Massemord

Forleden leste jeg om en stor rettssak. Mannen som skulle dømmes ble beskyldt  for mange menneskers død.

En eldre bebrillet herremann var tiltalt. Til tross for de forbrytelser han skulle stilles til ansvar for virket ikke tiltalte helt utiltalende (Jeg beklager dette smakløse ordspillet. Men må man, så må man.)  Han var plassert i et skuddsikkert glassbur, omringet av kameraer og advokater. Rettssaken ble kringkastet over hele verden.

Adolf Eichmann ble i 1960 kidnappet fra sitt hjem i Argentina av israelsk etterretning. De smuglet ham ut av landet og inn i Israel. Krigsforbryteren fra annen verdenskrig skulle bli hovedpersonen i en akt i skuespillet om staten Israels historie. Alt var lagt til rette fra høyeste hold, av statsminister og landsfader David Ben-Gurion. Men til tross for den voldsomme mengden med sakspapirer som ledsaget tiltalen, fikk ikke folk se noe monster. De blodige fakta skjult i trykksverte kom i bakgrunnen av det levende mennesket som befant seg inne i glassburet. Litt forsakt sto han der, prøvde etter beste evne å forsvare seg mot de finurlige angrepene fra landets mest drevne hjerner. Man syntes rett og slett synd på ham.

Det foregår også en rettssak i Norge for tiden, hvor gjerningsmannen har drept et betydelig antall mennesker. Mannen og handlingen har vært førstesidestoff hver eneste dag i snart et år. Rettssaken er gjenstand for en oppmerksomhet som ville henvist landssvikeroppgjøret til en notis nederst på side 12. Man har innkalt det lille landets største kapasiteter på alle områder for at de skal fortelle om sitt inntrykk av mannen.

Mannen selv smiler jovialt. Han deltar og kommenterer mer enn gjerne ekspertenes syn på ham.

Statsautoriserte menneskekjennere har snakket lenge med ham, Først sa de at han var gal, men nå er de ikke lenger like sikre. Iallfall er de uenige. Vi har nå sett og hørt så mye av ham alle sammen, at vi godt kan gjøre vår egen konklusjon. De av oss som har sett virkelig gale mennesker kan si at gal er han nok ikke.

Man er ikke gal selv om man dreper andre. I militær utdanning er det et bærende prinsipp at man skal lære å drepe. Som alminnelig vernepliktig husker jeg godt militærpresten forklarte hvordan det å drepe mennesker i krig kunne forenes med kristentro. Flesteparten av de som vender tilbake etter å ha vært i krig fortsetter med å være vanlige mennesker. Kankje litt preget, men livet går videre.

Pressen bruker det de har av personell på denne rettssaken. Opplag og seertall skal økes. Vi hører ingenting fra resten av verden Hver stein skal snus i denne saken, hvert minutt av mannens liv skal kartlegges og alle som noen gang har kommet i snakk med ham skal intervjues. Som ekstrahjelp har de endog engasjert profesjonelle komikere til å følge saken fra pressebenken og kommentere utviklingen.

Man spør seg hva alt skal være godt for. Resultatet er vel gitt(?). Man vil idømme ham en frihetsberøvelse så langt det er mulig etter norsk rett. Mens saken pågår blomstrer den tiltalte og nyter oppmerksomheten han får. Det er som om hans opptreden i rettsaken er en planlagt fortsettelse av udåden. Og han virker fordømt normal.

Mens mannen boltrer seg i domstolens manesje og medienes spotlight, hva får vi andre ut av dette?

Det kunne vært en forsikring om at noe sånt aldri skulle skje igjen. Det bærende prinsipp for ilegging av straff har vært det almennpreventive hensyn. Vil denne forestillingen avskrekke andre som kunne være tilbøyelige til å utøve en liknende handling?

Før i tiden ville det vært hevnen. Samfunnet krevde gjengjeldelse. Den andre mannen, han i glassburet, måtte faktisk forholde seg til at han kunne bli henrettet etter rettssaken. Og det ble han. Ville denne mannen handlet annerledes dersom han visste at han ville bli "Hanged, drawned and quartered" slik man gjorde for adskillig mer bagatellmessige forseelser i Elisabeth den første av Englands tid? Og ville dette vært en mer harmonisk avslutning av saken? Et endelig punktum og klar demonstrasjon av samfunnets holdning til slike handlinger?

Akk, dette var bare noen tunge tanker i en sommer drysset hen...

Og et par til. Er det noen som har regnet ut hvor mye alt dette koster? Rettsmøtene, advokatene, de sakkyndige? Hvem betaler?

Knausgård

Realityshowene har for lengst inntatt avisenes forsider. Denne uken er det Karl-Ove-Knausgårds realityforestilling som har lagt beslag på de store typene. Hvorfor reality? Fordi Knausgård gjennom sine bøker gir oss et nådeløst innsyn i sin egen private sfære og en like nådeløs utlevering av familie og venner.  Han har lovet dette blir siste bind.

Til de grader har han fanget publikums interesse. Uten å gi intervjuer eller sende pressemeldinger blir hans person og hans familie diskutert opp og ned. Så ofte blir han nevnt at pressen forkorter navnet hans til KOK for enkelhets skyld. Han kan knapt slippe en lydløs fjert uten at det kommer på førstesiden.

 PR-eksperter konsulteres oftere enn kritikere, og de begir seg gladelig ut i lange faglige analyser og betraktninger om forfatterens virke. Hans ytring om at han ønsker å gi seg som forfatter, beskrives som en forretningsmessig strategi for å selge flere bøker. Dette bestrides av forlaget og hans håndlangere i det litterære miljø.

Knausgård-fenomenet har også engasjert herværende blogger til å omtale det for tredje gang. For å ta en kort oppsummering av mine egne erfaringer har jeg lest bok 3, som var direkte kjedelig. En tid etter gikk jeg løs på første bind, som jeg må erkjenne var meget godt. Fra før har jeg hans tidligere roman "En tid for alt" i ballasten. Men det er selvfølgelig all viraken rundt det hele, presseoppslagene, spekulasjonene, familiemedlemmenes reaksjoner og alle mulige ekspertuttalelser som bærer ved til bålet. Kan alt være planlagt av Knausgård selv der han sitter i ensomhet og klimprer sammen neste bind eller er det bare slik mediesamfunnet fungerer i dag?

Jeg tror nok forfatteren og det kapitalistisk godt skolerte forlaget vet å utnytte markedsføringsmekanismene. Allerede valget av tittelen "Min kamp" er et eksempel på det. Det satte i gang diskusjonene lenge før utgivelsen av det første bindet. Men det er klart at alt ble voldsomt forsterket av den overstrømmende kritikermottakelsen og alle prisene. Det er neppe sannsynlig at Knausgård kunne forutse at snøballen skulle fortsette å rulle og vokse til de grader.

Et annet særtrekk ved fenomenet er at man insisterer på å kalle disse erindringsbøkene "romaner". Jeg er ikke noen lærd litteraturteoretiker, men som legmann har jeg problemer med bruk av denne definisjonen. De sjangere verket hører hjemme i bør være blant erindringsbøker, dagbøker eller selvbiografier. Men jeg merker meg at forlaget bruker roman-begrepet svært bevisst til å tilbakevise klager fra forfatterens pårørende. Følgende uttales av forlaget i en artikkel i i Fedrelandvennen:

Berdahl sier det ikke var naturlig å sende et eksemplar av «Min kamp» til Knausgårds familie før boka kom ut.

– Vi sender ikke ut en roman for at noen skal korrigere den, sier forlagssjefen

– Onkelens motstand mot bøkene har ikke akkurat blitt mildere med tiden?

– Dette er en roman, og ikke virkelighet. Likevel er reaksjonene forståelige, men kanskje ikke så sterke reaksjoner, sier Geir Berdahl.

 Kommer jeg til å lese sjette bind av Knausgårds tydelig selvbiografiske syklus? Hvis jeg får den lagt foran meg, er det nok svært sannsynlig at jeg gjør det. Kun ettertiden vil kunne bedømme om dette er stor litteratur.

Charles Dickens, en brutal bølle

Få britiske forfattere kan karakteriseres som folkekjære. Unntaket er Charles Dickens. Og det i den grad at han har blitt et adjektiv. Når vi sier om en fortelling at den har en "dickensk stemning" ser vi umiddelbart for oss en blanding av tarvelige omgivelser, humor, hjertevarme mennesker, kyniske personer og et tynt håp om at det vil gå godt til sist.

Dertil egner han seg glimrende for dramatiseringer. Flere av de beste klassiske filmene er laget som en direkte gjengivelse av Dickens historier, kanskje med David Leans versjon av Oliver Twist som den fremste. Storbritanias fremste skuespillere hopper gjerne rett over fra Shakespeareoppsetningen for en rolle i TV-serier basert på Dickens romaner.

Av de mest fortolkede fortellingene finner vi nevnte "Oliver Twist". Den foreldreløse gutten med sin vanskelige oppvekst på hjem og i fattigslige omgivelser, som hjelpegutt for begravelsesagenten og utnyttet av den forbryterske Fagin, var en en pedagogisk kontrast til våre egne liv i oppveksten, der tilværelsens hardeste tildragelser var når favorittpålegget ikke var satt fram på frokostbordet. Som sådan var historien om Oliver mer dannende enn samtlige evangelier i det nye testamente til sammen. Det er å håpe at man lager en dataspillversjon over Oliver Twist slik at han blir tilgjengelig også for kommende generasjoner.

Så har vi "En Julefortelling". Ebenezer Scrooge, gjerrigknarken som ga inspirasjon til Onkel Skrue, hatet julen og unnet ikke andre folk noen glede. Også her får vi et dramatisk innblikk i fattigdom og fortvilelse før det ender godt.

Min første Dickens-fortelling var den lettere og humoristiske beretning om Pickwick-klubbens etterlatte papirer. Etter det gikk så godt som hele Dickens-hylla i Drammen Folkebibliotek unna i et strekk.

Dickens eget liv var også en "dickens-historie". Familien opplevde middelklassens mareritt da far i huset ble satt i gjeldsfengsel. Charles måtte som tolvåring bidra til familiens underhold ved å jobbe 10 timer daglig på en skokremfabrikk. 15 år gammel fikk han jobb som rettsbetjent hos et advokatfirma. Disse opplevelsene har gitt inspirasjon til mange av fortellingene hans.

Gledelig er det at Aftenposten nå bidrar til å utfylle vår bilde av mannen. Det bringer oss endelig til overskriften på dette skriftstykket. Aftenpostens korrespondent i London omtaler nemlig noen bøker om forfatteren. Det kommer ikke fram om hun har lest bøkene eller om hun bare har lest om dem. Iallfall mener hun å ha grunnlag for å skrive at "Dickens var kald og brutal på hjemmebane".

Vi får dessverre ikke utdypet den påståtte brutaliteten. Men i det minste var det et ulykkelig ekteskap som endte med skillsmisse.

Vi takker Aftenposten for å ha utvidet vår horisont på dette punkt i stedet for å fore oss med alle mulige uvesentligheer fra de britiske øyer.

Avisen som tidligere var kjent som den snerpete tanta i Akersgata har såvisst endret karakter, der hun velter seg i nakenbilder av Fridtjof Nansen og ikke tidsnok kan opplyse oss om siste nytt fra levende og dødes private kammer.

Vokt deg, o ukjente blogger, for berømmelsen. Hva vil ikke ettertiden kunne ha interesse av å få vite om de gjerninger som presumptivt kan ha blitt begått under den dyne du nattlig deponerer ditt legeme?

Den nakne sannhet om Fridtjof Nansen

Alle helter er ikke amerikanere. Her i Norge har vi vel hatt en. Men det er en stund siden. Nå for tiden er det de kjente 15 minutter sonm gjelder. Den kortvarige og herostratiske berømmelse som tilkommer de som kommer på TV, vinner et eller annet mesterskap eller tjener mye penger på kort tid.

Fridtjof Nansens meritter bør være kjent for alle norskfødte, men til glede for nye landsmenn foretar vi en kjapp oppramsing:

Fridtjof Nansen (1861-1930)

• var vitenskapsmann og tok doktorgraden på slimålens nervesystem i 1988.
• gikk på ski over Grønland (også) i 1888. 
• ledet turen med polarskipet Fram over polarisen,
• påfølgende skitur i retning Norpolen sammen med Hjalmar Johansen.
• aktiv innsats i den politiske kampen om Norges løsrivelse fra unionen med Sverige
• hadde Norge blitt republikk etter unionsoppløsningen er det ikke umulig at han hadde blitt vår første president.
• etter 1. verdenskrig han arbeidet med hjelp til flyktninger og repatriering av krigsfanger
• oppnevnt til Folkeforbundets høykommisær for flyktninger 
•  mottok i 1922 Nobels fredspris.

 Det er hyggelig at han ikke er glemt. Iallfall ikke mer enn at Aftenposten trakk fram noen nakenbilder av ham som de også la ut på Facebook. Den tidligere tanten i Akersgata har fullstendig forlatt sin snerpethet i kampen om de tabloide oppslagene. I stedet ble facebooksjefene sjokkerte og holdt på å stenge Aftenpostens konto.

Bildet hadde Nansen tatt og fremkalt selv en gang ganske sent i livet. Men det var nok ikke for at Aftenposten skulle publisere det på interenett mer enn 80 år seinere. Det ble sendt til en av hans elskerinner for at hun skulle kose seg med det når han ikke selv var til stede. Hennes stebarnebarn rotet litt gamle esker og fant en rekke slibrig velskrevne brev fra Nansen, samt noen uartige bilder. Slikt kan det bli penger av, for de som har teft for slikt. Og folk har da bare godt av å vite at også polfareren hadde menneskelige sider. Dessverre for massemediene er det ikke noe som tyder på at han også var homoseksuell. Til tross for at han selv innrømmet å ha delt sovepose med Hjalmar Johansen.

Nå ligger det ikke akkurat den store nyhetens interesse i å slå fast store menns virilitet. Denne egenskapen var påviselig til stede hos såvel John f. Kennedy, Dsjengis Khan og Erik Bye. Adolf Hitler er unntaket som bekrefter regelen. Vi har ikke holdepunkter nok til å fastslå om det samme er tilfelle med store kvinner. Det er laget en pornofilm om Katarina den store av Russland, men det er usikkert hvor historisk etterettelig denne er.

Hvis det hadde vært noen moral i dette, hvilket det ikke er, kunne den illustreres ved hjelp av følgende vers av Jacobsbloggens husdikter, den hyppig refuserte Triztan Nypethorn:


Hvor stolt du nå enn er av ditt lem,
en regel bør du huske før du den legger frem;
I din stue viser du den kun til en
tar du bilde går den over hele verden
og mottas med bravur og vantro i de tusen hjem.