5 NRK-favoritter

Som en av våre landsmenn "derute" får man en sjelden gang korte nostalgiske anfall av hvor bra alt var når man bodde i Norge. All irritasjon over offentlige myndigheters udugelighet, skoleverkets ugudelighet, sedenes forfall og framfor alt det det forferdelige været, er alle uklare minner i dårlig oppløsning på hjernebarkens bakside.

Men en ting er som før. Denne blogger har nemlig aldri i løpet av de titusenvis av ganger han har våknet til en regnværsdag i kongeriket, klaget over statskanalens NRK's programtilbud. TV-lisensen er faktisk den eneste skatten han har betalt med glede.

Det er derfor jeg med stor takknemlighet, nå uten å ha betalt lisens, går inn på NRKs nettsider og streamer (heter det det på norsk?) min favorittprogrammer til min mottaker i Quito. Det forekommer imidlertid at NRK sier de ikke har rettigheter til å vise enkelte norskproduserte programmer i utlandet. Jeg appellerer derfor til Kongen om at han gjør noe med dette. Han snakker alltid så varmt om oss nordmenn i utlandet i nyttårstalen sin. Den kan for øvrig også sees på statskringkastingens nett-TV.

Dette var en lang og kronglete, men absolutt nødvendig innledning før jeg i god liste-tradisjon presenterer Jacobsbloggen 5 streamede NRK-favoritter denne høsten.

5. Jeg har sett de første tre episodene i den norskproduserte TV-serien "hjem"  og er be(rg)tatt. Den mytiske bygda Vestfossen der dette dramaet med "Twin-peaks"-aktige undertoner foregår,  ligger ikke mange mil fra mitt barndomshjem. Likevel var det alltid noe dunkelt og udefinert over dette stedet og menneskene som bodde der. Av og til traff man noen ungdommer derfra på Drammens utesteder. Etter noen øl (vi hadde ikke rusbrus) unnlot de sjelden å øse sine forbannelser over sitt hjemsted og dernest den forferdelige byen Drammen de måtte dra  til når de skulle "på byen" ettersom Oslo var for langt unna. Skaperne av "hjem" har bevart Vestfossen-tonen og skapt et vakkert og usannsynlig drama, som kun kan overgås av det virkelige Vestfossen.

4. På fjerdeplass kommer"Trygdekontoret" med den mørkmuskede programlederen Thomas Seltzer. Som tidligere saksbehandler med lang NAV-erfaring, tilhører jeg kanskje programmets primære målgruppe. Men det er langt fra kun byråkratiske nyanser i saksbehandlingen og intern humor på Trygdekontoret. Mange artige typer kommer innom og de tar ikke bare spøk for spøk eller alvor kun alvorlig, som det heter i Piet Heins Gruk. Juvelen i kronen på verket er likevel den innlagte realityserien "Paradise Motell". En helt alminnelig forfatter og en vanlig kjedelig professor blir stablet sammen med mer erfarne entertainere og vinner uventet på sjarm og underfunderlig humor.

3. Det nederste trinnet på selve pallen inntas av humorveteranene Harald Eia og Bård Tufte Johansen med "Brille". Her prøver de å lage et lærerikt TV-program samtidig som de fortsatt skal være morsomme. Er det mulig? Jada. Selv om de fleste som prøver på noe slikt ikke får det til. Deltakerne, kjente entertainere, kommer med morsomme tullesvar på Harald Eias oppgaver men det er alltid det rette svaret som sitter igjen hos seeren. Og Harald Eia er læreren du skulle ønske du hadde hatt på skolen.  Undertegnede blogger nyter gjerne programmet med et par glass vin slik at hjernekapasiteten og verdensforståelsen holder seg noenlunde konstant.

2. Jeg ser aldri på Dagsrevyen. 90 prosent av nyhetssendingene er viet konge - og kjendisstoff. Resten dreier seg stor sett om været. Min gjennomgang av nyheter og analyser får jeg på fredagskvelden i "Nytt på nytt". Programmet har holdt koken i en mannsalder. Til å begynne med trodde vi at alle morsomhetene var improvisert under sendinga. Nå vet vi at det er et helt team av vitseforfattere som jobber på spreng før opptakene. Men vi ler like godt for det. Hadde det ikke vært for "Nytt på nytt" hadde jeg ikke visst en tøddel om hva som foregår i Norge eller omland.

