Moby Dick

Moby Dick. Den hvite hvalen.

Kall meg Jacobsbloggeren. Jeg har sett filmen og jeg har lest boka.

Av og til kommer noen til meg og sier:
- O vise Jacobsblogger. Jeg ble så skuffet da jeg så filmen etter å ha lest boka.
Om dette ikke er ordrett, så er det omtrent slik de uttrykker seg. Jeg svarer da gjerne:
- Mitt barn. Du har handlet feil. Du skal nemlig se filmen først. Deretter kan du lese boka.

Det er flere årsaker til dette.

1. En bok inneholder alltid mer enn det er plass til i en film. Man kan da fort savne dette i stedet for bedømme filmen ut fra den måten den har valgt å presentere historien på.
2. Særlig fantasifulle mennesker har det med å lage sin egen film inne i hodet sitt når de leser boka. De mener da som oftest at deres egen film er mye bedre enn den de ser på kino.
3. En film skal være selvstendig i seg selv. Noen filmer er uforståelige for de som ikke har lest boka. Du kan ikke vurdere filmen slik den fortjener hvis du utfyller dens huller ved hjelp av den teksten du har lest på forhånd.

Mange flere kan oppgis, men ut fra bloggens avgrensede form får dette holde i denne omgang. I tråd med dette vil jeg nå legge fram mitt inntrykk av filmen "Moby Dick".

En klassiker som historien om den hvite hvalen er nok dramatisert flere ganger. Her vil jeg ta for meg John Hustons film fra 1956 som vel er den mest kjente versjonen. Jeg så den første gang som gutt i de lykkelige dager NRK sendte mandagsfilmen hver uke og med det ga denne begredelige ukedagen en smule mening. Den gjorde inntrykk og jeg har alltid hatt lyst til å se den igjen. Jeg kjøpte den derfor på markedet for piratkopier en gang jeg var i utlandet. Stor var skuffelsen da jeg oppdaget at innholdet  ikke viste seg å være "Moby Dick", men en heller uinteressant film som het "Orca the killer whale". La dette være et varsel til dere andre der ute som handler piratkopier. "Stjålne pepperkaker smaker ikke så godt som kjøpte pepperkaker".



En geistlig Orson Welles

Regissøren John Hustons klassiker ble altså spilt inn litt over 100 år etter at romanen ble skrevet. Huston som er kjent for sine miljøskildringer i forskjellige filmer som Malteserfalken, Afrikadronningen, Asfaltjungelen og Skatten i Sierra Madre fører oss umiddelbart inn i en råtøff hvalfangerverden. Ingen av oss levende har opplevet hvalfangerlivet slik det var på midten av 1800-tallet, men det bare må ha vært slik det er beskrevet i denne filmen. Fortelleren Ismael med bakgrunn fra handelsflåten får forstå at det er helt andre krav til innsats på ei hvalfangerskute. I byen Nantucket på USAs nordlige østkyst dreier alt seg om hval. Fra dekorasjonen i puben til kirken hvor minneplakettene over de falne på havet står tett. Her entrer Orson Welles i prestens skikkelse prekestolen ved å klatre opp en en taustige som han trekker opp etter seg. Selve stolen har form av baugen på en skute. Han holder en saftig preken over Jonas og hvalen krydret med for lokalbefolkningen velkjente referanser.

Ismael møter mange ramsalte personligheter før han mønstrer på hvalfangerskuta Pequod, men også mange illevarslende tegn. Han ser bilder av hvaler som knuser båter, en galning med samme navn som en bibelsk profet kommer med dystre spådommer og kapteinen på båten har sin svært spesielle historie.

Det fargerike persongalleriet, skildringen av sjølivet, hvaljakten og det store klimaks kampen mot Moby Dick bevarer spenningen til siste slutt. Mye bæres av Gregory Peck som den gale kapteinen. Han vil ha hevn over hvalen som spiste det ene beinet hans. Vi befinner oss langt ute på havet, sårbare i hvalbåtens robåter. Med små harpuner skal vi bekjempe klodens største havdyr, hvalen blant hvaler. For den fanatiske skipperen er det en tvekamp. Mannskapet er redskap for hans vilje. Bølgene slår opp når det rasende dyret angriper. Hjelpe oss alle.

Og alt helt uten bruk av dataanimasjon. Det er faktisk litt befriende...

Nesta gang snakker vi bok.