Toda Mafalda

Tegneserien om Mafalda er en av forutsetningene for å overleve i en hard verden. Selv om en god film eller et glass god brun rom heller ikke er å forakte.

For en tid tilbake skrev jeg om da jeg for 20 år siden drev en kampanje for å få Mafalda tilbake i tegneserieseksjonen i Dagbladet. Det lyktes den gangen. En av hindringene var at serien kun ble tegnet i 9 år fram til 1973. Etter dette måtte man snu bunken. Men det gjorde ikke noe. Siden dette er jeg blitt den lykkelige eier av "Toda Mafalda" (bildet) -Mafalda komplett på originalspråket-  og med det uavhengig av løssalgspressen for å fylle mitt åndelige behov. I vår avsides del av verden  kjenner jeg kun til at den ble utgitt i hefter av det svenske forlaget Nordan på 1980-tallet. Nordan var et kooperativt forlag som besto av latinamerikanere og svensker.

Mafalda er nemlig født argentinsk. Men det slo meg aldri da jeg leste serien de første årene. Hjemme hos Mafalda så det ut som det gjorde i et helt vanlig norsk hjem. Deres huslige bekymringer var gjenkjennelige og seriens poenger treffende. Selv om det av og til dukket opp en tanks som virket litt eksotisk. Likevel uttaler Umberto Eco at man bør lese Mafalda for å forstå argentinerne.Dette tyder på at serien har flere lag enn det man får med seg ved førstegangslesing.

Hvis man reiser i Latinamerika og kjøper de lokale avisene der man kommer, er det noe som går igjen. Om det er El Clarin i Buenos Aires, La Jornada i Mexico DF eller El Universo i Guayaquil, Mafalda trykkes daglig i alle disse avisene. 40 år etter at den siste stripen ble lagd.

De som har lest spansk kjenner sikket serien. Det finnes knapt en lærebok i spansk som ikke et eller annet sted viser en tegning av Mafalda for å illustrere et poeng. Også i gramatikkbøkene dukker hun opp i det øyeblikket vi som mest fordyper oss i konjunktive verb.

Ved siden av Don Quijote er hun noe av det mest kulturelt samlende i den spansktalende verden.

Men vi burde kanskje si litt mer om selve serien for å forstå hvordan det er blitt slik.

Egentlig var det et reklameoppdrag i 1962. Tegneren Joaquin Lavado, som senere tok kunstnernavnet Quino, fikk i oppdrag lage en serie for markedsføring av vaskemaskiner. Oppdragsgiveren var kjent under forkortelsen MA og det var en betingelse at disse bokstavene måtte være i navnet. Ut av dette utgikk Mafalda. Kampanjen ble det aldri noe av. Oppdragsgiverne trakk seg eller selskapet gikk konkurs. Men Quino hadde allerede lagt mye arbeid i utformingen og så et stort potensiale. To år senere ble serien inntatt i en avis. Derfra rullet ballen videre og ut i den store verden. Og det var litt av en prestasjon når vi ser at internasjonalt publiserte tegneserier så godt som alltid blir distribuert fra USA. Sjekk selv opprinnelsen på Deres favorittserier i avisen. De senere årene har det gledelig nok kommet en del norske striper, men ellers?

Figurgalleriet og konseptet for serien likner en del på Knøttene. Det er småfolk som utgjør persongalleriet. Det spilles på deres særtrekk som ofte gjenspeiler den voksne verden, og man avslutter gjerne dagens stripe med et lite "filosfisk" poeng i stedet for å illustrere en vits. Men det er også vesentlige forskjeller. Mafalda er mer raffinert tegnet, familielivet og mer realistiske hverdagsproblemer beskrives og det inngår politiske hentydninger til den gjeldende samfunnsordenen.

Quino lar barna representere forskjellige verdier som man kan spille opp mot hverandre. Mafalda selv er samfunnsrefseren, pasifisten som ofte får det siste ordet. Hun har den samme omtanke for globusen sin som andre barn til sin favorittbamse. Når "verden" har vondt i Midt-østen kommer hun med en ispose hun legger på. Når Mafalda og vennene hennes har dårlig tid, leker de "atomkrig". Den leken er nemlig fort ferdig...

Emanuell (Manolito) er kjøpmannens sønn og representerer kapitalismens ide. Han jobber hardt med å bringe ut farens varer og drømmer gjerne om den internasjonal kjøpesenterkjeden han skal lede når han blir stor. Mafalda ødelegger dagdrømmen når hun nevner de høye lønningene han skal gi sine ansatte.

Susannes (Susanita) mål her i livet er å bli en vellykkket husmor. Og ikke tro det betyr at hun mangler ambisjoner. Småborgerskapets holdninger ekstremliggjøres og latterliggjøres gjennom Susanita, som selvfølgelig ikke er interessert i Mafaldas pjatt om de fattige og annen elendighet i verden.

Fred (Libertad) er den venstreradikale som tolker alt gjennom ideologiske briller.

Ellers må den nevnte globusen regnes som en av seriens hovedperson. På linje med en tallerken suppe. Gjentatte humoristiske poenger om Mafaldas avsky for denne husets spesialitet førte til at millioner av latinamerikanske barn vegret seg ved middagsbordet med den begrunnelse at Mafalda heller ikke liker suppe. Quino har flere ganger beklaget dette.

I 1973 nedla Quino stripeserien. Men Mafalda fortsatte å dukke opp sporadisk. Hun har vært frontfigur for kampanjer iverksatt av Unicef og hun har vært brukt som talerør for både fredsorgansisasjoner og for kvinnebevegelsen. I 2009 var hun i italia for å gi statsminister Berlusconi beskjed om at hun ikke var "en kvinne til hans disposisjon". 

Ellers tegner Quino stadig sine egne ting. Under vignetten Quino er han atskillig mer samfunnskritisk enn han var med Mafalda.

Det var vanskelig å finne ikke spanskspråklige mafaldaressurser på internett, men her er Quinos offisielle side.

Et glass brun rom, noen?