1. På førsteplass, Jacobsbloggens soleklare vinner i denne kåringen, er radiokanalen "NRK Gull". Her får vi gjenhør fra radioens gullalder. Den amerikanske presidentvalgkampen i 1952 og ulykken i Kings bay i 1962 med påfølgende regjeringskrise kan begge følges i samtid på Nrk Gull. Den legendariske korrespondenten Richard Hermann forteller fra England og Børge Lillelien kommenterer 1970-tallets landskamper. Og hver fredag er det radioteater. Klassiske stykker som Strindbergs "Et drömspel" (1962) og Holbergs "Den vegelsinnede" (1954) tolkes av datidens største skuespillere. Gyldne gjenhør. perler fra arkivet, er en underholdningsfavoritt. Så du uinnvidde, gjør som Jacobsbloggeren og hør på NRK Gull (her). Og her får du sendeskjema også.

Hva synes du om Jacobsbloggens liste? Er den bare teit? Har du forslag til program Jacobsbloggeren heller bør streame? Uttrykk din vrede, indignasjon eller uforbeholdne tiltredelse i kommentarfeltet under.

Berlin Alexanderplatz

Da jeg var i Berlin for en tid tilbake oppdaget jeg at jeg på leiting etter stemningsfulle kneiper plutselig befant meg på Berlin Alexanderplatz, tenkte jeg at her har Franz Biberkopf også vært.

Så levende inntrykk hadde Rainer Werner Fassbinders TV-serie fra 1980 gjort på meg, at jeg et øyeblikk trodde Franz Biberkopf var en jeg kjente. Om enn sansene var noe sløvet av det gode berlinerølet.

Franz Biberkopf er likevel en oppdiktet person som opptrer i Alfred Döblins roman "Berlin Alexanderplatz", men for meg levendegjort av Günther Lamprecht i TV-serien med samme navn. Det er dessverre en av mine unnlatelsessynder at jeg ikke har lest romanen. (Eller man like gjerne si at det er en av norske forleggeres utallige unnlatelses-synder at de ikke har gjort den mer tilgjengelig, opptatt av å få oversatt den nyeste smusslitteraturen fra den nye verden som de er.)

Men hva skjer egentlig i løpet av disse 13 episodene (samt en epilog) i Fassbinders dramatisering? Det begynner en gang på 1920-tallet. Den middelaldrende Franz blir motvillig sparket ut av cella si, der han har tilbrakt de siste 4 årene. Han er ingenting, han har ingenting og et Tyskland i økonomisk krise har ingetning å tilby ham. Hans forbrytelse er stor. Han har i raseri slått i hel sin kvinne, mishandlet henne til døde. Men gjort er gjort, hva nå Franz Biberkopf?

I tåkete Berlingater, i dunkle kneiper og under stjerneløse netter, sjelden i dagslys, krysser hans veier andre dunkle menneskeskjebner. De befinner seg på alle sider av loven og de strever både for sin eksistens og for sin sameksistens med andre. De selger skolisser, NSDAP-avisen Volkliche Beobachter eller seg selv.

Til tross for at vi kjenner til Frans brutalitet er vi på hans side. Han kjemper med sitt eget vanskelige  sinn og for å overleve fra en dag til en annen. Han er ubehjelpelig som selger og arbeidsmann, og kriminalitet ønsker han ikke å begynne med. Likevel overrasker han oss stadig, med sitt plutselige mot eller talegaver, men også sin naivitet. Günther Lamprecht påkaller både medfølelse og forakt for Franz Biberkopf, av og til på samme tid. Men likevel er det han og oss mot det tyske mellomkrigstidsamfunnet.

Og han møter folk. Særlig kvinner blir tiltrukket av ham. Hans fravær av skjønnhet sammen med hans barnlige sinn ser ut til å fascinere dem. Gjennom dem blir han introdusert for sitt nemesis, den tilsynelatende keitete Reinhold. Reinhold har enda større kvinnetekke enn Franz. Men han blir fort lei og har ikke karakter til å avslutte forholdene. Han engasjerer derfor Franz til å forføre dem. Etter en stund vil ikke Franz være med på denne leken lenger. Fra da av hater Reinhold Franz og gjør det som skal til for å ødelegge ham... Men Franz elsker Reinhold..



