Det lukter løk

Han var sjuk og eide ikke en skiling, men han tok livet av seg fordi han luktet løk. Det lukter løk, det stinker forferdelig av løk. –Nei, jeg lukter ingen ting. Vil du at jeg skal åpne vinduet? –Nei, det er det samme. Lukta forsvinner ikke. Det er veggene som lukter løk, hendene mine lukter av løk. Kvinnen var selve bildet på tålmodighet. –Ønsker du å vaske deg på hendene? -Nei, det hjelper ikke, også hjertet lukter av løk. –Ta det nå litt rolig. –Nei, jeg klarer ikke, det lukter løk. Kom igjen, prøv å få sovet litt. - Jeg får det ikke til. Hele meg lukter av løk. Hør nå, du vil ikke ha et glass melk? – Jeg vil ikke ha melk. Jeg vil dø, så fort som mulig, hele tiden lukter det mer av løk.  – Ikke si sånt tull. –Si hva du vil! Det lukter løk! Mannen brast i gråt. –Det lukter løk! Jada, jada, så lukter det løk. –Så klart lukter det løk! Det stinker! Kvinnen åpnet vinduet. Mannen, med øynene fulle av tårer begynte å gråte. –Lukk vinduet. Jeg vil ikke at duften av løk forsvinner. –Som du vil. Kvinnen stengte vinduet. –Hør, kan jeg få en kopp med vann? Kvinnen gikk ut på kjøkkenet for å gjøre i stand en kopp vann til ektefellen. Kvinnen var i ferd med å vaske koppen da hun hørte et infernalsk hyl, som om noen røsket begge lungene av en mann samtidig. Klasket da kroppen traff flisene på patioen utenfor, hørte hun imidlertid ikke. Med ett kjente hun en smerte i tinningen, en kald og spiss smerte som om den var forårsaket av en lang nål. Ay! Kvinnens skrik gjallet ut av det åpne vinduet; ingen svarte henne, senga var tom. Noen av naboene kon til syne i vinduene rundt patioen. –Hva har skjedd? Kvinnen klarte ikke å få fram et ord. Hvis hun hadde kunnet si noe, ville hun sagt; -Ingen ting, det luktet bare litt løk.  

Et noe løk-kritisk skrift i dag, hentet fra Nobelprisvinneren Camilo Jose Celas roman "La Colmena". Teksten er ikke oversett, men oversatt og fildelt her til deg, av Jacobsbloggeren, den snille piraten.