Peer Gynt skreller en løk

FEMTE HANDLING: SCENE 17
(Pinseaften. Inne på storskogen. Lengre borte, på en rydningsplass, en hytte med reinsdyrhorn over dørgavlen.)
(Peer Gynt er sulten og kryper langs bakken og samler jordløk.)
PEER: Jordløk! Det er ikke særlig til å bli mett av. Og jeg som skulle bli keiser. (Holder opp en løk foran seg.) Peer! Du er ingen keiser. Du er en løk! Og nå skal jeg skrelle deg. (skreller løken.) Det er bare lag på lag. Kommer ikke kjernen fram snart? (plukker hele løken opp.) Neiggu' om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen lag, bare mindre og mindre.

Denne teksten er ikke tuklet med her på Jacobsbloggen. En beretning om en verdensborger som skreller løk. Ikke legg for mye i det.

Det lukter løk

Han var sjuk og eide ikke en skiling, men han tok livet av seg fordi han luktet løk. Det lukter løk, det stinker forferdelig av løk. –Nei, jeg lukter ingen ting. Vil du at jeg skal åpne vinduet? –Nei, det er det samme. Lukta forsvinner ikke. Det er veggene som lukter løk, hendene mine lukter av løk. Kvinnen var selve bildet på tålmodighet. –Ønsker du å vaske deg på hendene? -Nei, det hjelper ikke, også hjertet lukter av løk. –Ta det nå litt rolig. –Nei, jeg klarer ikke, det lukter løk. Kom igjen, prøv å få sovet litt. - Jeg får det ikke til. Hele meg lukter av løk. Hør nå, du vil ikke ha et glass melk? – Jeg vil ikke ha melk. Jeg vil dø, så fort som mulig, hele tiden lukter det mer av løk.  – Ikke si sånt tull. –Si hva du vil! Det lukter løk! Mannen brast i gråt. –Det lukter løk! Jada, jada, så lukter det løk. –Så klart lukter det løk! Det stinker! Kvinnen åpnet vinduet. Mannen, med øynene fulle av tårer begynte å gråte. –Lukk vinduet. Jeg vil ikke at duften av løk forsvinner. –Som du vil. Kvinnen stengte vinduet. –Hør, kan jeg få en kopp med vann? Kvinnen gikk ut på kjøkkenet for å gjøre i stand en kopp vann til ektefellen. Kvinnen var i ferd med å vaske koppen da hun hørte et infernalsk hyl, som om noen røsket begge lungene av en mann samtidig. Klasket da kroppen traff flisene på patioen utenfor, hørte hun imidlertid ikke. Med ett kjente hun en smerte i tinningen, en kald og spiss smerte som om den var forårsaket av en lang nål. Ay! Kvinnens skrik gjallet ut av det åpne vinduet; ingen svarte henne, senga var tom. Noen av naboene kon til syne i vinduene rundt patioen. –Hva har skjedd? Kvinnen klarte ikke å få fram et ord. Hvis hun hadde kunnet si noe, ville hun sagt; -Ingen ting, det luktet bare litt løk.  

Et noe løk-kritisk skrift i dag, hentet fra Nobelprisvinneren Camilo Jose Celas roman "La Colmena". Teksten er ikke oversett, men oversatt og fildelt her til deg, av Jacobsbloggeren, den snille piraten.

Hyllest til Løken

Skinnende som en glassballong,
blad for blad
fremtrer din skjønnhet
Med fine skjell som av krystall
Hemmeligheten finnes i den svarte jord
der dine gyldenrøde form avrundes.


Like under jordflaten
skjer miraklet
Når det første spinkle grønne skuddet kommer til syne
fødes du.
Dine blad skjærer som sverd i kjøkkenhagen
etter hvert som moder jord samler sine krefter
og proklamerer din ankomst.
Slik Afrodite lot det stormende hav løfte sine bryster
sprer du dine blader.


Slik skapte jorda deg, Løken,
klar som en planet på stjernehimmelen
forutbestemt til å opplyse konstante konstellasjoner
og ligge som runde vannroser på fintfolks bord.

Sjenerøst donerer du din friskhet
til den kokende gryte
Dine avrevne lemmer forvandler seg til små gullklumper i den glødende olja.


Jeg må også få minne om den fruktbare kjærligheten
du tilbringer salaten
Det er som himmelen selv har gitt deg din snøklare form
der du ligger finhakket
rundt tomatenes hemisfærer.


Innen rekkevidden av folkets hender
dusjet med olje, finhakket og med en smule salt
metter du arbeideren etter dagens slit.

Fattigmanns ledestjerne
moderlig innpakket i avispapir

hentes du opp fra kjelleren
udødelig inntakt og frisk, som stjernestøv.

Når den skarpe kjøkkenkniven
skjærer i deg felles en gledeståre.
Du får oss til å gråte sorgløst.

Så lenge jeg lever vil jeg ære deg, Løken

For meg er du vakrere enn en påfugl med utslåtte fjær
Du er i mine øyne den himmelblå jordkloden, et vinglass i platinium, en uanstendig dans til en snøanemone

Velsignet være den jordiske aroma du bringer med deg.

Etter Pablo Nerudas dikt "Oda a la cebolla", fornorsket, fordorsket og fildelt her på Jacobsbloggen.