Rainer Werner Fassbinder

Det er mye som gjør denne serien annerledes enn de som etterhvert med stor dyktighet pumpes ut fra det amerikanske HBO-maskineriet. Derfra kommer det TVserier med kvalitet i alle ledd, fra kollektiv med teknikere, manusforfattere og regissører. Enkelte av disse, som "Mad Men", er stiliserte og ikonaktige i tillegg til at de har en drivende handling. Det de ikke formår er å sette det personlige preget på verket slik en multikunstner som Rainer Fassbinder. I fravær av et stort kostymebudsjett, ser det ut som skuespillerne har lett i besteforeldrenes klesskap for å finne de lurvete frakkene og slitte skoene de går rundt med på Berlin Alexanderplatz. Og det fungerer utmerket. Men det er karakterskuespillet til Günter Lamprecht som er det gjeveste. Nærbildene av det levende ansiktet som uttrykker glede, sinne, og sorg eller bare munnen som taler med tilsynelatende forstandighet for så å bli avløst av lamslått forbauselse. Dernest den klumpete skikkelsen i helfigur hvor han utrolig nok tar noen elegante dansetrinn eller den fyldige kroppen som brister sammen i krampegråt. Jeg vil påstå at det per i dag ikke finnnes noen engelsktalende skuespiller av tilsvarende støpning.

Dessverre fikk jeg aldri tatt noe bilde av plassen. Jeg trodde jeg hadde gjort det, men da jeg åpnet filmen var det bare fjollete turistbilder fra den gamle grenseovergangen mellom øst og vest. Illustrasjonsbildene er derfor hentet et tilfeldig sted på veven, til Jacobsbloggens ikke-kommersielle bruk.

Kultur og ukultur i Ecuador

Nå har jeg vært fastboende i to måneder. Hva har et land som Ecuador å by en hungrende nordmann? Rydder de scenen og setter opp Ibsen-stykker? Sender de repriser av "Reparatørene kommer" på statskanalen?

Det er nok mye å be om. Hvis vi tar et kort streif de kulturtilbud som finnes, må vi først ha klart for oss at Ecuador er et fattig land. Noe flott offentlig finansiert operahus har de for eksempel ikke. Dernest er utdanningsnivået lavt. De som har midler til det sender barna på privat skole.
I de store byene er det gjerne et kinoanlegg knyttet til de store kjøpesentrene. Det er moderne saler, med teknologi som ikke har noen problemer med alle 3d-filmene som oversvømmer markedet og en popkornmaskin som kan mette 5000 mennesker ..nesten. Utvalget består derimot nesten utelukkende av blocbustere fra Hollywood. Billettprisen på 5 dollar er også i høyeste laget for den ecuadorianske familiøkonomien. Nå arrangeres det filmklubbaftener for de som ønsker noe litt annet på Casa de Cultura både i Guayaquil og i Quito. I Guayaquil vises klassikere mandag, tirsdag og onsdag, mens det i Quito gjerne er serier i samarbeid med andre lands ambassader eller kultur-atacheer. Mens mest av alt er det det piratdominerte DVD-markedet som dominerer. I hver gate er det et lokale hvor du kan kjøpe filmer for 1 dollar stykket. Der kan man finne alt. Til og med norske filmer er gjemt innimellom, forutsatt at de er vist på en eller annen festival. Eksempelvis oppdaget jeg "Død snø" innimellom et knippe zombiefilmer.
Ecuadors egen filmproduksjon er sparsom. De havner i skyggen av nabolandene Colombia og Peru. Men noe er det. Den nye filmen "En el nombre de la hija" (I datterens navn) vant en pris på filmfestivalen i Roma forleden. Kanskje dukker den opp festivalen Film fra sør i Oslo til neste år.

En dvd-spiller er en livsnødvendighet ettersom kabeltv-tilbudet stinker (unnskyld det lite dannete uttrykket). Reklamene blir bare sporadisk avbrutt av den oppsatte spillefilmen. (Viva NRK!)

