Boardwalk Empire

Alle kan ikke ta ferie om sommeren. Noen må på vegne av fellesskapet ta ansvaret for å følge med på NRKs programtilbud. Mens dere ligger og later dere på stranda sørger Jacobsbloggen for løpende oppdateringer.

Denne sommeren har man nøyd seg med én ny serie i farvannet av reprisene av de fjorårets beste programmer (o fryd). Denne heter Boardwalk Empire og blir presentert som prisvinnende. Men det har jeg inntrykk av at alle seriene som for tiden vises fra USA er.

 Nå må jeg innledningsvis få bemerke at NRK denne gang har brukt noen usedvanlig dovne oversettere. De har ikke engang oversatt tittelen. Jeg må altså selv finne ut hva "boardwalk" måtte bety. Irritasjonen stiger og podagratåa begynner å verke da jeg heller ikke finner ordet i Kunnskapsforlagets blå. Det er dessverre stor fare for at dette vil prege resten av omtalen. Er det noen der ute som kan gi meg en god forklaring?

Men, bortsett fra det; serien gir et godt førsteinntrykk. Dette er en "flink" TV-serie. Filmingen er storslagen, bredvinkelen godt utnyttet og tidskoloritten fra 1920 synes meget godt gjennomført. For å finne feil her må man være fremskreden nerd med Aspergers syndrom. Jeg har en liten innvending i form av at jeg synes at produsentene er litt for feige til å gi 20-talls musikken tilstrekkelig spillerom.

Men dette er staffasjen. For at det skal bli en skikkelig god serie må det være et godt manuskript, gode karakterer og godt skuespill. Her sevikter det. Serien trekker på suksessen fra mafiaserien Sopranos. Det kjedelige er at på de områdene denne serien var nyskapende, er det allerede dannet klisjeer. Hvor mange ganger har vi ikke nå sett en tilsynelatende rolig og smilende person eksplodere i voldsutøvelse? Hvor mye kulere kan en mafiaboss bli enn Tony Soprano?

Dernest kommer at den bærende figuren Nucky i Steve Buscemis skikkelse ikke holder mål. Buscemi er god på outsidere og i biroller med "kult" tilsnitt. Som karismatisk og korrupt borgermester fungerer han derimot ikke. Den puslete skikkelsen hans mangler autoritet. I scener som krever dette mangler han fullstendig troverdighet. Det samme er tilfellet med skuespilleren som i en birolle forestiller Al Capone. For oss som fremdeles har Robert de Niro i "De ubestikkelige" i erindringen, blir dette å regne for skoleteater.

På manussiden dukker det opp noen merkverdigheter jeg ikke klarer å svelge. Hvorfor ville en korrupt politimester på 1920-tallet tillate en svart gangster å torturere og lemleste en kukluxklan-leder i enerom på stasjonen? Hvorfor avviste den pliktoppfyllende enkefru Schroeder pengehjelp fra Nucky for deretter å naske klesplagg fra arbeidsplassen sin?

Enkelte scener har nerve. Jeg tenker på de som sentrerer rundt Nuckys bror Politimesteren (Shea Whigham) og den federale politiagenten (Michael Shannon), som ikke frykter de lokale autoritetene. Kelly Macdonald som enkefru Schroeder får også mye ut av sin rollefigur. Vi ser hennes indre konflikter mellom egen moral og avstandsforelskelsen i Nucky, som hun etterhvert skjønner ikke har rent mel i posen.

En dramaserie lagt til forbudstiden i USA har et stort potensiale, men jeg synes ikke de har fått tilstrekkelig ut av det her. Det kan skyldes at man har vært så opptatt av detaljene at helheten har blitt neglisjert. Manuset burde vært bedre og man kunne valgt andre skuespillere i en del av rollene.

På den annen side har det ikke vært så fine forhold på stranda heller.