Oscarvinnneren 1937

Life of Emile Zola

Det virker som de amerikanske filmselskapene i større grad hentet fortellingene sine fra den gamle verden på 1930-tallet. Tidligere dette årtiet har oscardramaet utspilt seg to ganger i Tyskland, og denne gang altså i Frankrike. I dag flytter man heller hele scenariet til Los Angeles eller New York, uavhengig av om originalfortellingen utspiller seg i Sibir eller andre steder.

Det er altså den store franske fortelleren Emile Zola det handler om. Han var mannen som lanserte den litterære sjangeren naturalisme, en hyperrealisme med fokus på fattigdom og elendighet. Hans romaner om det blodige gruveopprøret "Germinal" og om den falne kvinnen "Nana" avstedkom verdensberømmelse, men måtte også tåle harde utfall fra sensuren og den offentlige moral.

Men disse eksessene er fort gjennomgått i filmes første minutter. Vi skal nemlig fram til den begivenheten som i 1895 også sikret Zola en plass i verdenshistorien; Dreyfus-saken.

Hvis jeg skal gjenfortelle handlingsforløpet slik jeg husker det fra å ha lest Grimbergs verdenshistorie for 30 år siden, så var det noen som hadde gjort noe galt og noen som burde unngjelde. Og ikke nødvendigvis samme person. Forbrytelsen navn var Spionasje og den overflødige baker som kunne ofres het Dreyfuss, en jødisk offiser i den franske hær. Som i Treholtsaken ble han dømt på grunnlag av hemmeligstemplede dokumenter. Straffen skulle sones intet ringere enn på Djeveløya, en fransk besittelse i det karibiske hav. De som har lest Henri Charrieres eventyrroman "Papilon" vil være kjent med stedet. Zola begynte å interessere seg for tilfellet og lagde rabalder. Han anklaget staten og det franske forsvar i avisartikkelen "J'accuse!" -"Jeg anklager".

Filmen gir et nært bilde av den gamle Zola. Skuespilleren Paul Muni var ukjent for meg, men må ha vært ganske betydelig i sin samtid ettersom navnet hans på filmplakaten er større enn Emile Zolas. Et raskt søke viser at mannen var nominert seks ganger til oscarprisen som beste skuespiller, hvorav han vant en gang. Best vil han kanskje huskes for rollen i den første filmen om Scarface (1932). Og han gir det godt bilde av den litt satte gamle mannen som gradvis blir mer engasjert, til han er villig til å risikere både liv og formue for det han tror på. I sin filmkarrière har han også portrettert Louis Pasteure og Benito Juarez.

Filmen gir er greit og flytende resymé av historien. Men en amerikansk film om franskmenn er ikke komplett uten parodiske klisjeer på arrogante franskmenn, her representert med de militære.

Det som undrer meg er at det forhold at Dreyfuss var jøde, knapt nevnes i filmen, mens det fremstilles som en vesentlig og avgjørende faktor andre steder. En mulig forklaring på dette er at den antisemittiske forklaringsmodellen er noe som oppsto etter den andre verdenskrigen. En annen er at Hollywood eller Amerika på denne tiden faktisk var så antisemittisk at filmprodusentene underslo dette poenget. Ingen av forklaringene vil riktig nok skape applaus i det offentlige bildet eller sanke forskningsmidler for nærmere undersøkelse.

Den mest minneverdig filmen dette året, og som definitivt har tålt tidens tann, er Walt Disney's "Snøhvit og de syv dvergene", den første helaftens tegnefilmen. Den fikk ingen priser i 1937, men oscarkomiteen kompenserte det med å dele ut en æresoscar påfølgende år, bestående av en stor og sju små statuetter. 1937 var også året for den første "Heidi"-filmen med Shirley Temple i hovedrollen og franske Jean Renoirs "La grande illusion"