Hva angår litteratur befinner det seg velutstyrte bokhandler tilknyttet store kjøpesentre, men også i egne lokaler sentralt i de større byene. Spansk er heldigvis et verdensspråk, så alle klassikere er lett tilgjengelig. Men prisene kan nok være i høyeste laget for de brede masser. Når det gjelder hva som leses, er det ikke helt ulikt Norge. Kriminalromanene kommer høyt opp, og svenskene Larsson og Mankell gjør det godt. Det  vil bli spennende om Jo Nesbø etterhvert kan finnes på listene.
De har også egen litterær produksjon, men til nå har det ikke dukket opp de helt store navnene. Nabolandene har jo hver sin nobelprisvinner i Gabriel Garcia Marquez og Mario Vargas Llosa. Derimot foreligger en rik tradisjon for fortelling av legender og fantastiske historier. Gamle indianske mytologiske sagn blandes med katolsk mystisime, jomfruelige helgener og avtaler med djevelen.
I bokhandelen kan man også kjøpe klassiske tegneserier som Asterix og amerikanske superheltserier. Donald er det dessverre dårlig med. Avisene skilter med Tommy og Tigern, Zitz og Mafalda. Det nærmeste man kommer egen produksjon er serien om "Condorito", som er chilensk men egentlig vel representerer alle andeslandene. Her presenteres klassisk humor, som ovenfor: "Leve svigermor! Men må hun leve lengst mulig unna Ecuador".

Dette er det jeg har fått med meg til nå. Men jeg har selvfølgelig kun skrapt på overflaten. Det vil være på sin plass med en ny oppsummering etter ca 6 måneder.

Som en grei introduksjon til Ecuador kan anbefales "The Ecuador Reader" (Carlos de la Torre & Steve Striffler ed.), eller min egen nettside "vivaecuador".

Emmy til Boardwalk Empire?

Til tross for Jacobsbloggens høye autoritet og opinionsdannende anbefalinger, hender det at det fra annet hold kommer vurderinger som avviker, ja, av og til strider mot disse.

Overraskende er det når dette skjer fra det man burde kunne forvente var opplyst hold. For en uke siden ble det skrevet et referat her på bloggen fra de episodene som foreløpig er vist av Boardwalk Empire på NRK i sommer. De som måtte ha lest dette vil kanskje erindre at jeg ikke var voldsomt begeistret. Man blir da forundret da det viser seg at serien er nominert til tre prestisjetunge Emmy-priser. Emmy er TV-produsentenes svar på Oscar.

Nå skal det sies til komiteens forsvar at nominasjonen ble foretatt før Jacobsbloggen hadde sett på saken. Man kan diskuterer hvor lurt det var, men på den annen side var det ikke gitt at Jacobsbloggen i det hele tatt skulle nedlate seg til å omtale serien. Under enhver omstendighet kunne de ved nominasjonen ikke nyte godt av vårt klarsyn.

Boardwalk Empire er for det første nominert til prisen for beste dramaserie. Det undrer meg litt, men den skal jo måles opp mot sine konkurrenter. Jacobsbloggen har ikke sett noen av de andre seriene som er nominert. Jeg foretrekker repriser. Dessverre var det ingen kategori for dette. Men jeg var heller ikke utelukkende negativ til serien. Den hadde en del kvaliteter på den tekniske og produksjonsmessige delen, men falt gjennom særlig på manussiden. Skeuspillernes prestasjoner høstet heller ikke de store ovasjoner. Slik sett kan det likevel hende at den er av fjorårets seks beste serier. Men det ville bli for galt om den får en pris.

At Steve Buscemi er nominert som beste skuespiller er å tale Jacobsbloggen midt i mot. Enten må nominasjonskomiteen ha sett kvaliteter som Jacobsbloggen har oversett -det kan vi vel nærmest utelukke- eller så har Buscemi fått nominasjonen på grunnlag av sitt kjente navn og tidligere meritter. En blogger med mindre frykt for injuriesøksmål kunne også ymtet om at medlemmene i nominasjonskomiteen hadde blitt tilgodesett av produksjonsselskapets romslige markedsføringsbudsjett.

Blinde geiter finner imidlertid også gress. Gledelig er det at Kelly Macdonald er trukket fram og nominert i kategorien beste kvinnelige birolle. Hennes enkefru Schroeder er den mest interessante karakteren i serien og hun blir levende framstilt som en enslig mor av sin tid. Det eneste er at hennes forelskelse i Steve Buscemi virker lite troverdig. Men det er ikke Macdonalds skyld...

Boardwalk Empire

Alle kan ikke ta ferie om sommeren. Noen må på vegne av fellesskapet ta ansvaret for å følge med på NRKs programtilbud. Mens dere ligger og later dere på stranda sørger Jacobsbloggen for løpende oppdateringer.

Denne sommeren har man nøyd seg med én ny serie i farvannet av reprisene av de fjorårets beste programmer (o fryd). Denne heter Boardwalk Empire og blir presentert som prisvinnende. Men det har jeg inntrykk av at alle seriene som for tiden vises fra USA er.

