkene er det rene oppspinn. Han var egentlig kun et sykkelbud med nazisympati og det var kona hans som skrev alle bøkene. Hazel selv står fast ved at alt er basert på virkelige hendelser. Han er nå 95 år gammel og bor i Barcelona. Familien driver den offisielle nettsiden.

Fotnote: Svend Hazel -bøkene ligger ikke lenger til gratis nedlasting, men de kan kjøpes for kr 45,- per stk hos ulike netthandlere.

Hva du kan gjøre med en ipad

Hvordan jeg i strid med min sunne fornuft gikk til anskaffelse av en ipad er tidligere beskrevet her på bloggen.

Ettersom det er mange folk derute som vurderer å anskaffe seg en slik, eller kanskje allerede har den ute å vite hva de kan bruke den til, tenkte jeg å skrive en liten miniguide Men dette er en praktisk og personlig innføring. Teknologifrelste som er ute etter nye avsløringer og finesser vil neppe finne noe her.

Jeg hadde litt startproblemer. Men etter å ha puttet inn og dratt ut kabler en times tid, samt ristet på den, var jeg i gang..

Det første du gjør med den nye ipaden din etter at noen har hjulpet deg med de kjedelige innstillingene som må gjøres, funnet nettverk og så videre,  er å gå gjennom det du finner av standardprogrammene på brettet. Etter å ha klikket, rettere sagt pekt, meg litt rundt, kan jeg anbefale avtalebok. og notatfunksjonene. De er nesten så bra som de kunne vært laget av papir. For oss med uleselig håndskrift og som foretar korreksjoner med klussete overstrykninger, er dette en milepæl. Kart over nær sagt alle steder i verden kan også søkes frem. Å nevne byer i Belgia vil etter dette ikke være noe problem.

Så lenge det er tilgjengelig wifi har du også tilgang på internett, med epost og alt som hører til. I min utlendighet bruker jeg den mye til å streame radioprogrammer, selvfølgelig de to aller beste kanalene NRK2 og NRK Gull

Neste skritt er å finne programmer eller såkalte "apper" som passer for deg. Av teknologipionerene har vi jo lenge hørt gjetord om hvor mye fint man kan få til med en ipad. Selv hadde jeg hørt at det var en del bøker man kunne laste ned. For å få tilgang til disse måtte man registrere en apple-identitet som man må bruke for å komme inn på Itunes og Ibooks. Det er da jeg under registreringen plutselig ser at de skal ha kredittkortnummeret mitt, Uansett om man har tenkt å kjøpe noe skal de altså først ha plassert sugerøret sitt i lommeboka di. Dette forsinket registreringen min med et par uker, før jeg bet i gresset. Da jeg fikk nytt kort fra DNB Bank, skyndte jeg meg å registrere meg med nummeret på det gamle kortet.

Vel inne fyller jeg den digitale bokhylla med gratis e-bøker. Som forventet er det ikke mye å funne på norsk, men  noe er det. Det er Ibsenskuespill og andre travere fra Gyldendals fire store, men de har man jo forlengst lest, noen teasere, blant ei bok av Svend Hazel, ellers går det mest på engelsk. Her kan man til gjengjeld finne svært mange klassikere. Vi kan med fordel lete etter danske og svenske titler. Jeg fant flere Strindbergbøker jeg hadde til gode, samt en for meg ukjent danske ved navn Hermann Bang. Jeg googlet navnet og skjønte at jeg var nødt til å lese noe av ham. Men dette vil jeg sikkert komme tilbake til ved en annen anledning.

Utenom ipadshopen kan Ibooks brukes til å laste ned pdf-filer fra nettet. Dette er noe man gjør ofte og derfor veldig anvendelig. Det finnes også en del bøker som er lagt som pdf-filer.

Leseopplevelsen, må innrømmes, er upåklagelig.

Og alt i alt angrer jeg ikke på at jeg kjøpte dette kjæledyret. En utilsiktet bivirkning er at jeg har blitt hektet på det scrabble-etterliknende nettbaserte spillet wordfeud. Hvis noen har lyst til å utfordre meg, er nicknavnet jacobiv. Jeg er vant til å vinne.

Fornemmelser for slutten

Denne blogger leser bøker, men foretrekker å ikke betale for det. Derfor bruker han mye produktiv tid på å finne gratis lesestoff.

Noen forlag sender anmeldereksemplarer til bloggere. Jeg sendte derfor en mail til Forlaget der jeg presenterte meg som blogger og at jeg skriver om bøker. Jeg fikk meget vennlig svar tilbake om at de skulle se om de hadde noe i min smak og presiserte også at dette ikke innebar noen forpliktelse til å skrive pent om de, eller skrive om de i det hele tatt.

En tid etterpå var det en stor bylt i mailboksen min. Akk. I stedet for duggfriske papirbøker rett fra trykkeriet fikk jeg tilsendt 3 pdf-filer. Altså slike som man må åpne i datamaskinen for å lese. Dette ble den direkte foranledningen til at jeg sprang av sted og kjøpte min første ipad til 620 dollar. Herav er født uttrykket "spare seg til fant". Jeg hadde kanskje anskaffet meg en ipad uansett før eller siden. Helst siden. Denne bloggers forfedre var blant de siste som tok i bruk ilden for å varme hulene sine, med sin sunne skepsis til i alminnelighet oppskrytte nyskapninger.

Det innrømmes at leseroplevelsen med ipaden var meget god, men jeg grøsser på ryggen ved tanken om at papirbøker kanskje snart blir borte.

Min skinnende nye ipad ble innledet med en kriminalroman fra USA; "Andelen" er skrevet av en forfatter med det uamerikanske navnet  Pelicanos. Det som slo meg etter ganske få sider, er hvor bra nordisk kriminallitteratur er for øyeblikket. Pelicanos fra USA nøyer seg med å stjele grep og finesser som er brukt av andre før ham. Det er vel mange etterforskere med forkjærlighet for gastronomi i den kriminalistiske verden. Er det vanlig at en veteran fra krigen i Irak er så fintfølende i matveien at hver lunsj skal være et detaljert beskrevet festmåltid? Vel, det kan jo forekomme, men det ville føles mer naturlig om han gikk for gatekjøkkenmat eller helsekost. Dernest skal alle klær og tilhørende utstyr (solbriller og sånt) beskrives med merkereferanse slik Brett Easton Ellis gjorde det i American Psycho. Dette er mer et tyveri. Det føles dessuten fullstendig overflødig. Som kronen på verket har hovedpersonen en bror med helt annen hudfarge, etter adopsjon vel og merke. Allerede i filmen "Money Train" fra 1995 med Woody Harrelson og Wesley Snipes fungerte dette dårlig. Denne boka må derfor tildeles Jacobsbloggens surpompfjes.

:-(

Dernest rullet bokstavene fra en novellesamling av en person med det japansklydende navnet Kazuo Ishiguro over skjermen. Originalspråket var likevel engelsk.  Samlingen er døpt "Nokturner" og historiene dreier rundt menneskers forhold til musikk og til hverandre. Noen av de ganske følelsladet og med finurlige utfall. Boka er godkjent lesning, selv om den for meg ikke nådde de store høyder. Jeg er kanskje ikke tilstrekkelig interessert i musikk.

:-I.

"Fornemmelser for slutten" ville det stått på bokryggen av den siste boka. Hvis den hadde hatt en. Forfatteren George Barnes var ukjent for meg, men jeg følger da heller ikke så godt med. Litt googling viser at han har vunnet noen priser. Fortellingen er delt i to, hvor fortelleren opptrer henholdsvis som meget ung mann og så pensjonist. Den unge manns handlinger har selvfølgelig følger for det som skjer den gamle mannen senere i fortellingen. Men hva og hvordan? Det er det opp til leseren å få rede på. Hvis det er noen menn i et forhold der ute som noen ganger har hatt et inntrykk av at man må ha gjort noe galt, men ikke på livet å død er stand til forstå hva, så er det den følelsen jeg er ute etter. Når avsløringen kommer kan det sammenliknes med å stå rolig å vente på bussen og så få et piano i hodet. Jeg har lest av andre som omtaler boka at den slutten så de komme på lang avstand. Men da er nok dette  personer med større innsikt i kvinnesinnet enn meg. Den øvelsen har jeg gitt for mange år siden. Jacobsbloggen er fornøyd med tiden som ble avsatt til å lese denne boka. George Barnes belønnes med en antydning til smil, en av de høyere utmerkelser Jacobsbloggen kan gi.

