Mens vi venter på bok seks

Jeg har hørt Karl Ove Knausgårds "Min Kamp 1".

Med alt levenet i forbindelse med lanseringen var det uaktuelt å ta fatt på den da. Det var  umulig å skille diskusjonen om boka Min kamp fra oppfatningen om mennesket Knausgård. Hertil kom en overdådig og nyskapende markedsføring. Såvel litteraturvitere som psykologer og markedsføringsøkonomer hadde stoff til å skrive lange avhandlinger innen egne fagfelt her. Jeg har ingen kompetanse innenfor noen av feltene.

Det begynte altså med at Knausgård som en allerede renommert forfatter fikk klarsignal fra forlaget til å skrive en serie på hele 6 bøker om seg selv. Arbeidstittelen på verket, og som de valgte å beholde var "Min kamp". En provokasjon som i seg selv garanterte store presseoppslag. Man skulle tro det da var i det minste noen historiske referanser til den forfatteren som vel har førsterett på bruk av denne tittelen. Det var det ikke. Men de var ikke like tøffe da oversettelsen skulle ut på det tyske markedet. Her fikk den navnet "Sterben". Men det er jo for så vidt en mye bedre tittel.

Etter lansering i januar 2010 ble boka skamrost av store deler av kritikerkorpset. Knausgård var "nyskapende". Boka fikk flere priser. Så kom en reaksjon. Kjente forfattere skrev kronikker hvor de var uenige i kritikernes vurderinger. De ble straks stemplet som misunnelige.

Numrene kom deretter på løpende bånd. Knausgård skrev som forrykt. Kritikkene holdt seg overveiende gode, men ble etterhvert litt mer avmålte. Ekskoner og andre slektninger rykket ut og fortalte at de følte seg misbrukt av Knausgård i bøkene. Et spinoff-produkt av serien var et radioprogram av og med ekskona som ble kalt "Tonjes versjon". Og alt dette gjorde at salgstallene fortsatte å fly i været.

Tiden for å kunne gi en ren litterær vurdering av svensk-nordmannen Knausgårds arbeider er derfor fremdeles ikke inne. Man trenger mer avstand i tid. Denne bloggers observasjoner blir derfor å regne som et øyeblikksbilde fra en fovirret tid.

Første hadde jeg lest Min Kamp 3. Det var et forsøk på ikke komme inn i samme rytme som saueflokken. Kanskje kunne jeg unngå forlagenes gjeterhunder og finne min egne stier? Men jeg fant at  Min Kamp 3 var en svært kjedelig bok. Den besto av en lang oppramsing av ting forfatteren hadde gjort i barndommen, uten særlige språklige grep og heller ingen synbar idé. Jeg forestilte meg Knausgård der han pliktskyldigst satt oppe om nettene for å overholde skrivefristen. Et gledesløst akkordarbeid hvor han knapt hadde tid til å lese korrektur.

En slik leseopplevelse ville normalt holdt meg vekk fra forfatterens øvrige arbeider. Men det ville ikke være helt rettferdig. Dette skulle inngå i en helhet på seks bøker. Den første hadde til og med vunnet priser.
Så nyssgjerrigheten og ytre påvirkning fikk meg til å tilbringe ytterligere timer med Knausgård.

Og det skal innrømmes: Min kamp 1 var ikke som Min kamp 3. Denne fortellingen river deg med. Vi følger unge Knausgård idet han løsriver seg fra familiens kontroll, drikker og prøver seg på jentene. Deretter møter vi den noe eldre Knausgård når han stiller i stand til begravelse for sin far. Særlig den siste delen er sterk lesing. Ingen setning føles overflødig. Vi lever oss inn i tragedien. Vi kjenner personene like godt som vi kjenner vår egen familie Det tas fortellergrep som flytter oss bakover i tid og som utdyper handlingen, forholdet mellom forfatteren, hans far og øvrige familiemedlemmer. Hans detaljerte beskrivelser og oppramsinger virker riktige her. Jeg tenker at denne historien har Knausgård sitte på lenge. Det var den han ville fortelle.

Jeg er ikke uenig i at denne boka fortjente en pris. Men er det som en roman slik forfatteren og forlaget påstår, eller er det en selvbiografi slik andre hevder? Dette er en teknisk diskusjon. Selv har jeg vanskeligheter med å oppfatte dette som noe annet enn en selvbiografi, men det viktige er at det er en god fortelling.

Men hva skjer nå? Det avsluttende bindet Min kamp 6 har vært lovet flere ganger. Kanskje Knausgård har gått så lei at han ikke orker å gjøre den ferdig. Eller jobber han nå intenst for å sette et verdig punktum? Planlegger han å komme med årlige oppdateringsbind?

Kanskje får vi se og kanskje leser jeg den sjette boka. Likegyldig går det uansett ikke an å være.