Så lenge har jeg ventet på en norsk oversettelse. Nå har jeg den i hånden. Omslaget forteller at oversetteren attpåtil vant Brageprisen for sitt arbeid. I ventetiden har jeg lest saftige sjømannsfortellinger av Jack London, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe og selvfølgelig Trygve Hjort-Johansens "Guttene på sjøsprøit" og "Gutter under sydkorset". Hva kan så denne romanen å tilføre meg?
Det er skummelt å ha så høye forventninger til en bok. Man blir ofte skuffet. Hva om "Moby Dick" er en oppskrytt bløff, oppvurdert av amerikanske kritikere og litteraturvitere? Slikt har et godt nedslagsfelt i det akk så anglofile Norge. Dette landet i vest som har skapt så mange spennende nyvinninger kan ha et kompleks overfor den klassiske europeiske 1800-tallslitteraturen med storheter som Dickens, Dostojevski, Balzac og kanskje Ibsen. Og var ikke Moby Dick den første av romanene under den svulstige utnevnelsen "Den store amerikanske romanen"?
Hvorom allting er, tidsmessig befinner vi oss på 1850-tallet. Altså den gang verdenshavene var fulle av store sjødyr og lenge før vi nordmenn rensket det tomt. Etter litt underseøkelser kan jeg videreformidle at den norske fangsten først fikk fart på seg etter at Svend Foyn oppfant harpunkanonen. Det er derfor viktig for vår lesning at på Melvilles tid jaktet man hvalen for hånd. Videre kan det opplyses at man først jaktet hval på grunn av fettet som ble brukt som lampeolje , og ikke kjøttet. På seilskuter til havs var det selvfølgelig ikke mulig å lagre alt kjøttet. Man flenset altså hvalen for fett mens den var festet til båten samtidig som haier og andre ubudne middagsgjester forsynte seg med maten.
Selve boken åpner med et forord av Jan Kjærstad om hvorfor denne boka er så god som den er. Her skrives det en del ting jeg kunne ha tenkt meg å ha funnet ut på egen hånd. Generelt mener jeg slike betraktninger bør finne sted i et etterord hvor man ikke foregriper leseropplevelsen.
Nuvel. Da jeg kommer til setningen "Kall meg Ismael" vet jeg at boka er i gang. Teppet går opp for det store eventyret.
Og her møter jeg de mange fargerike skikkelsene jeg kjenner fra filmen, samt noen flere som det av naturlige grunner ikke fantes plass til. Ellers følger filmen og bokas handling hverandre mer enn det som er vanlig. De bibelske referansene er mange. Navnet Akab er også hentet fra det gamle testamentet. Som fortelleren Ismael nevner var en gudløs konge. Etter at han var drept slikket hundene i seg blodet hans ifølge skriften. Jeg mener at det er det religiøse aspektet litteraturvitere ynder å skrive om i forbindelse med denne boka. Noen kanskje litt ytterliggående mener også at den hvite hvalen er en metafor for Gud.
I overensstemmelse med tidsånden bruker Melville betegnelsesr som negre (her usensurert), vilmenn og hedninger om mannskapet, som er samlet sammen fra hele kloden. Men etter min oppfatning omtaler han dem respektfult og til og med beundrende. Deres bedrifter under fangsten og dyktighet med harpunene krediteres på som seg bør. Også ukristelige skikker som Queegeeks meditasjon og beordring av tømmermannen om å lage seg en kiste for han har tenkt å dø er frie for fordømmelse og latterliggjøring.
Det som tiltaler meg særlig er humoren som boka er gjennomsyret av. Den blir gjerne uttrykt gjennom sjømennenes saftige replikker, og fremfor alt av annenstyrmann Stubbs. I kapitlet om Stubbs kveldsmat har han kommandert kokken "Ullhuet" til å tilberede en hvalbiff. Men han er ikke fornøyd
"Kokk, kokk! -hvor er det gamle ullhuet?" (...) "Du har banket denne biffen for mye, kokk, den er for mør. Har jeg ikke alltid sagt at en hvalbiff må være seig for å være god? Ta nå disse haiene langs siden der, ser du ikke at de foretrekker den seig og rå? For et leven de lager! Kokk, gå og snakk til dem, si at de gjerne må forsyne seg pent og beskjedent, men de får være stille. Så pokker om jeg kan høre min egen stemme. Gå, kokk, og overbring min hilsen"
Jeg må innrømme at det ryker av oversettelsen. Etter at kokken Ullhuet har formanet haiene etter Stubbs instruks, forteller Stubbs hvordan hvalbiffen skal tilberedes:
"Ta biffen i den ene hånda og vis den et glødende kullstykke med den andre; etterpå kan du servere den, hører du?"
Men alt er ikke eventyr og drama. Bortimot halvparten av kapitlene i den 700 sider lange boka er forelesninger om hvalens anatomi, hvalfangerens utstyr, forskjellige fangstmetoder og bearbeiding av hval som er drept. For denne leser er dette altfor mye. Disse stykkene er hver for seg glimrende skrevet og oversatt. Skjønt man kan ikke stole på den vitenskapelige informasjonen som fremsettes når Melville i et av disse første kapitlene drøfter om hvalen er fisk og faller ned på den konklusjon at det er den.
Jeg anbefaler gjerne boka. Men det må være lov å be seg fritatt seg for alle de populærvitenskaplige essayene med foreldet kunnskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar