Jacobsbloggeren er en trekkfugl. Når det blir kaldt og julestemningen blir i overkant pakker han snippsekken og reiser til varmere strøk. Ganske langt faktisk.
Derfor er det viktig å pakke ryggsekken på riktig måte. Sokker, underbukser og andre tekstiler er greit. De trykkes sammen der det er plass. Toalettsaker kan som regel kjøpes dit man drar. Den logistiske utfordringen handler først og fremst om pakking av lesestoff.
For en flyreise tur-retur med mellomlandinger på til sammen 41 timer og et opphold på en tre-fire uker gir rikelig med tid til å lese. Da kan du gå løs på mursteiner du ville brukt uker på å lese ut hvis du tar de på senga. Samtidig er det en nødvendighet med nok lesestoff for å få tida til å gå underveis.
Følgende grunnregler gjelder ved pakking.
- Bøker er som regel de tyngste gjenstandene og bør følgelig legges nederst i sekken. Med unntak av de to du har med i håndbagasjen for å lese på flyet.
- Pocketbøker er å foretrekke. Av vektmessige grunner selvfølgelig. Men også prismessig. Når du jobber i offentlig sektor og kjøper mer enn ei bok i året, kan du ikke betale bokhandlers salgspris for nye innbundne bøker hver gang.
Deretter kommer det mer finurlige – hva slags litteratur skal man medbringe? Her kommer det selvsagt an på ens personlige preferanser. Jeg synes det er greit med variasjon. Noe som er litt utfordrende og noe mer lettfordøyelig, både fakta og fiksjon. 12 timers flyturer er ideelt for å komme i gang med større verker. Det var slik jeg endelig, etter forsøk, kom meg gjennom Anthony Bevoors lecablokk om den spanske borgerkrigen. Det som gjorde denne slitsom å komme i gang med var alle navnene og politiske fraksjoner du måtte skille fra hverandre før du kunne følge framdriften.
Nok tørrprat. Du skal slippe å vente til julaften med å få vite hva Jacobsbloggeren putter i ryggsekken sin denne gangen.
Helt øverst har jeg Knausgårds "Min kamp 1". Egentlig er jeg litt kvalm av den mediebaserte markedsføringen. Det hele startet med at en forfatter fikk klarsignal fra forlaget sitt til å skrive et seksbinds verk over sitt eget hittil noenogførti år lange liv. Etter hver utgivelse dukker det opp personer fra virkeligheten som kjenner seg igjen i boka og er lite glad for oppmerksomheten. Media kaster seg over dette og gir dem enda mer oppmerksomhet. Og etter hver bok, som på bestilling, er det en kulturpersonlighet som kaster seg frampå. Det kan være Jan Kjærstad som kritiserer kritikerne eller det er Gert Nygårdshaug som mener Knausgårds liv er så lite spennende at beretningen kunne fått plass på et A4-ark. Når jeg likevel velger å ta ham med er det fordi jeg lærte bøkene hans å kjenne før han ble en ”snakkis”. ”En tid for alt” traff midt i mellomgulvet. Jeg ble, kort sagt, hektet på Knausgård før noen advarte meg.
Herfra er det kanskje en glidende overgang til neste bok, klassikeren ”Dårskapens lovtale” av Erasmus Roterodamus fra 1509. I dette litteraturhistoriske verket kommer dumhetens gudinne selv til ordet og redegjør for sine fortjenstfulle bidrag til menneskeheten. Her er det sikkert mye å lære. Den er tynn og inndelt i passende kapitler for fylling av halvtimes bolker i forbindelse med en ettermiddags-strekk eller liknende.
En nyere klassiker er "Martyren" av baskeren Miguel de Unamuno.skrevet i 1933. Denne religiøse grubleren og filosofiske forfatteren rakk å snakke Franco midt i mot, før han døde av naturlige årsaker (og det var faktisk ikke den vanligste dødsårsaken den gang). Jeg er litt engstelig for at det skal bli for mye tung filosofi, men boka er tynn og omtrent halvparten består av en introduksjon av Jan Jacob Tønseth. Og Tønseth har vært i borgerkrigen før, sammen med Hilmar Iversen..
Ole O. Moens bok om de amerikanske presidenter har lenge ligget urørt i hylla og trenger derfor å røre på seg.. Små kapitler om hver president kan fordøyes med passende mellomrom. USA er ellers ikke det landet hvis historie interesserer meg mest, men ettersom det har så stor innvirkning på dagens underholdningskultur og den aktuelle verdenssituasjonen kan det være greit å ha litt oversikt. Jeg behøver jo heller ikke lese alt. Presidenter som ikke har startet eller medvirket i en krig kan elegant hoppes over.
Som en videreføring tar jeg med store amerikanske romanen. Det vil si den første: Herman Melvilles ”Moby Dick”. Denne klassikeren fra 1851 skal være såpass spennende at den også oppfyller krimkvoten for turen. Den må for øvrig ikke forveksles med Moby Duck som vi kjenner fra Donald. For de engelsk-kyndige er "Moby Dick" fritt tilgjengelig på internett.
Det hele suppleres med "Heksene" av Roald Dahl på øret. Kjersti Holmen har lest inn lydboka og den kan være grei å ha hvis man ikke får sove etter at de har slokket lyset på flyet.
OK. Der var vi ferdigpakket! Dersom lesebrettet slår gjennom for fullt vil nok denne kunsten fort bli glemt. Jeg føler meg derfor litt lettet over at jeg fikk skrevet dette i tide slik at en beskrivelse av håndverket blir bevart for ettertiden.
Her er traileren til filmen om Moby Dick med Gregory Peck som kaptein Ahab.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar