Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Denne overskriften kunne vært innledning på så mye. Men den er ment som en referanse til Dag Solstads bok med samme tittel.

Jeg har lest en del Solstad. Ikke alt, men fra ulike perioder i forfatterskapet. Og jeg liker det jeg har lest. Tross mer kjente titler er det denne lille boka utgitt i 1984 som kommer ut som min favoritt.

Hva er nå dette ugjennomtrengelige det snakkes om her? For en landsens kulturinteressert gutt som Dag Solstad er det det å bosette seg i bydelen  Romsås i Oslo.

Før romsåsberetningen begynner får vi en hylende morsom prolog hvor Solstad selv er ute på rangel med hovedpersonen sin. De snakker om forfatterens siste bok om Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Solstad blir rasende indignert over at hans samtalepartner har oppfattet boka som "morsom".  "Jeg er ikke morsom!" roper han og blir kastet ut av Theatercafeen.. Like fornærmet blir han når det sies at den er selvutleverende med tanke på hans egen fortid i "bevegelsen". Et lite signal fra forfatteren Solstad til sine lesere og kritikere.

Forfatteren er aktiv i sin bruk av parenteser (dette liker denne blogger veldig godt) for å fram underfundigheter.

Solstad selv forlater scenen (han skal på langtur til Mexico) og hovepersonen blir overlatt til seg selv i det ugjennomtrengelige Romsås. Et poeng her er at hovedpersonen var en arkitektene som planla utbyggingen på Romsåsfeltet på slutten av 60-tallet.

Ingen kan som Solstad beskrive det dagligdagse. Handlingen skrider langsomt. Et gjennombrudd kommer når den fraskilte hovedpersonen blir invitert inn til det yngre paret ved siden av for å se videofilmer.  Slik vokser et vennskap fram. Riktig kjedelig kunne det blitt, hadde ikke Solstad evnet gjennom beskrivelsen av denne hverdagslige begivenheten klart å gi oss så presise og nyanserte bilder av ensomme mennesker på drabantbyens scene. Der Knausgård i sine Min Kamp-bøker tilstreber en objektiv gjengivelse av selv de mest ordinære dagligdagse hendelser, setter Solstad de i perspektiv. Den akademisk middelaldrende mannen føler seg riktig klønete når han sosialiserer med det uutdannede paret han så gjerne vil bli venner med. Den unge mannen ser på ham som hygggelig selskap, dog litt eksentrisk. Den unge kvinnen virker fortsatt litt uavklart....

Romanen beveger  seg sjangermessig fra sosialrealisme til melodrama og videre til krim. Det er også en metaroman som ettertrykkelig annonserer disse overgangene. Foruten at forfatteren som nevnt deltar selv. Av og til blir vi i villrede om det faktisk er fiksjon.

Og mye har skjedd når Dag Solstad endelig kommer tilbake fra Mexico.

Andre Solstad-favoritter? Her er et intervju med ham fra 1971.