Lasarus på Cuba

Dagen i dag, den 17. desember tilhører St. Lasarus. Eller på spansk som man helst bruker på Cuba: San Lasaro. Og akkurat på Cuba har denne helgenen sin faste plass i mange hjem. Han er lagd i porselen og i flere størrelser, alltid verdig lidende der han støtter seg på krykkene sine.

For noen år siden var jeg invitert til en fest til ære for San Lasaro. Den skulle finne sted et godt stykke ut på den cubanske landsbygda og jeg leide en sjåfør til å frakte meg et par timers biltur langt utenfor allfarvei. Festlokalet var et enkelt plankehus som sikkert hadde store problemer under de karibiske høststormene. Vertskapet ønsket velkommen og innenfor sto San Lasaro og ventet sammen med santa Barbara (bildet). Etter skikken skal man ta med en gave til San Lasaro. Jeg hadde med ei flaske god Havana Club rom som jeg visste helgenen satte pris på. Fra før hadde han fått mat, penger, tobakk og mer rom.

I mørkningen begynte orkesteret å spille, hovedsaklig trommer og andre rytmeinstrumenter. Seremonimesteren, en kvinne i 50-arene, dirigerte det hele ved å blåse i ei blikkfloyte. Ei flaske med rom ble åpnet. San Lasaro tok den første støyten ved at noen dråper ble helt på gulvet. Deretter ble den sendt på rundgang. Sanger om San Lasaro ble sunget på spansk. Etterhvert gikk sangen over i et refreng:  Babalu ayee/Babalu ayee. Teksten videre hadde intet med latinske språk å gjore. Rytmen av trommene, sangen og stemningen rettet ikke tankene hen på en katolsk helgenfeiring.

Det er den da heller strengt tatt ikke. Sangene kommer fra et annet kontinent. De ble med slaveskipene over for flere hundre år siden. I den nye verden ble slavene nektet å tilbe sine afrikanske guder. Dette ble omgått ved at de kamuflerte gudene sine som katolske helgener. Således ble Babalu Aye til San Lasaro og mange andre fikk også nye navn. Så derfor begynte slavene å avholde store fester den 17. desember hvert år til ære for san Lasaro og til sine eieres tilfredshet. Vel, kanskje visste eierne om det og ikke brydde seg noe særlig. Så lenge de kunne godtgjøre overfor myndighetene at de overholdt sine forpliktelser til at slavene skulle kristnes.  Reultatet ble en hybridreligion, en blanding av afrikansk Yoruba og katolsk kristendom. På Cuba heter den Santeria. På Haiti er den kjent som Voodo og i Brasil som Candomble.

Mens den kirkelige virksomhet var forbudt på Cuba etter revolusjonen, fortsatte i stor grad utøvelsen av santeria som før. Den var ikke i samme grad avhengig av gudhus og hadde heller ikke de samme maktaspirasjoner slik kirken alltid har. Med eksilcubanerne har den ekspandert til andre land. Både i New York og i Los Angeles har den mange tilhengere i dag.

 Festen fortsatte hele natten. Hvis noen sovnet gjorde de det der de sto. Trommeslagerne byttet på slik at musikken ikke stanset. Festens høydepunkt var en rituell slakting av ei geit. Etter at seremonimesteren hadde lekt med geita, skar hun strupen over pa den. Det hele akompagnert av en monoton messing fra de omkringstående. Ord jeg ikke forsto og mange av dem heller ikke. Seremonimesterens smurte geiteblodet over seg selv og de på de som befant seg nærmest. Det var da et par av deltakerne fikk kontakt med åndene. De kastet seg rundt på bakken med store spasmer og mumlet uforståelig, gråt og skrek.

De siste trommeslagene døde ut i grålysningen. festen skulle fortsette i flere dager, men privatsjåføren min var kommet. Jeg dro tibake til byen for å sove ut.