Jeg har lest nobelprisvinneren J.M Coetzee's bok "Barndom". Coetzee er den andre sørafrikaner som blir omtalt her i bloggen, etter Andre Brink. Med Nadime Gordimer på venteliste må man spørre seg hva det er med raseskillepolitikk som skaper så stor litteratur.
Barndom handler om forfatterens eget liv, en såkalt "fiksjonalisert biografi". Under lesningen dukker erindringen om en barndomsskildring i en annen bok jeg har omtalt opp; Karl Ove Knausgårds "Min kamp 3". Likhetene mellom de to forfatterne er iøyenfallende. Begge er skolestrebere og usedvanlig opptatt av at de er "best i klassen". Coetzee beskriver en slags lettelse når hans hardeste konkurrent blir innlagt på sykehus for leukemi og senere dør. Begge hater sine fedre. Og det på et høyere nivå enn guttebarns alminnelige forakt for den figuren hvis eksistens kun tolereres for sitt økonomiske bidrag til husstanden. Med andre ord; noen riktige "mammadalter". Og begge utleverer seg selv hensynsløst til sine leseres vurdering.
Men der slutter likhetene. Mens Knausgård skriver og skriver er Coetzees bok knapp og strippet for ubetydelige detaljer. En viss distanse utøves ved at hovedpersonen konsekvent omtales som "han" i stedet for "jeg". Vi følger den lille Coetzee gjennom lek og skolegang i en middelklassefamilie med usikker sosial status som trues av økonomisk sammenbrudd. Skolegangen etter engelsk mønster er langt strengere enn det vi er kjent med her hjemme. Vi lærer om sosiale forskjeller og motsetninger. Vi har de sorte, de fargede, jødene, de nederlandskættede afrikaanerne og de engelske. Det gjelder å kjenne sin plass og holde seg blant sine egne.
I dette utdraget observerer han faren sin, den tidligere advokaten, som har kommet hjem etter en (av mange) fuktig(e) kveld(er).
"Vindusskoddene er lukket, gardinene er trukket for. Det lukter mannfolksvette. I mørket skimter han faren som ligger på sengen. Fra strupen hans kommer en lav ralling mens han puster. (...) Ved siden av sengen står en nattpotte hvor sigarettstumper flyter i brunlig urin. Noe styggere har han ikke sett i sitt liv. Det er ingen piller der. Mannen er ikke døende, han bare sover. Han har ikke mot til å ta sovepiller, like lite som han har mot til å gå ut og søke arbeid.(...) En slimklump setter seg fast i farens hals. Han hoster, legger seg over på siden. Med åpne øyne, øynene til en mann ved full bevissthet, fullt klar over hvor han er. Øynene fanger ham inn der han står, hvor han ikke skulle stått, og spionerer. Øynene er blottet for vurdering, blottet også for vennlighet. (...) Men mannen sier ingenting. Øynene fortsetter å se på ham, fredsommelig, fjern. Så lukker de seg, og han sovner igjen."
Hva kan man si...slikt må det bare bli nobelpris av!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar