Jacobstatuetten 2012

Nok en gang tar vi en titt på og evaluerer amerikanske filmer før utdelingen av Jacobprisen 2012. Har amerikanerne klart å lage en god film i år? I fjor ble hver av de nominerte filmene viet et innlegg i Jacobsbloggen. Så mye har vi ikke tenkt å gjøre ut av det i år. Vi nøyer oss med en kort oppsummering av de av filmene.

Dessverre ble selve Jacobstatuetten i fjor på forsmedelig vis smadret med en hammer. Av hvem ble aldri oppklart, men etter all sannsynelighet en forsmådd deltaker. Vi har heldigvis klart å oppdrive en ny, se ovenstående avbildning. (Mer om utdelingen av Jacobstattuetten 2011 her). Så til filmene:

The Artist
Mye oppmerksomhet og spekulasjoner har det vært rundt denne franske stumfilmen som handler om; den amerikanske stumfilmen. Mange har vært forundret over at oscarakademiet har nominert  en "fransk" film. Svaret på det får vi i rulleteksten hvor navnet Weinstein dukker opp som produsent. Brødrene Bob og Harvey har med sin på grensen til geniale teft for penger, film og markedsføring gjort det igjen. Mennene bak fjorårets oscarvinner har definitivt forbindelsene i orden.

Filmen i seg selv er stilren og underholdende. Man skal være filmnerd av femte grad for å finne noe som er gjort feil her. Men trekker man fra det tekniske utførelsen og skuespillernes prestasjoner er det forferdelig tynt. Historien er banal som en skillingsvise. Man forbauses litt over kritikerkorpsets hyllest, men man må huske på at de fleste av disse kritikerne er svært unge og kopierer gjerne det de leser i amerikanske magasiner. Jeg mistenker mange for å lese noe nytt i denne filmen og at de ikke er klar over hvor utviklet stumfilmen faktisk var på det tidspunktet lydfilmen gjorde sin inntreden. Det vises nok for lite stumfilm i verden (sukk). "The Artist" er en pastisj over stumfilmtidens hollywoodfilmer, og en god en. Men god nok til å vinne en pris??

Barnepiken
Det var flere hushjelpfilmer på siste års film fra sør festival, deriblant en chilensk og en sørkoreansk som begge vakte oppsikt. Hollywood har tydeligvis fanget opp denne internasjonale trenden.

En historie om herskap og tjenere blir alltid en skildring av klasseforskjeller. Særlig tydelig er dette når de også oppdrar sine overordnedes barn. Når vi nå befinner oss i en av USAs sørstater på slutten av 1950-tallet kommer i tillegg rasediskrimineringen på kartet. Demokratiets fanebærer sto nok ikke så langt tilbake for sine åndsfeller i apartheidsystemet i Sør-Afrika.

Her møter vi en rekke kvinner et frustrertefruer-miljø, opptatt av status, veldedighet og hverandres privatliv. Hushjelpene skal helst hverken sees eller høres. Men en av fruene er annerledes. Hun dukker ned i hushjelpenes verden. Det forrykker stabiliteten i det lille samfunnet og avstedkommer ringvirkninger langt utover dette.

Dette har blitt en fin fortelling med skarpe dialoger og mye humor. Men spiren til samfunnskritikk blir ufarliggjort ettersom begivenhetene ligger 60 år tilbake i tid.

Midnight in Paris
Woody Allen er i Paris. De siste årene har han forflyttet seg rundt i ulike europeiske land med filminnspillingene sine. Åpningssekvensen med utrolige bilder fra verdensbyen minner om hans Manhattan, en billedmessig hyllest til metropolen. Og Paris er filmens hoved"person". Fra det moderne Paris tilsettes en dose magisk realisme og vi er tilbake på 1920-tallet da datidens største kunstnere frekventerte Gertrude Steins salong. Vår mann fra nåtiden håndhilser på både Ernest Hemingway og Scott Fitzgerald. En godt gjort film, men kanskje ikke så original som den pretenderer å være?

