Stilling ledig

Jeg har kommet til den erkjennelse at jeg, Jacobsbloggeren, grunnleggeren av Jacobsbloggen, bør ha en tjener. Eller i det minste en hjelper. En som kan ta seg av bagateller og hindringer som ligger i veien for at jeg skal få tatt meg av viktigere oppgaver. Ettersom jeg er høyreist, blåøyd og med klassisk rett nese, bør det være en person av en annen rase. For dette ligger en rekke presedenser.

Den Ensomme Rytter, den maskerte helten fra det gamle og til dels ville vesten, hadde en trofast indianervenn som fylte denne oppgaven. "Tonto" ryddet opp i kulissene etter rytteren, tok seg av diplomatiet i møte med villere artsfrender og var når som helst villig til å ofre livet for å redde sin venn. At "Tonto" er det spanske ordet for idiot, var antakelig noe som gikk den amerikanske manusforfatteren forbi.
   
Mandrake, tryllekunsteren og hypnotisøren vi kjenner fra Arbeiderbladet og Fantometbladet, hadde sin tjener Lothar. Lothar var neger og kjempesterk. Hvis det kom noe i veien som Mandrake ikke kunne trylle eller hypnotisere bort, kom Lothar bare og lempet det vekk. Hvis jeg husker riktig var Lothar opprinnelig høvding for en stamme i Afrika. Han oppga imidlertid denne karrieren for å bli tjener for Mandrake på heltid.

Inspektør Clouseau hadde en mann av asiatisk opphav han hadde dressert til å angripe ham med jevne mellomrom slik at han holdt seg skjerpet. Hans russiske kollega Fandorin i bøkene av Boris Akunin, reddet en gang livet til en japaner som derfor var forpliktet til å passe på ham resten av livet.

Noen lar seg også bistå av romvesener eller ånder, men det er vel litt aparte.

Et merkelig unntak er den norske kjempen Jonas Fjeld, som valgte seg en mann av finsk herkomst, Erko, som følgesvenn.  Nå var forfatteren av Jonas Fjeld-serien, Øvre Richter Frich erklært rasist og en beundrer av Hitler-Tyskland, hvilket burde forklare dette. Erko var forøvrig dverg og genial oppfinner.

Så langt har man hittil kommet i stillingsbeskrivelsen. Men til hvilken rase bør Jacobsbloggerens tjener tilhøre? Og hvilke øvrige egenskaper bør han inneha? Kanskje DU kan hjelpe Jacobsbloggeren med dette?

En hjelper kan ikke foventes å løse alle problemer, men han må vite å vise
 forståelse under forskjellige omstendigheter.

Norwegian Wood II

Haruki Murakami

Jeg kom over "Norwegian Wood" på et av forlagenes bakgårdssalg et eller annet år. Jeg undret meg og fant det interessant at en japansk forfatter, Haruki Murakami het han, hadde valgt et norsk tema for en bok. Så jeg kjøpte den til en fordelaktig pris. Det jeg ikke hadde fått med meg var at tittelen kun henspilte på en britisk poplåt fra forgangen tid og ikke hadde noe med Norge å gjøre. Antakelig var den valgt for å gi romanen en tidskoloritt av sent 1960-tall. I spansk oversettelse er den endret til "Tokyo Blues".

Etter dette har det blitt mer Murakami. Og Murakami har blitt en litteraturens superstar. Oppmerksomheten rundt hans besøk på Litteraturhuset i Oslo høst vitner om dette. "Norwegian Wood" er som nevnt i forrige innlegg også filmatisert.

Mange som omtaler Murakamis bøker på nettet har lest de på engelsk. Av og til beklager de seg når de kommer over en norsk utgave. Jeg stusser litt over dette. Jeg ser at flere av de norske utgivelsene er oversatt fra engelsk  av det ofte brukte oversetterteamet  Kjell og Kari Risvik. Og det er gjort i en form jeg ikke finner noe spesielt å utsette på. Men Norwegian Wood er derimot oversatt direkte fra japansk av en annen oversetter. Dette er absolutt å foretrekke hvis man vil ha resultatet mest mulig i overestemmelse med originalen. Men jeg har forståelse for at det i vårt lille språkområde ikke  er noen overrepresentasjon av potensielle japanskkyndige oversettere.

