Kamp?

Mellom kollektivreisene har Jacobsbloggeren for vane å kaste blikk på bøker utstilt i bohandlene han passerer på veien. De to siste årene har disse vært dominert av Knausgårds Min Kamp og et nummer. Numrene 1-3 ligger også øverst i haugene på Mammutsalget, samtidig som billigbokutgaven for noen kroner billigere står i hyllen tvers overfor. Foruten tallet  skiller de seg fra hverandre ved fargen. Jacobsbloggeren går også forbi Narvesen. Der står tre glisende Knausgårder og glaner ham rett i fjeset. Tre bøker med hvert sitt close-up av en tilsynelatende beskjedent smilende  Knausgård på omslaget. Jacobsbloggeren blir litt fortumlet. Han forsikrer seg at her er det nok en gang Min Kamp 1-3. Det vil si at forlaget har utgitt billigboka i to forskjellige utgaver på en gang, en til Narvesen og en til bookhandlerne. Hva kan formålet være med dette? Mener forlaget at Knausgårdlesere er så enkle at de vil kjøpe bøkene dobbelt eller trippelt opp uten å sjekke innholdet? Jakobsbloggeren ler hånlig. Disse formodentlig nyutdannede markedsføringskandidatene vil nok merke at rutinerte lesere ikke lar se lure så lett! Eller gjør vi det?

Jacobsbloggeren har lest Min Kamp. Også Knausgårds. Men foreløpig kun det tredje bindet. Han syntes det var for mye oppstuss og avsporende debatter rundt de to første. Så derfor satte han seg diskret ned med nr. 3. Hvis det skulle være noe hold i dette prosjektet burde jo den tredje boken være like god som den første som han vant flere priser for? Og det er jo i den tredje boka han beskriver barndommen sin. Da blir det jo i kronologisk rekkefølge.

Jacobsbloggeren tar bussen hjem. Han hadde egentlig ikke tenkt å blogge om Knausgård. Men nå er det kanskje mange mennesker som sittet og venter på at Jacobsbloggeren skal bekjentgjøre sin oppfatning? Jacobsbloggeren puster tungt idet han går på bussen. Han kan ikke frasi seg sitt kall.

Om Min Kamp 3

Man behøver ikke dyppe pennen i blod for å skrive om unge Knausgård. Til det er de skrammer og skrubbsår han måtte ha fått i sin oppvekst og ungdom for harmløse.

Spørsmålet er om man skal skrive om unge Knausgård eller om man skal skrive om boken Knausgård selv har skrevet om den unge Knausgård. Normalt er det boken man omtaler men i dette tilfellet blir man i tvil. Er dette et selvutleverende realityshow mellom to permer hvis kunstneriske verdi ikke kan sees isolert fra det mediehysteri og opptredener den bringer med seg? Er dette noe i retning av det som kalles performance?

Jeg  velger nå å omtale boka uavhengig av alt dette. Vanskelig er det  og kanskje heller ikke riktig.

Denne "romanen" handler om et barns oppvekst på sørlandet. Språket er rett fram beskrivende fra barnets synspunkt. De refleksjoner som gjøres er  i overensstemmelse med barnets oppfattelse. Barnet opplever slike ting alle andre barn gjør. Barnet blir tenåring og sliter med problem som alle andre tenåringer også sliter med . Det beskrives en litt streng far. Men det er det jo heller ikke så uvanlig .Slik blir dette fort en kjedelig bok. Den beskriver rett fram ordinære scener i et alminnelig menneskes liv.


Hvis man skal lete etter noe litterære kvaliteter i denne boka kan man altså ikke se på språket. Ei heller har den noen uvanlig eller interessant historie å berette.

Det synes som et hovedtema i dette verket er hovedpersonens forhold til sin far. Hver for seg synes  ikke de "overgrep" han blir utsatt for sin far så skrekkelig alvorlig for en leser som har vokst opp i samme tid som handlingen i boka utspiller seg. Men måten han kommer tilbake til slike episoder gjør at de forsterker seg for hver gang. Forfatteren evner å få oss til se det med barnets og senere tenåringens øyne. Vi deler hans frykt og hans opplevelse av urettferdighet. På slutten av boka har forfatteren med en del, hver for seg ikke veldig dramatiske, episoder overbevist oss om at gutten kan ha fått varige merker.

Dette synes jeg er bokas fremste kvalitet. Dessverre er det mange andre hendelser som blir oppramset uten at man kan se at de inngår i noen helhetlig ide.

Det er synd for jeg har lest noe av det forfatteren har utgitt før han begynte å skrive sin kamp, og syntes da han var drivende god.

Men svenskene liker ham visst godt.