Mennesker i solen

Vi tar sommeren litt på forskudd denne gangen. En sankthansfeiring på en campingplass i Sverige ville føles godt etter denne kalde vinteren. Hadde bare ikke verden gått under.

Det er nemlig det som skjer i den norske filmen "Mennesker i solen". Etter å ha blitt overdosert med amerikanske oscarfilmer måtte jeg nemlig avreagere ved å se norsk film på kino. Det er skrevet at det kommer rekordmange norske filmer i år. Noen sier for mange. Men vi ligger tross alt så langt etter land som India og Nigeria at vi burde tåle det.

Og det blir etter min mening aldri nok av dommedagsskildringer. Jeg elsker beretninger om slutten på det hele. Det bør gjerne vare såpass man får tid til å tenke seg om. Men det skal være ordentlig. En brautende amerikaner som kommer inn og forhindrer det  i siste øyeblikk ødelegger hele opplevelsen for meg.

Men jeg er ikke helt sikker på om "Mennesker i solen" egentlig handler om dommedag.

Som i filmen "Hvem er redd for Virginia Wolf" er det et middelaldrende ektepar som inviterer et yngre par til bords. Hvoretter avsløres gradvis dystre sannheter fra deres liv. Bortsett fra det ekstra krydderet med dommedag adskiller den seg fra denne filmen ved at manusforfatteren og regissøren har valgt en komisk innfallsvinkel.

Helge Ingar Gimle og Kjersti Holmen spiller det middelaldrende ekteparet som av en eller annen grunn fremdeles holder sammen. De prøver krampaktig å feire en hyggelig sankthansaften med sin sønn. Det går tydelig på tomgang. Fruen er sexlei, men tåler heller ikke at gemalen kaster blikk i andre retninger Typene er forskriftmessig framstilt og skuespillerne passer godt i sine roller. Den utadvente flåsete Gimle og en mutt Holmen snakker forbi hverandre. Innimellom husker de på at de har en sønn. De har tatt den faste hytta til det yngre paret som var sent ute for å bestille midtsommerkvelden dette året. Den oppfarende Jon Øygarden som den yngre mannen og Ane Dahl Torp som den nervøse kvinnen har tydeligvis også noen hemmeligheter. Vi taler i sannhet om syndere i sommersol.

Noen glass kommer på bordet og vi blir vitner til en fest vi ikke hadde hatt lyst til å være med på selv.
Denne filmen har sin styrke i de fire nevntes spll og stykkets slagferdige replikker som avgis med god presisjon. Særlig Kjersti Holmen glitrer i sin surhet over sitt forspilte liv. Dessverre må jeg gi trekk for Ghita Nørbys skikkelse som kommer litt etter at festen har startet og i overgrad teatralsk begynner å framsi bruddstykker fra Johannes Åpenbaring. (Selv om det sikkert ikke er stuerent å snakke nedsettende om go'e gamle Ghita Nørby kan vi dessverre, som kompromissløs oppriktig blogg, et korrektiv til alle kommersielt avhengige aktører og et arnested for ytringsfriheten, ikke komme utenom dette her).

Og dommedag..tja, hvorfor ikke?

Hvis dere spør synes jeg dere skal gå og se filmen. Den er norsk, den er morsom og den er annerledes.

Illustrasjonsbildet er "Apokalypsen fire ryttere" av Albrecht Dürer.