 Nå må jeg innledningsvis få bemerke at NRK denne gang har brukt noen usedvanlig dovne oversettere. De har ikke engang oversatt tittelen. Jeg må altså selv finne ut hva "boardwalk" måtte bety. Irritasjonen stiger og podagratåa begynner å verke da jeg heller ikke finner ordet i Kunnskapsforlagets blå. Det er dessverre stor fare for at dette vil prege resten av omtalen. Er det noen der ute som kan gi meg en god forklaring?

Men, bortsett fra det; serien gir et godt førsteinntrykk. Dette er en "flink" TV-serie. Filmingen er storslagen, bredvinkelen godt utnyttet og tidskoloritten fra 1920 synes meget godt gjennomført. For å finne feil her må man være fremskreden nerd med Aspergers syndrom. Jeg har en liten innvending i form av at jeg synes at produsentene er litt for feige til å gi 20-talls musikken tilstrekkelig spillerom.

Men dette er staffasjen. For at det skal bli en skikkelig god serie må det være et godt manuskript, gode karakterer og godt skuespill. Her sevikter det. Serien trekker på suksessen fra mafiaserien Sopranos. Det kjedelige er at på de områdene denne serien var nyskapende, er det allerede dannet klisjeer. Hvor mange ganger har vi ikke nå sett en tilsynelatende rolig og smilende person eksplodere i voldsutøvelse? Hvor mye kulere kan en mafiaboss bli enn Tony Soprano?

Dernest kommer at den bærende figuren Nucky i Steve Buscemis skikkelse ikke holder mål. Buscemi er god på outsidere og i biroller med "kult" tilsnitt. Som karismatisk og korrupt borgermester fungerer han derimot ikke. Den puslete skikkelsen hans mangler autoritet. I scener som krever dette mangler han fullstendig troverdighet. Det samme er tilfellet med skuespilleren som i en birolle forestiller Al Capone. For oss som fremdeles har Robert de Niro i "De ubestikkelige" i erindringen, blir dette å regne for skoleteater.

På manussiden dukker det opp noen merkverdigheter jeg ikke klarer å svelge. Hvorfor ville en korrupt politimester på 1920-tallet tillate en svart gangster å torturere og lemleste en kukluxklan-leder i enerom på stasjonen? Hvorfor avviste den pliktoppfyllende enkefru Schroeder pengehjelp fra Nucky for deretter å naske klesplagg fra arbeidsplassen sin?

Enkelte scener har nerve. Jeg tenker på de som sentrerer rundt Nuckys bror Politimesteren (Shea Whigham) og den federale politiagenten (Michael Shannon), som ikke frykter de lokale autoritetene. Kelly Macdonald som enkefru Schroeder får også mye ut av sin rollefigur. Vi ser hennes indre konflikter mellom egen moral og avstandsforelskelsen i Nucky, som hun etterhvert skjønner ikke har rent mel i posen.

En dramaserie lagt til forbudstiden i USA har et stort potensiale, men jeg synes ikke de har fått tilstrekkelig ut av det her. Det kan skyldes at man har vært så opptatt av detaljene at helheten har blitt neglisjert. Manuset burde vært bedre og man kunne valgt andre skuespillere i en del av rollene.

På den annen side har det ikke vært så fine forhold på stranda heller.

Dexter

Sommeren er tiden for effektiv TV-titting. Fraværet av nye produksjoner gjør at du endelig får tid til å oppdatere deg. Resultat blir bloddryppende krim.

Et av de nettstedene jeg følger og henter inspirasjon fra er NRKs filmpolitiet. Jeg hadde nok ikke tatt fatt på Dexter hvis de ikke hadde snakket pent om serien der. Til å begynne med forvekslet jeg den med en tegnefilmserie som gikk på Cartoon network; om en superintelligent liten gutt som hele tida gjorde oppfinnelser som brakte ham i trøbbel. Dette er et stykke unna.