 :-)

Det aller helligste

Boka jeg har i hende var månedens bok i Bokklubben oktober 1988. Jeg fant den forholdsvis pen i omslaget på et loppemarked i nærheten av Voldsløkka. Noen få rifter indikerer likevel at noen har lest den før meg. Jeg liker det. Jeg er en stor motstander av såvel "Kjøp og bare ha i bokhylla" som "Les og kast".

Angjeldende bok bærer tittelen "Det aller helligste" og ble skrevet av nordamerikaneren William Faulkner i 1931. På norsk ble den presentert første gang i "Den gule serie" i 1951. Det er tydelig at det er den samme overesettelsen som er brukt også i utgaven av 1988. Da handlingen beveger seg blant mindre dannede personer, er det fritt fram for å legge mindre korrekte grammatiske formuleringer i munnen på dem, også kalt slang. Som Tommi i boka uttrykker det: "? Han er'ke kar om å finne seg i atte noen- Er'ke han en snåling lell? Dævern steike meg er'ke han verre enn et sirkus når det gjelder åsså- Han vi'kke finne seg i atte noen drikker her i går'n, andre enn Lee. Vi'kke drikke noen ting sjæl, og bare je tar èn slurk, så ser'n dævern steike ut som'n sku' få kattunger".  Ikke akkurat slik den hippe ungdommen uttrykker seg i dag. Men dette forringer på ingen måte leseropplevelsen. Bare et krydder.

Faulkner er av den type forfatter som fryder seg over å vise fram menneskenes ondskap og vår maktesløshet mot den. Og slikt kan det både bli god underholdning og gode bøker av.

Bakteppet for historien er noen hjemmebrennere som har fabrikken sin et stykke inne i skogen en gang under forbudstiden i USA. Hjemmebrenning i seg selv er vel ikke så veldig ondt, men ulovlig forretningsvirksomhet har alltid hatt en tiltrekningskraft på grense- og hemningsløse personer. Mange personer befinner seg til feil tid på feil sted, og begivenhetenes gang lar seg ikke hindre.

Bokas titttel tror jeg spiller på sex og bortfall av jomfrudom gjennom voldtekt. Meget kontroversielt i 1931.

Jeg anbefaler gjerne boka, men gjentar et forbehold fra redaktøren av Den Gule Serie, Sigurd Hoel: "For mindreårige og folk med overfølsomme nerver egner boken sig ikke". Bedre reklame kan den vel vanskelig få?

Zombie

Det lille Stavangerbaserte forlaget "Bokforlaget"satser stort på oversettelser av nye skandinaviske kriminalforfattere. Det er kanskje ikke så dumt da man aldri  kan vite når den neste Stieg Larsson eller Camilla Läckberg dukker opp.

Et særdeles sympatisk trekk ved forlaget er at det sender anmeldereksemplarer til noen av oss bloggerne. Vi som ellers nekter å ta i bøkene før de har gått hele runden til punktet før de blir sendt til resirkulering fra loppemarkedet, setter pris på det. Når man etterpå leker anmelder, så skal egentlig ikke det påvirke vurderingen. Men hva kan vel jeg for at jeg blir så glad og imøtekommende når noen forærer meg en bok?

Forundringspakken fra Stavanger denne gang inneholdt en tynn liten lefse. Omslaget med den rødrutede duken på det dekkede bordet gir inntrykk av en kokebok. Men når man ser nærmere etter ligger det en rykende revolver på en at tallerkenene. Boka er "Zombie" og er skrevet av finske Jari Järvela.

Oppvokst som jeg er med det beryktede finske fjernsynsteater på monopolkanalens tirsdagskvelder har jeg hatt et problematisk forhold til finsk kulturliv. Nå er dette senere bearbeidet med Aku Karusmäkis filmer og Arto Pasiilinas bøker, hvor den sorte humoren ikke kan bli svart nok.

"Zombie"er lettlest. Vi møter A fra Nedreland som er henvist til å bo i Øvreland. Det vil si henholdsvis Italia og Finland. Den finske forfatteren raljerer og ironiserer over sitt fedreland og menneskene som bor der. Til tross for at det er et naboland ligger nordmenn med sin selvhøytidelighet, oljeformue og OL-medaljer i marginale idretter langt unna finnenes evne til selvironi. Jeg vil gjerne se den norskspråklige forfatter som våger å utlevere sine den  måten Järvela gjør her.