The Descendants
Liflige toner fra Hawai ledsager filmens åpningssekvens. Rytmene er også med oss også videre. Ellers er det ingen grunn til at filmen utspilles her. Ja, bortsett fra de vakre bildene da selvfølgelig.

Kona til Georg Cloneys rollefigur kommer ut for en ulykke, og vi følger familefaren og hans to døtre den tiden hun ligger i respirator før den kobles fra. Ubehagelige, men høyst menneskelige, sannheter kommer opp om den forulykkede som de etterlatte må forholde seg til.

Dettte er en god historie, en tragedie som ikke ramler over i det sentimentale men holder såpass avstand at vi kan se det humoristiske men likevel så respektfullt nært at vi ikke hånflirer.

The War Horse
Steven Speilberg er med i år også. Denne gangen med en historie om en hest som deltar på begge sider under den første verdenskrig. En relativt ublodig barnefortelling, men dessverre hverken original eller spennende. Man må nok være på god fot med akademiet for å få en slik film nominert.

Men like klart at det at banalitetene er laget under en mesters regi. Disse sekvensene, uventede vinklinger og  stilstudiene av en hest under hundrevis av forskjellige lyssettinger er en nytelse og garantert filmskolemateriale.

Tree of Life
Og så en, litt underlig film. Også denne handler det om tap av noen nære slektninger. Den vant gullpalmen i Cannes og det er en gammel kritikererfavoritt, Terrence Malick, som står bak. Det var i overkant mange bilder av stjerner, planeter og bølgeskvulp i denne filmen, uten at jeg fant den hverken spirituell eller åndelig.

Hugo Cabret
Enda en gammel mester står på plaktaten over de nominerte for beste film. Martin Scorseses film foregår som Woody Allens "Midnight in Paris" i -paris-, og som Steven Spielberg har han valgt å filmatisere en barnefortelling.

Den aldrende filmkunstner er ikke redd for nye utfordringer og har likegodt laget den i 3D. Nå begynner det å bli ganske tett med 3D-filmer på markedet, så det er lite nyskapende i den henseende her.  Men det har blitt en sjarmerende film og det behager en filmentusiast at den også er en hyllest til en av de virkelige filmpionerene , Georges Melies (Sjekk ham for all del opp på Youtube!)

Moneyball
Den store amerikanske romanen er blitt et begrep hvorunder det sies at den bør innholde minst en skildring av en baseballkamp "Baseball" spilles med trepinne og ball ikke ulikt det vi lekte i skolegården da vi var små. Baseball som sport finnes utelukkende i USA og land der USA har hatt et lengre militært nærvær, som Cuba og Sør-korea. Begge disse landene slår USA jevnlig i landskamper.

Denne filmen er en klisje som bygger på andre klisjeer, om en sportsmann og hans kamp med seg selv. Det er også penger inne i bildet. Jeg har forøvrig ikke sett den ennå.

Ekstremt høyt & utrolig nært
Oscarutdelingen kom brått i år. Det ble ikke tid til å se denne. Men hvem bryr seg om 11. september når vi har 22. juli?

Jacobprisen 2012
Avgjørelsen er ikke like klar i år som ifjor, da "Kongens tale" lå et hestehode foran de øvrige nominerte. Med noe margin falt jacobjuryen ned på "The Descendants" som beste film. Foruten Clooney som den eneste stjerneskeuepilleren får vi utsøkt spill også av de øvrige, et nært drama med overraskende vendinger som kun livet selv kan gi og et kamera som av seg selv vet når øyeblikket er inne for å zoome skuespillerenes ansikter.

Vi gratulerer. Statuetten kan hentes på Etnografisk museum i Cuenca, Ecuador, der den står i et monter. Send gjerne Clooney. Han kan bare henvende seg i ekspedisjonen og si han har vunnet.