Viser innlegg med etiketten radioteater. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten radioteater. Vis alle innlegg

mandag 25. mars 2013

"Påskekrim"


 
 


Jeg leser kriminallitteratur. Rudolf  Muus og B. Akunin befinner seg blant mange favoritter. Men  hvorfor skal jeg gjøre det akkurat i påsken? Og hvorfor må alle andre gjøre det i påsken? Her ligger det tydeligvis en konspirasjon bak. Dessverre var det ingen representanter for den skrivende presse som ringte og spurte meg hvilke krimbøker jeg skal lese i påsken, slik at jeg fikk anledning til å utdype dette. Antakelig er disse en del av konspirasjonen eller nyttige idioter for den samme.

Så dagens Jacobsblogg dreier seg ikke om all kriminallitteraturen som tvangskonsumeres i disse dager som vi helst skulle bruke til å feire kristendommens grunnleggers beleilige dødsfall for om lag 2010 år siden.

Derimot har Jacobsbloggeren tilbragt palmehelgen sittende lenket med hodetelefoner til nettradioen. NRK Gull har nemlig lagt opp til et herlig nostalgisk programtilbud denne påsken. Flere klassiske radioserier er bevart for ettertiden i NRKs skattkammer.

Den kriminalistiske historien om Dickie Dick Dickens er kanskje den som er mest kjent og fortsatt appellerer til nye lyttergrupper. I påsken er det reprise på den aller første hørepillserien fra 1962. Dette er en kriminalparodi skrevet av det tyske forfatterparet Rolf og Alexandra Becker og gjengitt i en norsk språkdrakt som sitter. Selv om senere serier er ennå mer utviklet på dette området, får vi allerede her perler som; "Hvis du ikke gjør som jeg sier, er det slutt med å spise og drikke og puste og sånn..", "Hun var ingen nybegynner i omgang med menn",  og "Livets ur tikket stadig langsommere".

Den andre gjengangeren som sendes er barnetimefavoritten over alle, "Stompa". De originale historiene er skrevet på engelsk, men her er miljøet så fornorsket at man kan la seg lure. Kostskolegutta kommer fra Bodø, Stavanger, Bergen, Nøtterøy og Oslo, og kommer alltid i trøbbel. Situasjonskomikk på tv har etter min påstand aldri overgått Stompa-hørespillene.

Mer ukjent, men likevel en perle, er science-fiction serien "SOS fra rommet", laget i 1956 av selveste Rolf Kirkvaag, mannen som kunne radio bedre enn noen annen. Og dette er ikke en parodi, men nervepirrende spenning. Folk fra romstasjonen Skandinavika, må ut og lete etter forliste i det ytre rom... 

"Inspektør Scott på farten" ble laget i 1960 og var datidens sudoku. I løpet av 25 minutter får Inspektøren (som jobbet i Scotland yard) presentert en forbrytelse og avhørt noen mistenkte, før lytteren får et minutt på seg til å avsløre morderen. Etter pausen kommer den innlysende forklaringen hvorved inspektøren påpeker hullene i en av de mistenktes forklaringer. I episodene jeg hørte var det henholdsvis hovmesteren og husholdersken som var skyldige.

Arild Feldborg lagde en parodi på denne serien med Arve Opsahl som "Inspektør Snusens memoarer". Her får vi bisarr humor, som når Aftenladets redaktør er mer opptatt av at den store M-en er forsvunnet enn at sjefssetteren hans er funnet myrdet. (Aftenbladet har kun 4 bokstaver av den største typen (spesialimporterte). De 3 andre er O, R og D).

Og i tillegg til disse seriene kommer påskereportasjer fra 1940-, 1950 og 1960-årene og show i store studio i 50-årene med Kirkvaag, Leif Rustad og Erik Bye..... Enda godt de også sender  sender reprise fra gudstjenesten i Kristi Forklarelseskirke i St.Petersburg i 1996 slik at jeg får tid til å hente meg en kopp kaffe.

Påsken er ikke over, så det er fremdeles tid til å nyte disse godbitene fra radioens gullalder!



  





lørdag 19. mars 2011

Dickie Dick Dickens

Frank Robert var "Dickie Dick Dickens"

Et helt alminnelig norsk hjem på slutten av 60-tallet. Det er fredagskveld og hele familien sitter samlet forventningsfullt ved radioapparatet

Hørespillserier på radio var en del av barndommen, med serien om den ubestridte kongen av Chicagos underverden, Dickie Dick Dickens, som det uovertrufne høydepunkt. For i de dager var ikke moralen eller etikkforskningen kommet lenger enn at en forbryter kunne være helt.

Serien var skrevet spesielt for radio, og det var viktig. Radioteater blir best på den måten. Man kan ta gode fortellinger fra klassikerne og andre steder, men det blir sjelden så "levende" som når man har skrevet direkte for radio. Røster, lydeffekter og musikk forenes til en collage herunder berettes en historie. Fortellingene om Dickie er i seg selv ikke spesielt originale. Forfatterne Rolf og Alexandrea Becker er da heller ikke begunstig med mer enn en miniartikkel i tysk wikipedia. Deres største suksess var serien om Dickie Dick Dickens, som ble innspilt i flere land. Ingen streder gjorde den så stor lykke som i Norge. Det var radiogarnityren som gjorde utslaget. Med oversettelse av Hans Heiberg, under regi av Paul Skoe og med noen av landets beste skuespillere gledet vi oss til neste episode. Og musikken var av May og Gunnar Sønstevold.

Dette er hva som skjedde. To fortellerstemmer innledet hver episode. Lasse Kolstads dype røst vekslet med Sverre Hansens mer melodiøse. De introduserte med stor veltalenhet: "(to skudd) Det var startskuddet for radioteaterets kriminalistiske hørespil om underverdenenes ukronede konge (i kor) DICKIE DICK DICKENS!" Frank Robert/Dickie Dick Dickens guidet oss derfra med østkantdialekt inn i Nordamerikas hardeste forbrytermiljøer. Gangsterbruden Randi Nordby/Effi Marconi supplerte med sensuell røst. Så tro mannskoret til:

Deilig i dårlig vær, da smeller det så det drønner her. Og med solen over by, pumper du'n full av bly.  Å Chicago! Mitt Chicago! 

Etter dette satt du klistret. Og forbanna ble man på Lasse Kolstad da han avsluttet episoden på det mest dramatiske.

Med disse indre bildene jeg bærer på føler jeg meg skremt når Centralteateret skal sette opp Dickie Dick Dickens på scenen. Dickie og Effi fremstilles av virkelige mennesker mens resten av personene er dukker. Skremt, men også nyssgjerrig.

Jacobsbloggen burde få fribilletter.