Oscarvinneren 1936

The great Ziegfield

Vi nærmer oss den annen verdenskrig. Teppet trekkes langsomt  til side og det spilles en lang ouverture. Et kinobesøk i det herrens år 1936 var en høytidsstund. Folk hadde ikke TV, og datamaskiner lik de vi har i dag var det neppe noen som kunne forestille seg. I stedet satte de virkelig pris på kinematografenes visninger. Da hersket det fullstendig stillhet i salen. Ingen delte sine private anliggender ved å snakke høylydt i mobiltelefonen, eller knasket baconcrisp.

Den store Ziegfeld (1862-1932) hadde ikke hvilt lenge i graven før de laget filmen om ham. Han var den store showmannen som satte opp store oppsetninger med datidens lettkledde piker og entertainere. Først og fremst huskes han for den årlige oppsetningen av ”The Ziegfeld Follies” (1907-1931) og den senere flere ganger filmatiserte ”Showboat”.

Utfordringen med en biografisk film er å kunne lage flyt i livsløpet, slik at det ikke blir en usammenhengende samling av enkeltepisoder. Dette har teamet bak den store Ziegfred lykkes med i større grad enn de fleste nyere produksjoner.

Som seg hør og bør begynner historien med en ung mann som kjemper i motgang. Med energi, sjarm og kompromissløshet slår han seg gradvis opp i showbransjen. Filmens ene rød tråd er den store impresarioens mangel på budsjettforståelse. For å skape noe stort kan man selvfølgelig ikke bry seg for mye med noe så trivielt som penger. Regningen får vi snakke om etterpå. Han gikk da også gjentatte ganger ettertrykkelig konkurs.  

En annen side ved Ziegfelds liv som vies plass i filmen er hans kvinnehistorier. For hva er en hollywoodfilm uten romanser? Hadde ikke teatermannen hatt noen kvinner i sitt liv, måtte man finne dem opp. Men kvinnerollene var basert på fortsatt høyst levende personer.

Den store rolleprestasjonen i filmen må tilkjennes tyskfødte Luise Rainer i rollen som Ziegfelds første hustru,  den polsk-franske artisten Anna Held. Hun gjengir ikke bare en stor primadonnas sjarm, men også hennes nervøse legning, ubesluttsomhet og framstiller henne som offer for Ziegfelds manipulasjoner. Hun vant oscar for beste kvinnelige hovedrolle to år på rad, i 1936 og 1937.

Filmens svakhet er at fortellingen avbrytes av for mange og for lange sekvenser med sceneshow. Det er tydelig at produsenten har lagt ned mesteparten av kapitalen i disse numrene med tallrike aktører, kostymer og kunstferdig oppsatte scener. Antakelig ønsket publikum dem, men i ettertid forringer de filmen.

Til tross for dette kan det konstateres at filmen om den store Ziegfeld også ble en stor film.

Men den mest minneverdige filmen fra dette året var likevel Charlie Chaplins ”Modern times”. Det kan hende dens politiske agenda og skildring av kampen for tilværelsen gjorde den uegnet i nominasjonsprosessen. Herlig er også den første Lyn Gordon-filmen med Buster Crabbe i tittelrollen.

Her er Luise Rainer.