Ei bok med en slik tittel lover mye. Om den da ikke er ironisk ment.. Og det er den formodentlig når boka er en roman av Kjartan Fløgstad .
Det jeg da forventer er et lekent språk krydret med små ordspill. Jeg ser også av omslaget at hovedpersonen beveger seg over for meg kjente trakter.
Det jeg da forventer er et lekent språk krydret med små ordspill. Jeg ser også av omslaget at hovedpersonen beveger seg over for meg kjente trakter.
I bokas begynnelse befinner vi oss i den tørre Atacamaørkenen i Chile. Hovedpersonen José Andersen (uttales håse, altså H.C Andersen som han blir kalt av en danske lenger ut i boka) er uekte sønn av en norsk ingeniør som stakk av etter unnfangelsen.
På min Chile-tur i 2005 passerte jeg José Andersens hjemby Calama. En liten by på veien fra Antofagasta til det attraktive turiststedet San Pedro de Atacama. Jeg hadde lyst til å hoppe av bussen, men tidsskjemaet tillot det ikke. Calama i Nordchile befinner seg på 2600 meters høyde og har circa 110.000 innbyggere. De fleste har sitt levebrød i de nærliggende kobbergruvene.
Vi får et bakgrunnsteppe av Chile før og etter militærkuppet i 1973 og får se hvordan det forandrer livet til menneskene i den lille gruvebyen.
Vår mann Andersen er besatt av sin norske opprinnelse. Han lærer seg språket på egen hånd og blir stedets lokale ekspert på norske forhold. Han utbrer seg gjerne om dette ved stambordet på den lokale kaféen.
Så inntrer omstendigheter som gjør at han får råd og anledning til å reise til Norge. En chilener med et selvlært norsk ut fra lærebøker skaper mange muligheter for den lek med ord som Fløgstad (og undertegnede) er så glad i.
Ved en tilfeldighet havner Andersen fra Calama på et skjenkested et steinkast unna der jeg bor, Sagene Lunsjbar anno år 2002 (da boka ble utgitt). Det vil si mens det ennå var et vannhull og før det ble revet og gjenreist med et identisk og bevaringsverdig ytre, men med et avsjelet og markedstilpasset indre. Hans søken etter sitt opphav bringer ham så videre til det Fløgstad har døpt den norske regnkysten. Underveis møter han forskjellige utgaver av den norske folkesjela.
Tittelen Paradis på jord kan etter hvert utledes i flere retninger. Først tenkte jeg på at det hentydet på et rolleforveksling. Fra den tid emigrerende nordmenn dro over havet for finne landet hvor det fløt av melk og honning til at José Andersen 100 år senere forlater den knusktørre og ugjestfrie Atacamaørkenen til fordel for det oljerike Norge. Men boka gir etter hvert flere betydninger. Følgende siteres fra side 165: "Ho kledde heilt av seg og la seg på ryggen. Så tok ho meg i handa og førte meg inn gjennom perleporten, djupt ned i jordas indre. Paradis på jord. Den var fuktig, om ikkje fruktbar. Så pass kan eg seia."
Jacobsbloggen gir som kjent ikke terningkast. Da Julius Cæsar satt og spilte yatzee med sine legionærer hadde Jacobsbloggeren forlengst passert. Rubicons bredd. Men Fløggis oppfylte de forventningene jeg hadde og historien om José Andersens rundreise i jakten på sitt faderlige opphav er spennende som en kriminalroman..
Under: Stemningsbilde fra Sagene Lunsjbar fra det herrens år 1994.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar