Charles Dickens, en brutal bølle

Få britiske forfattere kan karakteriseres som folkekjære. Unntaket er Charles Dickens. Og det i den grad at han har blitt et adjektiv. Når vi sier om en fortelling at den har en "dickensk stemning" ser vi umiddelbart for oss en blanding av tarvelige omgivelser, humor, hjertevarme mennesker, kyniske personer og et tynt håp om at det vil gå godt til sist.

Dertil egner han seg glimrende for dramatiseringer. Flere av de beste klassiske filmene er laget som en direkte gjengivelse av Dickens historier, kanskje med David Leans versjon av Oliver Twist som den fremste. Storbritanias fremste skuespillere hopper gjerne rett over fra Shakespeareoppsetningen for en rolle i TV-serier basert på Dickens romaner.

Av de mest fortolkede fortellingene finner vi nevnte "Oliver Twist". Den foreldreløse gutten med sin vanskelige oppvekst på hjem og i fattigslige omgivelser, som hjelpegutt for begravelsesagenten og utnyttet av den forbryterske Fagin, var en en pedagogisk kontrast til våre egne liv i oppveksten, der tilværelsens hardeste tildragelser var når favorittpålegget ikke var satt fram på frokostbordet. Som sådan var historien om Oliver mer dannende enn samtlige evangelier i det nye testamente til sammen. Det er å håpe at man lager en dataspillversjon over Oliver Twist slik at han blir tilgjengelig også for kommende generasjoner.

Så har vi "En Julefortelling". Ebenezer Scrooge, gjerrigknarken som ga inspirasjon til Onkel Skrue, hatet julen og unnet ikke andre folk noen glede. Også her får vi et dramatisk innblikk i fattigdom og fortvilelse før det ender godt.

Min første Dickens-fortelling var den lettere og humoristiske beretning om Pickwick-klubbens etterlatte papirer. Etter det gikk så godt som hele Dickens-hylla i Drammen Folkebibliotek unna i et strekk.

Dickens eget liv var også en "dickens-historie". Familien opplevde middelklassens mareritt da far i huset ble satt i gjeldsfengsel. Charles måtte som tolvåring bidra til familiens underhold ved å jobbe 10 timer daglig på en skokremfabrikk. 15 år gammel fikk han jobb som rettsbetjent hos et advokatfirma. Disse opplevelsene har gitt inspirasjon til mange av fortellingene hans.

Gledelig er det at Aftenposten nå bidrar til å utfylle vår bilde av mannen. Det bringer oss endelig til overskriften på dette skriftstykket. Aftenpostens korrespondent i London omtaler nemlig noen bøker om forfatteren. Det kommer ikke fram om hun har lest bøkene eller om hun bare har lest om dem. Iallfall mener hun å ha grunnlag for å skrive at "Dickens var kald og brutal på hjemmebane".

Vi får dessverre ikke utdypet den påståtte brutaliteten. Men i det minste var det et ulykkelig ekteskap som endte med skillsmisse.

Vi takker Aftenposten for å ha utvidet vår horisont på dette punkt i stedet for å fore oss med alle mulige uvesentligheer fra de britiske øyer.

Avisen som tidligere var kjent som den snerpete tanta i Akersgata har såvisst endret karakter, der hun velter seg i nakenbilder av Fridtjof Nansen og ikke tidsnok kan opplyse oss om siste nytt fra levende og dødes private kammer.

Vokt deg, o ukjente blogger, for berømmelsen. Hva vil ikke ettertiden kunne ha interesse av å få vite om de gjerninger som presumptivt kan ha blitt begått under den dyne du nattlig deponerer ditt legeme?