lørdag 15. januar 2011

Machete



En machete er en lang bredbladet kniv som særlig anvendes til innhøsting av sukkerrør, men kan også ha andre bruksområder. Som sådan bør den ikke oppbevares i nærheten av en beruset cubaner.

Machete er også navnet på en film som for tiden går på oslokinoene.

Jeg erindrer med glede stemningen fra de mange såkalte b-filmene jeg så på Palassteatret i Drammen i hine hårde dage. Med en b-film mentes en enkel og handlingsmettet film med lave innspillingskostnader. I køen utenfor denne slitne kinobygningen (jeg tror den falt sammen av seg selv en dag) gjaldt det å se høy og voksen ut. Selv om det ikke var lenger siden enn året før det viktigste med å gå på kino var å komme seg fremst på galleriet for å kaste tyggegummipapir på de som satt nede i salen, virket dette som en evighet siden. Nå var derimot vår sosiale prestisje avhengig av at kinovakten med røntgenøyne ikke klarte å tidfeste våre unge knoklers egentlige alder.  På skolen dagen etter ble dramatiske forfølgelser og drabelige slagsmål behørig drøftet. Vi så Bud Spencer og Terrence Hill, Charles Bronson, Steve Mc Queen samt mange navn og filmer som ikke lenger huskes.,

Denne nostalgien bygger regissøren Roberto Rodriguez på i filmen om Machete. For Machete er hans navn og macheten er hans våpen. Og han kan bruke det. En tykk vegg eller noe annet mellom hans våpen og hans fiende innebærer at begge blir spiddet. Skjønt han er ikke kresen. Han dreper like gjerne med legens kirurgiske verktøy eller med gartnerens hageredskaper.

Skuespilleren Danny Trejo har aldri før vært helt. Hans utseende og bakgrunn har alltid gitt ham plass i skurkenes rekker. Som en kontradiksjon finner vi i denne filmen de gamle heltene Don Johnsen, Steven Seagal og Robert de Niro i skurkerollene. Onde skurker. Alle fire er menn i 60-årene. Så troverdigheten til enkelte av de fysiske utskeielsene som finner sted i filmen er ikke helt til stede. Men når ble troverdighet viktig for bedømmelsen av en b-film?

Om ikke Danny Trejo er noe fruktfat er kvinnene desto vakrere. Anført av Michelle Rodriguez, Jessica Alba og Lindsay Lohan trer de frem, lettkledde og forførende, med våpen i hånd. Det murrer litt når Danny Trejos gammelmannshånd stryker over Jessica Albas ferske og glatte hud. Men gutter, dette er bare på film!

Filmens styrke utover disse kuriositeter er først og fremst dens stilistiske utførelse. Kameravinklingene, klippingen og nærbildene vitner om inspirasjon fra asiatiske gangsterfilmer, spaghettiwesterns og ikke minst Rambo. Regissøren kjenner sine "klassikere". Musikken er nærværende og angir stemningen i nær sagt samtlige scener. Som når blodtørstige banditter går inn i ei kirke for å utføre en massakre til tonene av Ave Maria.

Det kreves lite av skuespillerne i denne filmen. Det er likevel flott å se hvordan en karakterskuespiller som Robert de Niro gjør maksimalt ut av sin rolle som avstumpet politiker. Der de andre karakterene har to ansiktsuttrykk (Danny Trejo har kun et) veksler de Niros  fra arrogant og  selvsikker til overrumplet, fortvilet, panikkslagen ..osv. Hans mimikk er som en lærebok for filmskuespillere. Alltid utløst av situasjonen og med presis timing.

Handlingen er det ikke mye å si om. Det kan nevnes at meksikaneren Rodriguez gjør et statemenent ved å la ulovlige meksikanske innvandrere representere den gode siden (the good guys). Ellers er det mest å gjøre om å ikke dette av i svingene.

De som vet de ikke ville ha glede av å se en slik film bør styre unna. Alle andre kan kjøpe ei stor  bøtte popkorn og si farvel til den virkelige verden et par timers tid.

Trivia om Jessica Albas rolle i filmen finner du hos filmpolitiet NrkP3.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar