Jacobutdelingen 2011

I kveld skulle vært den store kvelden for utdeling av Jacobstatuetten.

De som har fulgt denne bloggen de siste to uker har blitt presentert filmer juryen har vurdert i forbindelse med prisutdelingen.

Men hva møtte oss ikke da vi i dag kommer for på forberede den høytidelige seremonien? Selve Jacobstatuetten - dette praktfulle mesterverk -slått i småbiter. En hammer i nærheten av åstedet tyder på at det ikke var noen ulykke og at det ligger en skjendig handling til grunn. Jacobstatuetten har ikke som Lille Trille ramlet ned fra sin hylle. Hva kan hensikten med denne udåden være? Misunnelse? Hevn? Det får vi kanskje aldri vite..

Viktigere enn å oppspore gjerningsmannen er det faktum at tusenvis av mennesker har gledet seg til utdelingen. Fremst av disse er selvfølgelig filmskaperne selv som har kjøpt flybilletter, innøvd sine takketaler og sine kunstige smil dersom de ikke skulle bli tilgodesett med en pris....  Skaden er uopprettelig og vi i jacobsbloggen er utrøstelige.

Uansett, vi har brukt tid på å se en del filmer. En oppsummering kan vi vel ta selv om det ikke er noen pris å dele ut.

De observante og trofaste lesere av denne bloggen vil påpeke at omtale av de siste filmene har uteblitt.

Det gjelder Winters Bone. En film med handling fra Hillbilly-land, der tegneseriefiguren Snøfte Smith bor og lokalbefolkningen livnærer seg av sosial understøttelse og hjembrentproduksjon. Enda ei jente med mannsmot må konfrontere områdets skumleste og styggeste personligheter for å finne faren sin og redde huset de bor i fra tvangsauksjon. Og alle er i slekt med hverandre på den ene eller andre måten...

I Inception beveger Leonardo di Caprio seg rundt i folks underbevissthet ved å gå inn i drømmene deres. Et velkjent sciende ficttion-tema men her flytter man seg enda lenger ned i materien ved at man sovner i drømmen, skaper nye drømmer osv. Til sammen tror jeg det var 4 lag med drømmer. Hvordan kommer du opp igjen når du er så langt nede i underbevisstheten til et menneske?

The kids are all right handler om et lespisk par med to tenåringer. Ungene er nysgjerrige på sin biologiske far, dvs sæddonoren. Han blir introdusert for familien og mon tro om ikke minst en av mammaene får varme følelser for ham...

127 Hours må det innrømmes at vi ikke har sett. Alle vet at denne handler om en ekstremsportutøver som sitter fast et sted i fjellet og må skjære av seg armen for å komme løs. Vi følte ikke for å se en slik film. Det er greit at blodet spruter når man kutter hoder, armer og bein med sverd, men dette blir bare vemmelig. For øvrig var vi for øyeblikket  luta lei amerikansk film etter å ha sett ni av dem på to uker. Vi gikk heller inn på nrk.no og så den siste streamede Derrick-episoden. Anbefales.

Etter en grovsortering av de ti (ni) filmene sitter vi igjen med tre som særlig utmerker seg, Kongens tale, Winters Bone og Black Swan.  De syv øvrige har innslag av klisjeer eller tydelige spekulative trekk som gjør at de ikke når helt opp. Av de tre har vi sans for Winters Bone som er en lavbudsjettfilm som tar oss med i miljøer vi knapt visste fantes i dette forjettede land USA, selv på film. Men rett skal være rett. Kongens tale er den klart beste filmen. Her har man lykkes å lage en stringent historie ut fra et lite kjent kongelyte, forvandlet det til en fortelling om prestasjonsangst, vennskap og det at man aldri skal gi opp.

Vi gratulerer brødrene Weinstein som har produsert filmen og beklager nok en gang at vi ikke har noen stautett å forære dem og at de ikke får holde takketalen til sine foreldre som tok dem med på kino da de var små. De får trøste seg med en dukkert i pengebingen sin.

Blant de mannlige skuespillerne vil vi fremheve Christian Bale (The Fighter), Colin Firth (Kongen i Kongens tale) og gutten som spilte han som grunnla Facebook (The Social Network). Interessant nok spiller alle personer fra virkeligheten og har hatt anledning til å drive grundige observasjoner av originalene. Vi skal ikke se bort fra at denne metoden i seg selv kan skape dype og nyanserte rollefortolkninger. Vår vinner her ville vært Christian Bale som dominerende storebror. I løpet av filmen får han frem ulike sider ved sin karakter. Vi føler med ham i  hans balansegang mellom livet i crack-huset og hans ansvar som brorens boksetrener, hvordan det hele sklir ut, til han kommer avruset ut av fengsel.

Ellers har det vært et godt kvinneår i amerikansk film. Sjelden har vi sett så mange kvinner i bærende roller. Av disse bør nevnes Annette Bening og Julianne Moore i The Kids are all right, Natalia Portman i Black Swan og Jennifer Lawrence i Winters Bone. Vi anser at Natalie Portman har den mest krevende rollen og at hun tolket den usedvanlig godt. Hun ville fått prisen og selvfølgelig en klem av juryens formann.

Det var det. Antakelig blir det ingen utdeling av Jacobprisen i 2012, men man skal aldri si aldri. Kanskje finner vi en ny statuett.




Jacobstattuetten. Slik den så ut i sine glansdager.