En lenke av stemmer

Først kalte jeg dette innlegget, som handler om ei bok jeg har lest av den sørafrikanske Andre Brink, for "Brink treffer blink". Med det ville jeg umiddelbart vise mulige lesere at jeg var begeistret for det jeg hadde lest og gjerne anbefale boka. Men jeg besinnet meg heldigvis. Man er da en stolt og rakrygget blogger. Ikke en lut litteraturkritiker i en løssalgsavis med prostituerte tastaturfingre hvis intensjon er å skuffe inn fortjeneste for sine oppdragsgivere fremfor formidling av leseglede. Tittelen på dette innlegget skal være det samme som bokas. "En lenke av stemmer".

Boka jeg holder i mine velpleide hender er en bokklubbutgave fra 1987. Av dens tilstand ser det sørgelig nok ut til jeg er dens første leser. Hvilket er den triste skjebnen til så mange bokklubb-bøker. Denne er kjøpt på  Bruktboka på Lillestrøm.

Det jeg videre ser av omslaget er at dette er en historisk roman som utspiller seg i Sørafrika i 1825. Det er ikke mye jeg har hørt om Sørafrikas historie. Jeg kjenner selvfølgelig til Apartheidregimet, og vet at boerkrigen mellom Storbritania og de nederlandskættede boerne varte fra 1899 til 1902. Ellers er det tynt.

Men det er mer enn tilstrekkelig. Før du har bladd ti sider er du til stede i romanens verden. Brink lurer inn rammeopplysningene du trenger uten at du legger merke til det. Vi møter den forargede slaveeieren som kommer tilbake fra storbyen Cape Town, og umiddelbart pisker alle slavene sine for at de ikke skal smittes av fikse idéer. Britene har tatt styringen og farmerne på den avsidesliggende gården Houd-den-bek liker ikke innblanding i sine affærer. Houd-den-bek og dens nabogårder styres av den boerske patriarken og hans to sønner. De og deres familier utgjør sammen med slavene og annen arbeidskraft et lukket samfunn. Men ikke helt hermetisk. Noe formidles fra reiser til Cape Town og den mystiske avisa inneholder tydeligvis informasjon som ikke bør komme de ikke-lesekyndige slavene for øret.

Fortellingen fortelles av alle de involverte. Historiens fremdrift og den tilspissende konflikten kommenteres av slaveeierne og deres koner, av arbeidsformannen og av slavene selv. Således ser vi hvordan hendelser blir oppfattet ulikt av forskjellige personer. Men man spør seg; kan virkelig forfatteren gjengi de tanker og følelser som fantes hos menneskene i dette råe og arkaiske samfunnet. Er det i det hele tatt mulig for oss her vi sitter rygge og tilfredse innenfor våre egne ukrenkelige vegger å forestille oss det? Hvordan kunne slaveeierne rettferdigjøre seg? Hvordan kunne slavene som var i flertall finne seg i det? Hvordan kunne terskelen for seksuelle overgrep og utnyttelse være så lav at ingen ser grunn for å problematisere det?  Brinks gjengivelse av ellers høyst menneskelige reaksjoner men innenfor for en gitt samfunnstruktur er så overbevisende at du godtar det.

Boka er skrevet før apartheidregimets fall. Jeg synes Helge Rønning i sitt etterord overdriver referansen til apartheidregimet ved drøftingen av rasismespørsmålet i boka. Dette er en levende beretning og dens politiske innhold er perifert. Jeg skjønner at de hvite lederne i Sørafrika ikke trykket Andre Brink til brystet. men skildringen av de fargede lederne og deres høyst selviske motiver for å delta i opprøret er heller ikke særlig flatterende. Finnes det én "ren" person, uten skyld, i Houd-den-bek? La det være sagt: Dette er IKKE "Onkel Toms hytte". Og egner seg slett ikke til høytlesing i 5. klasse.

Som en illustrasjon slippes patriarken selv, Piet van der Merwe til ordet. Det vil si, han er ikke i stand til å snakke der han ligger hjelpeløs, lammet etter et slag. Men den allvitende leser har tilgang på alles innerste tanker i Houd-den-bek. Her gjør han opp et slags regnskap overfor sin skaper:

Jeg har aldri hatt andre guder for Deg, heller ikke lagd billedstøtter. Har aldri hatt tid til slikt tull. På denne farmen gjelder det å arbeide fra daggry til skumringen og enda lenger. Jeg har aldri tatt Herren min Guds navn forfengelig, unntatt når de gjorde meg fordømt sint, og da hadde jeg god grunn. Jeg har kommet sabbaten i hu og helligholdt den når jeg kunne for arbeidet mitt. (...) Jeg har ikke drept. Ikke unødvendig. Noen buskmenn på plyndringstokt i min ungdom, men de forsøkte å stjele sauene mine. Et par ganger til da jeg nesten gjorde det fordi slavene gjorde meg sint. Men jeg visste bestandig når jeg skulle stanse. Hor? Helt siden jeg tok Alida har jeg aldri vært sammen med en annen kvinne. I det minste ikke en hvit, og Gud har ikke sagt noe om de andre. De ble skapt for å gi oss litt moro i et hardt land, ellers ville alt vært slit og sorg.

Og hvilke grusomheter skjuler seg ikke bak disse reservasjonene.

--
God bok er lest. Jeg kommer til å lese flere bøker av Andre Brink, men dette eksemplaret er jeg ferdig med. Det kan være vanskelig å oppdrive og hvis noen fikk leselyst sender jeg det gjerne fra meg. Bare gi meg et hint om hvor det skal leveres eller sendes. Selvfølgelig vederlagsfritt.