tirsdag 1. februar 2011

Derfor liker jeg "Derrick"


Ære være Norsk Rikskringkasting som gir oss vår daglige episode med Derrick. Forbannet være Norsk Rikskringkasting som sender den på et tidspunkt som ikke gjør det mulig for en ærlig arbeidsmann å rekke hjem i tide.

Men det løser seg. Statskanalen har nemlig også lagt serien tilgjengelig på internett via nettstedet nrk.no. Slik har det seg at jeg etter en lang arbeidsdag i ro og mak kan gå og løfte mitt daglige jern på bedriftsidrettslagets uvaskede treningsrom, foreta en tidkrevende hjemreise ved hjelp av kongerikets  kollektivreisebedrifter, finne en kald øl i kjøleskapet og slenge en feit bratwürst i steikepanna før jeg setter godstolen tett inntil databordet.

Og da er vi snart kommet til emnet for dagens preken. Hvorfor i all verden er denne mer enn tredve år gamle vesttyske kriminalserien verdt alt dette?

Vel. Vi kan begynne med det mest opplagte. Jeg tenker på nostalgien ved gjensynet av de tv-programmene man så i oppveksten og i ungdomstiden,  70- og 80 tallets klesmote, frisyrer og bilmerker. Dernest har vi den befriende følelsen av å høre et stilsikkert og gramatikalsk velkomponert tysk i stedet for et snøvlete engelsk som programtilbudet ellers stort sett består av.

Men Derrick er mer. Det vi si; til å begynne med likte jeg ikke Derrick. Som ung pode synes jeg Derrick var mer stillestående enn de andre seriene vi fikk se i detektimen på fredagskveldene. Det skjedde så lite, og Derrick sloss nesten aldri. Men etterhvert som jeg vokste til en allvitende ung mann begynte jeg å gjenkjenne klisjeene i de andre kriminmalseriene. Jeg innså at den måten handlingen ble rullet fram i Derrick var vel så dramatisk som den mer banale formen for konfliktløsning som fant sted i "Cannon", "McCloud" og "Jason King".

Når jeg ser Derrick i dag kan jeg bare konstatere at Derrick er en av "de gamle" som har holdt seg. For når fordums tv-helter ellers dukker opp på skjermen fortar interessen seg som regel ganske raskt og man undrer seg "hvorfor likte jeg egentlig denne så godt"? Så ikke med Derrick. Her er hver episode forskjellig fra den foregående. Den ene gangen befinner vi oss i et vanekriminelt miljø hvor et ran utvikler seg til et uforsettlig drap. Neste gang beveger vi oss i høyere sosiale lag hvor et utpresningsforsøk får fatale konsekvenser.

Etter min oppfatning er det to enkeltpersoner som hver for seg og i samarbeid har gjort Derrick så unik. Den ene er manusforfatter av samtlige 281 episoder, fra 1974 til 1998, Herbert Reinecker. Den andre er Horst Tappert som var Derrick like lenge.

Selv om Derrrick var gjennomgangsfiguren i alle episoder, er det ikke riktig å kalle ham hovedperson. Det sentrale er alltid dramaet som utspiller seg i gjerningsmannens eller offerets miljø. Vi kan befinne oss på et familiegods, i Münchens rennestein, på travbanen, på universitetet eller kort sagt hvor som helst. Og gjerningsmannens karakter kan variere, fra den skyldbetyngede som har begått et drap i uaktsomhet og gradvis brytes ned av sin samvittighet til den kyniske manipulatoren som etterhvert blir trengt inn i et hjørne der han tilsist gjør en feil som avslører ham. Egentlig fikk vi en forestilling om Forbrytelse og straff en fredag i måneden.  Filmskaper og journalist Arne Skouen er blant dem som har lovprist Reineckers Derrick-historier.

Derrick selv var som nevnt ikke alltid så veldig til stede i handlingen. Men han var like fullt uunnværlig. Der handlingen ellers og karakterens oppførsel var preget av kaos, representerte han orden. Synderne drev ofte selv handlingen framover, men det var Derrick som kom og satte punktum. Hvis vi i løpet av de første 45 minuttene hadde klart å opparbeide en sympati for gjerningsmannen, kom Derrick og satte tingene på plass -ikke under noen omstendighet kan vi akseptere at noen tar en annens liv, og når de gjør det skal det sones! Horst Tappert var stor og bred og inkarnerte den absolutte autoritet, som han alltid visste å utvise til rett tid. Man kan si at det ikke var noen stor skuespillerprestasjon, men det holdt at han var Derrick. Og det var han i slik grad at skuespillerne på settet den siste tiden aldri var sikre på om de snakket med Horst eller Derrick.

Jaja folkens. Altså kl. 17.00 på Nrk 2 eller når dere selv ønsker det på nrk.no. Og det er best for dere at dere har rent mel i posen når Derrrick setter de stålgrå øyenen sine i dere fra den andre siden av skjermen.

6 kommentarer:

  1. Kanskje en ørliten overdrivelse å påstå at episodene er forskjellige... vel? Jeg har slukt Derrick både i purunge år, og nå reprisesendingene, oppimot de aller fleste av dem. En god del gjentar seg, og et par-tre episoder har samme handlingsforløp, bare skuespillerene er byttet ut. Men for all del, jeg er helt enig i at Derrick er en "höidare"!

    SvarSlett
  2. Da må du være en ekte fan :-). Jeg har kun fulgt reprisesendingene den siste tiden etter at jeg fikk "datakontakt" (nærmere bestemt ordnet lydkort). Det kan hende at jeg ved gjennomsyn av hele serien gjør den samme observasjon som deg. Det skal jo godt gjøres å ikke gjenta seg selv i løpet av 281 episoder.

    SvarSlett
  3. Flott artikkel Jacob. Meget velskrevet.

    Liker ikke spesielt godt Derrick, men jeg deler tidsvis sammes syn med tanke selve innholdet i serien.

    Det er en forskjell å Derrick nå enn det var i ungdomen;)

    Stå på videre...

    SvarSlett
  4. Takk for det. Jeg regnet heller ikke med å "frelse" alle..
    Følger med på BareBlogg.

    SvarSlett
  5. Tack skall du ha för din fina text! Jag är en Derrick-bloggare från Finland (http://derrickeria.blogspot.com/), och det finns många Derrick-faner här också.

    SvarSlett
  6. Herlig. jeg var inne på siden din, men det var nok ikke så mye jeg fikk med meg :-).

    SvarSlett