Dickie Dick Dickens

Frank Robert var "Dickie Dick Dickens"

Et helt alminnelig norsk hjem på slutten av 60-tallet. Det er fredagskveld og hele familien sitter samlet forventningsfullt ved radioapparatet

Hørespillserier på radio var en del av barndommen, med serien om den ubestridte kongen av Chicagos underverden, Dickie Dick Dickens, som det uovertrufne høydepunkt. For i de dager var ikke moralen eller etikkforskningen kommet lenger enn at en forbryter kunne være helt.

Serien var skrevet spesielt for radio, og det var viktig. Radioteater blir best på den måten. Man kan ta gode fortellinger fra klassikerne og andre steder, men det blir sjelden så "levende" som når man har skrevet direkte for radio. Røster, lydeffekter og musikk forenes til en collage herunder berettes en historie. Fortellingene om Dickie er i seg selv ikke spesielt originale. Forfatterne Rolf og Alexandrea Becker er da heller ikke begunstig med mer enn en miniartikkel i tysk wikipedia. Deres største suksess var serien om Dickie Dick Dickens, som ble innspilt i flere land. Ingen streder gjorde den så stor lykke som i Norge. Det var radiogarnityren som gjorde utslaget. Med oversettelse av Hans Heiberg, under regi av Paul Skoe og med noen av landets beste skuespillere gledet vi oss til neste episode. Og musikken var av May og Gunnar Sønstevold.

Dette er hva som skjedde. To fortellerstemmer innledet hver episode. Lasse Kolstads dype røst vekslet med Sverre Hansens mer melodiøse. De introduserte med stor veltalenhet: "(to skudd) Det var startskuddet for radioteaterets kriminalistiske hørespil om underverdenenes ukronede konge (i kor) DICKIE DICK DICKENS!" Frank Robert/Dickie Dick Dickens guidet oss derfra med østkantdialekt inn i Nordamerikas hardeste forbrytermiljøer. Gangsterbruden Randi Nordby/Effi Marconi supplerte med sensuell røst. Så tro mannskoret til:

Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her. Og med solen over by, pumper du'n full av bly.  Å Chicago! Mitt Chicago! 

Etter dette satt du klistret. Og forbanna ble man på Lasse Kolstad da han avsluttet episoden på det mest dramatiske.

Med disse indre bildene jeg bærer på føler jeg meg skremt når Centralteateret skal sette opp Dickie Dick Dickens på scenen. Dickie og Effi fremstilles av virkelige mennesker mens resten av personene er dukker. Skremt, men også nyssgjerrig.

Jacobsbloggen burde få fribilletter.