Norergian Wood er som de øvrige bøkene til Murakami preget av en mørk mystisisme. Det er noe udefinert og skremmende som kommer oss i møte, men vi det ikke helt hva det er. Dette blir balansert med hovepersonens til tider avvæpnende likegyldighet. Det refereres til Raymond Chandler og Dashiell Hammet, og den hardkokte kriminalromanens replikkunst er en del av hans repertoar.

Det er dialogene, samtalene, som driver handlingen framover. Hver gang hovedpersonen, "jeg", snakker med noen dukker det opp nye opplysninger. Små overraskelser som lærer oss litt mer om personenes karakterer og livshistorie. Men samtidig etterlates det alltid noe usagt.  Det er disse "cliff-hangerne" som alltid får oss til å bla videre. Hvilke mørke hemmeligheter skjuler seg her?

Jeg anser Murakami som en stor underholdningsforfatter som beveger seg godt utenfor klisjeene. (Eller han skaper sine egne). Indegrienser som spenning, kjærlighet og humor er alltid til stede. På en måte er samtidig det hele litt "japansk". Men man må kanskje lese selv for å forstå hva jeg mener med det. Jeg foreslår "Norwegian Wood" eller min personlige favoritt "Trekkoppfuglen".

Norwegian Wood

Det ble fra ulike hold, derav flere bloggere, tilkjennegitt store forventninger til denne filmatiseringen av japanske Haruki Murakamis roman med samme tittel. At den er laget den Ang Hung Tran, den vietnamesiske regissøren som sto bak "Duften av grønn papaya om morgenen", har ikke redusert disse.

Undertegnede jacobsblogger, kjent som en av Norges største eksperter på østasiatisk film (kremt; det er ikke så mange av oss), har både sett filmen og lest boka for deg.

Lesere av Jacobsbloggen som ikke har tid til å se film eller lese bok har full anledning til å utgi synspunkter og vurderinger de måtte lese her som sine egne. Ved skriftlig gjengivelse blir Jacobsbloggeren glad for en lenke.

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg skal man se filmen før man leser boka. I motsatt fall blir man for forutinntatt til å bedømme filmen på riktig vis. Her har jeg syndet mot denne regelen, da jeg leste boka uten at det falt meg inn at man ville lage film av den. Men det har gått noen år, og med min dårlige hukommelse kan det hende det ikke gjør forskjell....

Filmen starter med noen  bilder av tre ungdommer i lek og alvor. Noen scener senere får vi demonstrert hvordan man tar livet av seg i en garasje ved eksosforgiftning. Så kommer fortellerstemmen fra boka, den uunngåelige som likevel bør unngås i filmatiseringer av romaner i "jeg"-form. Stemmen er ikke plagsomt til stede i filmen, men etter denne bloggers mening bør regissøren  ta utfordringen om å lage historien uten dette tyveriet fra boka. Da får det ikke hjelpe om  enkelte kinobesøkende ikke kjenner igjen det de har lest.

Det er dialogene som driver handlingen framover. Forholdet mellom hovedpersonen og den avdødes kjæreste, hans romkamerat blir belyst gjennom samtaler Visualiseringen består av vakre bakgrunnsbilder mens karakterene konverserer i forgrunnen. Filmen er nydelig fotografert og jeg synes det fungerer. Men mange vil nok synes den av disse grunner er litt vel stillestående.

Dette blogginnlegget avsluttet idet disse vakre bildene sakte toner ut. Om noen dager vil det komme noen ord også om romanen på dette nettsted.

Den forbannede Hvalen!

Moby Dick. Du overlistet kaptein Akab i 1850 (Melville). Du knuste ham i 1956 (Huston). Men dere møtes på ny i 2010. Kaptein Akab jakter deg i sin atomdrevne undervannsbåt utstyrt med det aller nyeste våpenteknologien kan stille med.

En vakker marinbiolog med hvalenes sang som spesialitet er med på toktet. Kanskje vil hun forføre Moby Dick slik at han godvillig følger med for å gjøre sirkuskunster i New Yorks havnebasseng.

Og hva har vel den hvite hvalen, verdenshavenes Leviatan å stille opp med mot Pequods torpedoer? Og hva vil skje når Akab til sist fyrer av en atomsprengladning? Hva gjør du da, Moby Dick?

For jakten er ikke slutt. Jakten er aldri over. Ikke før Per Ulv har innhentet Bippe Stankelbein. Ikke før Storeulv har stekt og fortært de tre små griser. Og ikke før Kaptein Akab har lagd en gryterett av Moby Dick  tilstrekkelig til å mette Nord- og Sør Sudan...