"Et menneske fikk ikke la seg selv forfalle. Man måtte barbere seg hver dag, klærne måtte strykes. Oppvasken måtte tas. En mann med ustrøken skjorte var i ferd med å miste grepet. Skoene måtte pusses, håret vaskes. Tanntråd regelmessig på tannkjøttet. For mye våking burde unngås. snart kom det soveposer under øynene. På bordet fikk det ikke hauge seg opp en barrikade av tomme flasker og drikkekartonger.
Alkoholikere og fanger har de reneste kåkene. De prøver å holde fast ved livet på alle måter. Når det ytre skallet forfaller går det mot slutten.
Nettopp derfor ser leilighetene i Øvreland uten unntak rene og uberørte ut. Som om ingen bodde i dem."

Nå er riktignok alle observasjonene av det begredelige livet i Øvreland tillagt A(ngelo) fra Nedreland. Således går forfatteren en smule fri.

Denne boka er morsom. Den spiller såvel på vanvittige situasjoner, originale personkarakteristikker og finurlige formuleringer. Det ville likevel ikke være en særlig god bok dersom ikke alvoret hadde skint i gjennom. Bak galskapen anes vemodige menneskeskjebner, og idet dramatikken tar av konfrontereres manglende livsglede med overlevelsesinstinktet.

Se østover, unge venner. Befri deres sinn fra den usunne angelsaksiske kulturpåvirkning dere måtte ha blitt innpodet av deres pårørende  og foresatte og oppdag hva som nå er i ferd med å skapes hos våre finske og slaviske venner.

Aksel Sandemose

Det svundne er en drøm

Noen forfattere er likere enn andre

Dansken Aksel Sandemose ble norsk forfatter etter han flyktet fra sine kreditorer i hjemlandet. Han formulerte noe så særnorsk som Janteloven. Egentlig beskrev han forhold i den danske bygda han vokste opp. Noe han ble hatet ettertrykkelig for i mange år. En del formuende bruker ordet jantelov når de konfronterer folk som ønsker en noe annerledes fordeling av godene. Men det var vel ikke helt det den gikk ut på.

Som Knausgård skrev Sandemose selvutleverende. Han brukte likevel aldri sitt eget navn i beretningene sine. Det blir derfor ikke så lett å skille ut hva som er selvopplevd og hva som er dikterisk krydder. Best kommer det til uttrykk i hans mest kjente roman "En flyktning krysser sine spor" hvor også Janteloven formuleres.

Et av Sandemoses spill, eller nærmere formulert besettelser, er at han skal ha drept en mann. Dette antydes flere steder i de halvt selvbiografiske verkene. Dette blir også drøftet i de faktiske biografiene som er skrevet om han, som i Espen Haavardsholms "Mannen fra Jante". Etterrettelige undersøkelser har ikke kunnet komme fram til at det har blitt drept noen mann på New Foundland under de omstendigheter som er gjengitt av Sandemose.

"Det svundne er en drøm" var en av de få bøkene-sandemosebøkene jeg hadde til gode. Nå er det en mindre.

Det første som slo meg under lesingen var at hovedpersonen er en rik og vellykket norskamerikaner. Hvordan stemmer dette overens med Sandemoses håpløse økonomistyring? I andre romaner er hovedpersonene gjerne sjømann eller forfatter som Sandemose selv. Miljøet romanen utspiller seg er en kunstnerrestaurant i Oslo før og etter tyskernes invasjon. Her treffes forfattere og andre med intellektuelle interesser. De drikker, prater fylleprat, utleverer hverandre og konspirerer. Og det viser seg etterhvert at det likevel er mye Sandemose i norskamerikaneren John Thorsen.

Så utvikler intrigene seg. Romanfigurene avkles psykologisk lag for lag i takt med begivenhetenes gang. Alt skildres fra norskamerikaneren John Thorsens ståsted. Du føler sympati med ham der han hele tiden er nødt til å forholde seg til disse lunefulle kunstnertypene. Så løfter du blikket fra sidene, tenker etter litt og erkjenner at fortelleren er tidenes største drittsekk. Mannen vi identiserer oss med kommer fra det store utland med alle pengene sine, han overtar kvinnen til sin bror som sitter i fengsel for et drap han antakelig ikke har begått, han etterlater henne gravid, derpå legger han an på sin beste venns kone. Vennen ender med å ta livet av seg.

