Norwegian Wood II

Haruki Murakami

Jeg kom over "Norwegian Wood" på et av forlagenes bakgårdssalg et eller annet år. Jeg undret meg og fant det interessant at en japansk forfatter, Haruki Murakami het han, hadde valgt et norsk tema for en bok. Så jeg kjøpte den til en fordelaktig pris. Det jeg ikke hadde fått med meg var at tittelen kun henspilte på en britisk poplåt fra forgangen tid og ikke hadde noe med Norge å gjøre. Antakelig var den valgt for å gi romanen en tidskoloritt av sent 1960-tall. I spansk oversettelse er den endret til "Tokyo Blues".

Etter dette har det blitt mer Murakami. Og Murakami har blitt en litteraturens superstar. Oppmerksomheten rundt hans besøk på Litteraturhuset i Oslo høst vitner om dette. "Norwegian Wood" er som nevnt i forrige innlegg også filmatisert.

Mange som omtaler Murakamis bøker på nettet har lest de på engelsk. Av og til beklager de seg når de kommer over en norsk utgave. Jeg stusser litt over dette. Jeg ser at flere av de norske utgivelsene er oversatt fra engelsk  av det ofte brukte oversetterteamet  Kjell og Kari Risvik. Og det er gjort i en form jeg ikke finner noe spesielt å utsette på. Men Norwegian Wood er derimot oversatt direkte fra japansk av en annen oversetter. Dette er absolutt å foretrekke hvis man vil ha resultatet mest mulig i overestemmelse med originalen. Men jeg har forståelse for at det i vårt lille språkområde ikke  er noen overrepresentasjon av potensielle japanskkyndige oversettere.

Norergian Wood er som de øvrige bøkene til Murakami preget av en mørk mystisisme. Det er noe udefinert og skremmende som kommer oss i møte, men vi det ikke helt hva det er. Dette blir balansert med hovepersonens til tider avvæpnende likegyldighet. Det refereres til Raymond Chandler og Dashiell Hammet, og den hardkokte kriminalromanens replikkunst er en del av hans repertoar.

Det er dialogene, samtalene, som driver handlingen framover. Hver gang hovedpersonen, "jeg", snakker med noen dukker det opp nye opplysninger. Små overraskelser som lærer oss litt mer om personenes karakterer og livshistorie. Men samtidig etterlates det alltid noe usagt.  Det er disse "cliff-hangerne" som alltid får oss til å bla videre. Hvilke mørke hemmeligheter skjuler seg her?

Jeg anser Murakami som en stor underholdningsforfatter som beveger seg godt utenfor klisjeene. (Eller han skaper sine egne). Indegrienser som spenning, kjærlighet og humor er alltid til stede. På en måte er samtidig det hele litt "japansk". Men man må kanskje lese selv for å forstå hva jeg mener med det. Jeg foreslår "Norwegian Wood" eller min personlige favoritt "Trekkoppfuglen".