Den siste viking

Om den siste mohikaner ble det sagt at han levde på bananer og gamle wienerbrød. Den siste viking ernærte seg hovedsaklig av saltet sild og klippfisk.

Romanen til Johan Bojer har ligget lenge på vent. Den fristet lenge der den sto i hylla i foreldrehjemmet. Men den første sida ble aldri åpnet den gang.

Navnet Johan Bojer sier meg ikke noe mer enn "den siste viking". Foruten den er hans ark blankt. Og av og til kan det være greit å lese noe uten å ha så mange referanserammer. Jeg hadde ingen forventninger og ingen kjennskap til Bojers anseelse i det litterære og litteraturkritiske miljø på forhånd.

Nå viste boka seg ikke å være et forsøk på å skrive den store vikingromanen. I det hele tatt virker norske forfattere for feige til å prøve seg på dette.

I stedet handler dette om lofotfiske. Jeg er litt usikker på akkurat hvor vi befinner oss i historien, men båtene beveger seg fortsatt med arm- og vindkraft. Dampbåtene har dog gjort sin inntreden, så vi befinner oss kanskje helt på slutten av 1800-tallet.

Vi blir kastet inn i begivenhetene i ei fjorbygd et sted muligens ved trøndelagskysten, ettersom personene vitterlig snakker trøndersk. Vi kommer til et sted og en tid hvor menn måtte være menn og kvinner måtte vente på det som kom fra havet; et pengebrev, en husbond eller ei kiste.

Skildringen av tilværelsen som lofotfisker er gjort med stor innlevelse. Du kjenner trælene i hendene når du blar i boka, du fryser på beina og gulper saltvann. Mennene drar ut av nød, men blir samtidig avhengig av havet og slitet. For de unge som drar ut første gang er det manndomsprøven, for de gamle er kallet uimotståelig.

Her gjenkjennes også fiskerens og gamblerens affeksjon. Et godt fiske er som å få jack-pot på en enarmet banditt. Men du setter livet som innsats i det øyeblikk du beveger deg ut på den lunefulle sjøen.

Handlingen er mettet. Vi opplever konflikter og blodige slagsmål mellom søringer og nordlendinger, regelrett krigføring mellom dampbåteiere og småbåtfolket, og alle må kjempe mot vilkårlige naturkrefter. Klager over sykdom og legemlige lyter må vike når fisken kommer eller stormen rår.

Den egentlig hovedpersonen i boka er lofotfiskeren som sådan, men det er Kristaver Myran og hans sønn Lars vi deler tankene til. Kristaver Myran setter seg i gjeld for endelig å bli høvedsmann på egen båt. Kristaver kan karakteriseres som en havets Isak Sellanrå der han trosser all motgang. Men som bokas tittel antyder tilhører han en utdøende rase.

Boka står sin prøve og jeg vil betegne den som en klassiker.

Epilog:
Lesing av bøker gir kunnskap. Konflikten mellom dambåteierne og småbåtfolket som er skildret i boka var faktisk en historisk hendelse, senere kalt "Trollfjordslaget" som fant sted i 1890.

Johan Bojer selv levde fra 1872 til 1959 og hadde en litterær produksjon som strakk seg over 60 år. Noe særlig mer kan ikke lese ut fra den sparsomme informasjonen om forfatteren som finnes på wikipedia (med skam å melde, det står mer om hans liv og virke i de engelske og tyske artiklene).

Illustrasjonsbilde: "Slaget i Trollfjorden" malt av Gunnar Berg.