Min kamp 6

Sjette kamp er over og forfatteren skriver han er lei. Han vil ikke være forfatter lenger.

Jeg har kun overvært kampene 1, 3 og 6, men har i likhet med store deler av det norske folk deltatt og fulgt med i de mediearrangerte gateslagsmålene. Min oppfatning har vært at bøkene utgjør del av en stor performanceforestilling hvor de trigger media med uthenging av forfatterens familie og venner, grenseløs selvutlevering og hentydninger til sex med mindreårige.

I seriens finale, bok seks, avviser forfatteren dette. Skal vi tro ham har han aldri ønsket disse reaksjonene.

Det er vanskelig å gi en oppfatning av bokverket isolert fra alt oppstusset rundt og uten å karakterisere personen Karl Ove Knausgård.

Denne tykke selvbiografiske boken som kalles "Min kamp 6" er tredelt.

I den første delen forteller Knausgård om familielivet sitt og oppdragelsen av tre små barn. Tidspunktet er umiddelbart før utgivelsen av Min kamp 1. Knausgård viser talent som thrillerforfatter. «Onkel Gunnar» som har fått lese boka før utgivelsen, er opprørt. Forfatteren svimer rundt i huset og tør ikke å slå på PCen i tilfelle det er en ny sint mail fra Onkel Gunnar i innboksen. I desperasjon ringer han forlaget. Det snakkes om rettssaker. Vi bare venter at Onkel Gunnar i neste scene kjører ned veggen i huset til knausgårfamilien med en bulldoser i beste James Bond-stil.  Men mellom disse nervepirrende stundene skildrer han i overkant og til kjedsommelighet trivielle sider ved familielivet. Dette blir litt  som å bla gjennom tre tjukke fotoalbum med svarthvitt bilder av familieselskaper og ferier på Tjøme.

Den andre delen består av et langt essay om Adolf Hitler og innholdet i «Mein Kampf», av dette verk forfatteren har tiltatt seg den norske tittelen. Essayet er interessant. Knausgård har lest seg opp på emnet og kommer med mange referanser til mellomkrigstidens samtidige litteratur. Mye av det som nevnes kan komme som en overraskelse på mange. Som at verdens mest markante antisemitt i 1925, ikke het Adolf Hitler, men Henry Ford. Men motivasjonen for å putte dette essayet inn i «romanen» gikk meg hus forbi. Det var kanskje begrunnet, men det kan vært et sted jeg duppet av under opplesningen av lydboka. En ulempe ved lydbøker er at du ikke kan bla tilbake hvis du ikke får med deg noe.

I tredje del er vi tilbake hos familien Knausgård i Malmø. Fire av Min kamp-bøkene er utgitt, vi venter lansering av nummer fem mens Knausgård leser om Adolf Hitler. Her forteller han også om sine egne opplevelser i forbindelse med mottakelsen av bøkene og diskusjonen rundt dem. På samme tid får hans manisk-depressive kone dramatiske anfall og blir innlagt. Og det er ved skildringer av slike «katastrofer»  Knausgård er sterkest som forfatter. Innlevelsen blir total. Man «er» Karl Ove Knausgård mens man leser om dette. Vi har også kontrasten fra det ordinære familielivet i første del.

Den sjette boka forsvarer sin utgivelse. Men hvordan vil vi se på Knausgårds «Min Kamp»-prosjekt i ettertid når alt oppstusset er forbi? Vil dette være en av våre klassikere som skolebarn skriver særoppgaver om?  Vil folk virkelig lese denne flere tusen sider lange egoskildringen fra en forlengst svunnen forfatter? Ikke godt å si. Min Kamp 1 burde ha varig appell hvis vi ser den isolert. Min kamp 6 er god. Min kamp 3  var bare kjedelig. Forfatteren innrømmer selv at nummer 3, 4 og 5 skrev han på rekordtid for å få de ferdige innen fristen.

Jacobsbloggen lover å komme tilbake til saken om 50 år.

Mer om Knausgård
Min kamp 1
Min kamp 3