Så har vi forretningsmannen Bjørn Lund, far til den kvinnen han gjør gravid, en mann med muligens enda færre skrupler enn Thorsen. Hans ondskap øker i takt med hans alkoholforbruk og vanskjøttede forretninger.

Og forsyne meg viser det seg at John Thorsen også har drept et menneske. Eller har han det?

Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om.
Dette sa Gunder Gundersen til meg en kveld, og han tilføyde: -Fordi vi ikke tenker på noe annet.
Jeg har aldri sett noen så  nedbrutt som Gunder, og aldri sett noen bli det på så kort tid. Jeg tror Susanne likte å se ham slik. Når jeg minnes hans hjelpeløse blikk, hengivent og såret som en hunds, -så sørger jeg fort for å glemme synet.

Jeg føler vemod for de lesere som kun leser nye romaner. Norsk litteraturs glanstid var og blir 1930-tallet.

Peer Gynt skreller en løk

FEMTE HANDLING: SCENE 17
(Pinseaften. Inne på storskogen. Lengre borte, på en rydningsplass, en hytte med reinsdyrhorn over dørgavlen.)
(Peer Gynt er sulten og kryper langs bakken og samler jordløk.)
PEER: Jordløk! Det er ikke særlig til å bli mett av. Og jeg som skulle bli keiser. (Holder opp en løk foran seg.) Peer! Du er ingen keiser. Du er en løk! Og nå skal jeg skrelle deg. (skreller løken.) Det er bare lag på lag. Kommer ikke kjernen fram snart? (plukker hele løken opp.) Neiggu' om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen lag, bare mindre og mindre.

Denne teksten er ikke tuklet med her på Jacobsbloggen. En beretning om en verdensborger som skreller løk. Ikke legg for mye i det.

Det lukter løk

Han var sjuk og eide ikke en skiling, men han tok livet av seg fordi han luktet løk. Det lukter løk, det stinker forferdelig av løk. –Nei, jeg lukter ingen ting. Vil du at jeg skal åpne vinduet? –Nei, det er det samme. Lukta forsvinner ikke. Det er veggene som lukter løk, hendene mine lukter av løk. Kvinnen var selve bildet på tålmodighet. –Ønsker du å vaske deg på hendene? -Nei, det hjelper ikke, også hjertet lukter av løk. –Ta det nå litt rolig. –Nei, jeg klarer ikke, det lukter løk. Kom igjen, prøv å få sovet litt. - Jeg får det ikke til. Hele meg lukter av løk. Hør nå, du vil ikke ha et glass melk? – Jeg vil ikke ha melk. Jeg vil dø, så fort som mulig, hele tiden lukter det mer av løk.  – Ikke si sånt tull. –Si hva du vil! Det lukter løk! Mannen brast i gråt. –Det lukter løk! Jada, jada, så lukter det løk. –Så klart lukter det løk! Det stinker! Kvinnen åpnet vinduet. Mannen, med øynene fulle av tårer begynte å gråte. –Lukk vinduet. Jeg vil ikke at duften av løk forsvinner. –Som du vil. Kvinnen stengte vinduet. –Hør, kan jeg få en kopp med vann? Kvinnen gikk ut på kjøkkenet for å gjøre i stand en kopp vann til ektefellen. Kvinnen var i ferd med å vaske koppen da hun hørte et infernalsk hyl, som om noen røsket begge lungene av en mann samtidig. Klasket da kroppen traff flisene på patioen utenfor, hørte hun imidlertid ikke. Med ett kjente hun en smerte i tinningen, en kald og spiss smerte som om den var forårsaket av en lang nål. Ay! Kvinnens skrik gjallet ut av det åpne vinduet; ingen svarte henne, senga var tom. Noen av naboene kon til syne i vinduene rundt patioen. –Hva har skjedd? Kvinnen klarte ikke å få fram et ord. Hvis hun hadde kunnet si noe, ville hun sagt; -Ingen ting, det luktet bare litt løk.  

Et noe løk-kritisk skrift i dag, hentet fra Nobelprisvinneren Camilo Jose Celas roman "La Colmena". Teksten er ikke oversett, men oversatt og fildelt her til deg, av Jacobsbloggeren, den snille piraten.