En dobbeltnekrolog




Jane Russell

  Med kort tids mellomrom meldes det i nettavisene. Først Jane Russell deretter Elisabeth Taylor har blitt borte for oss.

Vi snakker om to skuespillerinner fra kinofilmens glanstid, den gang kvinnene var vakre. Da holdt det med noen få strøk fra malingskrinet for å være presentabel. I dag er de avhengige av en hel kjemisk industri som produserer silikon og botox, plastiske kirurger og rigide treningsprogrammer. Og man gjør gjerne noen dataanimerte justeringer på damene i tillegg før filmen er ferdig til visning.

Vi som er så heldige å ha vokst opp den gang fjernsynet ikke ga noe kanalvalg ble kjent med disse ikonene på mandagskveldene (Takk Rigmor). Av og til så vi kanskje filmer vi i utgangspunktet ikke hadde så lyst til å se, men det utvidet bare horisonten vår. (I dag, hvor ungdommen har så mange valg, velger de som kjent helst å ikke gjøre noen ting.) Og så har man selvfølgelig også oppdatert seg ytterligere også i ettertid.

Jane Russell (1921-2011) ble introdusert i Hugh Hefners "Outlaw" fra 1943. En film som er mest kjent for Russell's fremvisning av sine fortrinn. Fortrinn som for øvrig har gitt navn til  Jane Russells Peaks i Alaska. Med sine strategiske mål 38D-25-36 spilte hun inn en rekke publikumssuksesser i løpet av 1950-tallet. Mest kjent av disse er vel "Herrer foretrekker blonde piker" (Gentlemen prefer Blonds) fra 1953 hvor hun spilte mot Marilyn Monroe. (Jeg var bombesikker på at denne var i svart/hvitt, men det kom selvfølgelig av at jeg så den første gang på bestemors svart/hvitt TV). En meget lett film, som ikke desto mindre med sin gjennomførte stil og raffinerte kostymer ga de to aktørene evig kult-status.


Liz Taylor



Elizabeth (Liz) Taylor (1932-2011) regnes nok som en tyngre skuespillerinne. Men med sine sunne  mål 36C-21-36 ble hun likevel et like stort sex-symbol som Jane Russel. Noe hun pirret opp om med sine utallige kjærlighetsaffærer og åtte ekteskap. Filmen som for all framtid har stadfestet denne posisjonen er hennes rolle som Cleopatra (1963). Gigantproduksjonen som er regnet for historiens største kalkun. Brede og dryge historiske scenarioer  ble rullet fram i 4 timer og 10 minutter i en av de mest påkostede filmer noensinne. Likefullt, ethvert senere forsøk på gjengivelse av den historiske personen Kleopatra bærer Liz Taylors trekk. Bare les  "Asterix og Kleopatra" (Asterix album nr 2 i norsk utgivelsesrekkefølge) hvor det spøkes åndfullt med dronningens spisse (men dog så søte) nese. Taylor spilte i flere store filmer og vant to oscarpriser. Blant disse er filmer som "Giganten", "Katt på hett blikktak", "Venus i mink" og "Hvem er redd for Virignia Wolf".

I skrivende stund kommer beskjeden om at også Wenche Foss har gått bort. Da blir det for mye til at en stakkars blogger klarer å henge med. Denne Jacobsblogger beslutter derfor å anlegge en midlertidig bart i Wenche Foss' minne. Det vil ikke bli skrevet mer om dette.