Her kommer en liten innføring om Dexter for de uinnvidde: Konkurransen om seerens oppmerksomhet har nemlig medført at hovdepersonene må tildeles diverse særegenheter eller lyter for at de skal være interessante. I TV-krimmens barndom hadde vi Perry Mason som satt i rullestol og Kojak som var skallet og spiste kjærlighet på pinne. Etterhvert måtte det mer krutt til. Dexter er ved siden av sin jobb på rettsmedisinsk en praktiserende massemorder. En vel uforenlig kombinasjon for en krimhelt, sier du kanskje. Men vent litt, du misforstår; Dexter slakter kun de som er onde, de som fortjener det og som politiet ellers ikke får tak i . Originalt? Nei, ikke for oss som leste tegneserier på 1980-tallet. Nesten alt hanekyllingene i film og TV finner på i dag er avleggere av hva vi leste i franske fantasyserier og i den amerikanske varianten Heavy metal. Her løp man linen ut. Men mer interessant enn konseptet er hva produsentene har fått ut av det.

I en TV-serie er det viktig å fange seeren fra første stund. Kanalskiftefingeren har nervøse rykninger de første 5 minuttene. Overlever episoden så lenge, har de antakelig fått deg på kroken. Innledningsvignetten, de innledende bildene og musikken som følger den er derfor av avgjørende betydning. Tenk på Sopranos.
Og Dexters er fantastisk. Vi får en morbid og ironisk framstiling av Dexter som steller seg og spiser frokost om morgenen. Alt henspiller på blod og drap uten at det har noe som helst med det å gjøre. Vi ser en kniv som skjærer i kjøtt. Det er kotelettene som klargjøres for steking. Ketsjupen danner små  blodliknende flekker på speilegget. Kaffebønnene pulveriseres i kverna. En blodappelsin skvises brutalt. En syltynn snor strammer seg rundt et par fingre før Dexter renser tennene med den.

I denne første sesongen er det et gjennonmgående plot; jakten på "fryseribil-morderen"! Hva gjør han? Meier han ned ofrene med fryseribilen sin? Det vil jeg ikke røpe her. I tillegg til dette slakter Dexter en morder per episode. Samtidige som han grunner over fryseribilmorderen. Dette blir etterhvert en tvekamp mellom de to, preget av gjensidig respekt og anerkjennelse. Ved siden av dette følger vi kollegene på politikammeret i arbeid og privatliv, ekteskapelige problemer og andre hverdagsting. Ikke ulik andre krimserier som går på de øvrige 26 kanalene vi kan velge mellom.

Men man kunne kanskje tenke at Dexter utelukkende var en orgie i blod og vold. At den var et spekulativt foretakende med det for øye å forlede våre unge og håpefulle. Men, nei. Det er ikke mitt inntrykk. Den blodige delen er skildret med såpass ironisk distanse at den i seg selv er ufarliggjort. Og det vi får se av det er ikke noe verre enn det vi ellers ser på film med 16-årsgrense. Det blir bare morsomt. Den virkelige dramatikken ligger i det som skjer i karakterenes privatliv. Eksen til Dexters kjæreste er sluppet ut av fengsel og ønsker å være sammen med barna sine. Er han en psykopat eller har han forandret seg? Detektiv Ángel er kastet ut av kona, men later som alt er i orden overfor kollegene. Dexter selv er adoptert og hadde et helt spesielt forhold til sin stefar.

Og veldig viktig: Karakterene føles virkelige. Det vil si, som mennesker, ikke politifolk. Politifolk i sin alminnelighet er blottet for personlighet og ganske kjedelige, litt som Derrick, (en troverdig politimann). Men Dexter, og heller ikke andre politiserier later vel som de gir en korrekt framstilling av livet på en politistasjon? Arrester meg hvis jeg tar feil. Best av alle er søstera til Dexter. En ambisiøs politikvinne men med litt dårlige sosiale antenner. Hun roter seg stadig bort i feil typer. Stakkars. Hun burde ha  funnet seg en skikkelig kar. For eksempel en mandig og stødig blogger.

Disse komponentene, krimdramaet, personkarakterene og deres liv er flettet sammen til et velfungerende hele krydret med latinosvisker og kvikke replikker. Samtidig er vi hele tiden engstelige for at Dexter selv skal bli avslørt.

Gi denne serien en sjanse!. Denne mandige og stødige blogger akter i hvertfall å få med seg flere episoder av Dexter i løpet av sommeren.

Derfor liker jeg "Derrick"

Ære være Norsk Rikskringkasting som gir oss vår daglige episode med Derrick. Forbannet være Norsk Rikskringkasting som sender den på et tidspunkt som ikke gjør det mulig for en ærlig arbeidsmann å rekke hjem i tide.

