Dexter

Sommeren er tiden for effektiv TV-titting. Fraværet av nye produksjoner gjør at du endelig får tid til å oppdatere deg. Resultat blir bloddryppende krim.

Et av de nettstedene jeg følger og henter inspirasjon fra er NRKs filmpolitiet. Jeg hadde nok ikke tatt fatt på Dexter hvis de ikke hadde snakket pent om serien der. Til å begynne med forvekslet jeg den med en tegnefilmserie som gikk på Cartoon network; om en superintelligent liten gutt som hele tida gjorde oppfinnelser som brakte ham i trøbbel. Dette er et stykke unna.

Her kommer en liten innføring om Dexter for de uinnvidde: Konkurransen om seerens oppmerksomhet har nemlig medført at hovdepersonene må tildeles diverse særegenheter eller lyter for at de skal være interessante. I TV-krimmens barndom hadde vi Perry Mason som satt i rullestol og Kojak som var skallet og spiste kjærlighet på pinne. Etterhvert måtte det mer krutt til. Dexter er ved siden av sin jobb på rettsmedisinsk en praktiserende massemorder. En vel uforenlig kombinasjon for en krimhelt, sier du kanskje. Men vent litt, du misforstår; Dexter slakter kun de som er onde, de som fortjener det og som politiet ellers ikke får tak i . Originalt? Nei, ikke for oss som leste tegneserier på 1980-tallet. Nesten alt hanekyllingene i film og TV finner på i dag er avleggere av hva vi leste i franske fantasyserier og i den amerikanske varianten Heavy metal. Her løp man linen ut. Men mer interessant enn konseptet er hva produsentene har fått ut av det.

I en TV-serie er det viktig å fange seeren fra første stund. Kanalskiftefingeren har nervøse rykninger de første 5 minuttene. Overlever episoden så lenge, har de antakelig fått deg på kroken. Innledningsvignetten, de innledende bildene og musikken som følger den er derfor av avgjørende betydning. Tenk på Sopranos.
Og Dexters er fantastisk. Vi får en morbid og ironisk framstiling av Dexter som steller seg og spiser frokost om morgenen. Alt henspiller på blod og drap uten at det har noe som helst med det å gjøre. Vi ser en kniv som skjærer i kjøtt. Det er kotelettene som klargjøres for steking. Ketsjupen danner små  blodliknende flekker på speilegget. Kaffebønnene pulveriseres i kverna. En blodappelsin skvises brutalt. En syltynn snor strammer seg rundt et par fingre før Dexter renser tennene med den.

I denne første sesongen er det et gjennonmgående plot; jakten på "fryseribil-morderen"! Hva gjør han? Meier han ned ofrene med fryseribilen sin? Det vil jeg ikke røpe her. I tillegg til dette slakter Dexter en morder per episode. Samtidige som han grunner over fryseribilmorderen. Dette blir etterhvert en tvekamp mellom de to, preget av gjensidig respekt og anerkjennelse. Ved siden av dette følger vi kollegene på politikammeret i arbeid og privatliv, ekteskapelige problemer og andre hverdagsting. Ikke ulik andre krimserier som går på de øvrige 26 kanalene vi kan velge mellom.

Men man kunne kanskje tenke at Dexter utelukkende var en orgie i blod og vold. At den var et spekulativt foretakende med det for øye å forlede våre unge og håpefulle. Men, nei. Det er ikke mitt inntrykk. Den blodige delen er skildret med såpass ironisk distanse at den i seg selv er ufarliggjort. Og det vi får se av det er ikke noe verre enn det vi ellers ser på film med 16-årsgrense. Det blir bare morsomt. Den virkelige dramatikken ligger i det som skjer i karakterenes privatliv. Eksen til Dexters kjæreste er sluppet ut av fengsel og ønsker å være sammen med barna sine. Er han en psykopat eller har han forandret seg? Detektiv Ángel er kastet ut av kona, men later som alt er i orden overfor kollegene. Dexter selv er adoptert og hadde et helt spesielt forhold til sin stefar.

Og veldig viktig: Karakterene føles virkelige. Det vil si, som mennesker, ikke politifolk. Politifolk i sin alminnelighet er blottet for personlighet og ganske kjedelige, litt som Derrick, (en troverdig politimann). Men Dexter, og heller ikke andre politiserier later vel som de gir en korrekt framstilling av livet på en politistasjon? Arrester meg hvis jeg tar feil. Best av alle er søstera til Dexter. En ambisiøs politikvinne men med litt dårlige sosiale antenner. Hun roter seg stadig bort i feil typer. Stakkars. Hun burde ha  funnet seg en skikkelig kar. For eksempel en mandig og stødig blogger.

Disse komponentene, krimdramaet, personkarakterene og deres liv er flettet sammen til et velfungerende hele krydret med latinosvisker og kvikke replikker. Samtidig er vi hele tiden engstelige for at Dexter selv skal bli avslørt.

Gi denne serien en sjanse!. Denne mandige og stødige blogger akter i hvertfall å få med seg flere episoder av Dexter i løpet av sommeren.