Moby Dick

Moby Dick. Den hvite hvalen.

Kall meg Jacobsbloggeren. Jeg har sett filmen og jeg har lest boka.

Av og til kommer noen til meg og sier:
- O vise Jacobsblogger. Jeg ble så skuffet da jeg så filmen etter å ha lest boka.
Om dette ikke er ordrett, så er det omtrent slik de uttrykker seg. Jeg svarer da gjerne:
- Mitt barn. Du har handlet feil. Du skal nemlig se filmen først. Deretter kan du lese boka.

Det er flere årsaker til dette.

1. En bok inneholder alltid mer enn det er plass til i en film. Man kan da fort savne dette i stedet for bedømme filmen ut fra den måten den har valgt å presentere historien på.
2. Særlig fantasifulle mennesker har det med å lage sin egen film inne i hodet sitt når de leser boka. De mener da som oftest at deres egen film er mye bedre enn den de ser på kino.
3. En film skal være selvstendig i seg selv. Noen filmer er uforståelige for de som ikke har lest boka. Du kan ikke vurdere filmen slik den fortjener hvis du utfyller dens huller ved hjelp av den teksten du har lest på forhånd.

Mange flere kan oppgis, men ut fra bloggens avgrensede form får dette holde i denne omgang. I tråd med dette vil jeg nå legge fram mitt inntrykk av filmen "Moby Dick".

En klassiker som historien om den hvite hvalen er nok dramatisert flere ganger. Her vil jeg ta for meg John Hustons film fra 1956 som vel er den mest kjente versjonen. Jeg så den første gang som gutt i de lykkelige dager NRK sendte mandagsfilmen hver uke og med det ga denne begredelige ukedagen en smule mening. Den gjorde inntrykk og jeg har alltid hatt lyst til å se den igjen. Jeg kjøpte den derfor på markedet for piratkopier en gang jeg var i utlandet. Stor var skuffelsen da jeg oppdaget at innholdet  ikke viste seg å være "Moby Dick", men en heller uinteressant film som het "Orca the killer whale". La dette være et varsel til dere andre der ute som handler piratkopier. "Stjålne pepperkaker smaker ikke så godt som kjøpte pepperkaker".



En geistlig Orson Welles

Regissøren John Hustons klassiker ble altså spilt inn litt over 100 år etter at romanen ble skrevet. Huston som er kjent for sine miljøskildringer i forskjellige filmer som Malteserfalken, Afrikadronningen, Asfaltjungelen og Skatten i Sierra Madre fører oss umiddelbart inn i en råtøff hvalfangerverden. Ingen av oss levende har opplevet hvalfangerlivet slik det var på midten av 1800-tallet, men det bare må ha vært slik det er beskrevet i denne filmen. Fortelleren Ismael med bakgrunn fra handelsflåten får forstå at det er helt andre krav til innsats på ei hvalfangerskute. I byen Nantucket på USAs nordlige østkyst dreier alt seg om hval. Fra dekorasjonen i puben til kirken hvor minneplakettene over de falne på havet står tett. Her entrer Orson Welles i prestens skikkelse prekestolen ved å klatre opp en en taustige som han trekker opp etter seg. Selve stolen har form av baugen på en skute. Han holder en saftig preken over Jonas og hvalen krydret med for lokalbefolkningen velkjente referanser.

Ismael møter mange ramsalte personligheter før han mønstrer på hvalfangerskuta Pequod, men også mange illevarslende tegn. Han ser bilder av hvaler som knuser båter, en galning med samme navn som en bibelsk profet kommer med dystre spådommer og kapteinen på båten har sin svært spesielle historie.

Det fargerike persongalleriet, skildringen av sjølivet, hvaljakten og det store klimaks kampen mot Moby Dick bevarer spenningen til siste slutt. Mye bæres av Gregory Peck som den gale kapteinen. Han vil ha hevn over hvalen som spiste det ene beinet hans. Vi befinner oss langt ute på havet, sårbare i hvalbåtens robåter. Med små harpuner skal vi bekjempe klodens største havdyr, hvalen blant hvaler. For den fanatiske skipperen er det en tvekamp. Mannskapet er redskap for hans vilje. Bølgene slår opp når det rasende dyret angriper. Hjelpe oss alle.

Og alt helt uten bruk av dataanimasjon. Det er faktisk litt befriende...

Nesta gang snakker vi bok.