Men det løser seg. Statskanalen har nemlig også lagt serien tilgjengelig på internett via nettstedet nrk.no. Slik har det seg at jeg etter en lang arbeidsdag i ro og mak kan gå og løfte mitt daglige jern på bedriftsidrettslagets uvaskede treningsrom, foreta en tidkrevende hjemreise ved hjelp av kongerikets  kollektivreisebedrifter, finne en kald øl i kjøleskapet og slenge en feit bratwürst i steikepanna før jeg setter godstolen tett inntil databordet.

Og da er vi snart kommet til emnet for dagens preken. Hvorfor i all verden er denne mer enn tredve år gamle vesttyske kriminalserien verdt alt dette?

Vel. Vi kan begynne med det mest opplagte. Jeg tenker på nostalgien ved gjensynet av de tv-programmene man så i oppveksten og i ungdomstiden,  70- og 80 tallets klesmote, frisyrer og bilmerker. Dernest har vi den befriende følelsen av å høre et stilsikkert og gramatikalsk velkomponert tysk i stedet for et snøvlete engelsk som programtilbudet ellers stort sett består av.

Men Derrick er mer. Det vi si; til å begynne med likte jeg ikke Derrick. Som ung pode synes jeg Derrick var mer stillestående enn de andre seriene vi fikk se i detektimen på fredagskveldene. Det skjedde så lite, og Derrick sloss nesten aldri. Men etterhvert som jeg vokste til en allvitende ung mann begynte jeg å gjenkjenne klisjeene i de andre kriminmalseriene. Jeg innså at den måten handlingen ble rullet fram i Derrick var vel så dramatisk som den mer banale formen for konfliktløsning som fant sted i "Cannon", "McCloud" og "Jason King".

Når jeg ser Derrick i dag kan jeg bare konstatere at Derrick er en av "de gamle" som har holdt seg. For når fordums tv-helter ellers dukker opp på skjermen fortar interessen seg som regel ganske raskt og man undrer seg "hvorfor likte jeg egentlig denne så godt"? Så ikke med Derrick. Her er hver episode forskjellig fra den foregående. Den ene gangen befinner vi oss i et vanekriminelt miljø hvor et ran utvikler seg til et uforsettlig drap. Neste gang beveger vi oss i høyere sosiale lag hvor et utpresningsforsøk får fatale konsekvenser.

Etter min oppfatning er det to enkeltpersoner som hver for seg og i samarbeid har gjort Derrick så unik. Den ene er manusforfatter av samtlige 281 episoder, fra 1974 til 1998, Herbert Reinecker. Den andre er Horst Tappert som var Derrick like lenge.

Selv om Derrrick var gjennomgangsfiguren i alle episoder, er det ikke riktig å kalle ham hovedperson. Det sentrale er alltid dramaet som utspiller seg i gjerningsmannens eller offerets miljø. Vi kan befinne oss på et familiegods, i Münchens rennestein, på travbanen, på universitetet eller kort sagt hvor som helst. Og gjerningsmannens karakter kan variere, fra den skyldbetyngede som har begått et drap i uaktsomhet og gradvis brytes ned av sin samvittighet til den kyniske manipulatoren som etterhvert blir trengt inn i et hjørne der han tilsist gjør en feil som avslører ham. Egentlig fikk vi en forestilling om Forbrytelse og straff en fredag i måneden.  Filmskaper og journalist Arne Skouen er blant dem som har lovprist Reineckers Derrick-historier.

Derrick selv var som nevnt ikke alltid så veldig til stede i handlingen. Men han var like fullt uunnværlig. Der handlingen ellers og karakterens oppførsel var preget av kaos, representerte han orden. Synderne drev ofte selv handlingen framover, men det var Derrick som kom og satte punktum. Hvis vi i løpet av de første 45 minuttene hadde klart å opparbeide en sympati for gjerningsmannen, kom Derrick og satte tingene på plass -ikke under noen omstendighet kan vi akseptere at noen tar en annens liv, og når de gjør det skal det sones! Horst Tappert var stor og bred og inkarnerte den absolutte autoritet, som han alltid visste å utvise til rett tid. Man kan si at det ikke var noen stor skuespillerprestasjon, men det holdt at han var Derrick. Og det var han i slik grad at skuespillerne på settet den siste tiden aldri var sikre på om de snakket med Horst eller Derrick.

Jaja folkens. Altså kl. 17.00 på Nrk 2 eller når dere selv ønsker det på nrk.no. Og det er best for dere at dere har rent mel i posen når Derrrick setter de stålgrå øyenen sine i dere fra den andre siden av skjermen.