Samlede noveller

Man leser vanligvis ikke noveller, i alle fall ikke novellesamlinger. Det bør helst være en tykk roman, et bredt episk anlagt verk. Noveller blir for smått. En forfatter som vier seg til noveller vil aldri få noe stort navn.

Et annet problem med noveller er at de ofte inneholder eller avsluttes med et eller annet komprimert budskap som kan være litt vanskelig å fatte. Iallfall må man anstrenge seg og det er jo ikke meningen når man slapper av med en bok.

Det var iallfall der jeg var da jeg av uvisst hvilken grunn satte i gang med Hans Herbjørnsruds samlede noveller. Jeg har gravd meg gjennom dem fra debutsamling i 1979 til foreløpig 1997, 19 noveller og mer enn 400 sider. Jeg er ikke lei og kommer ganske sikkert til å gjennomføre løpet fram til siste novelle.

Så kan man spørre seg hva det er med Herbjønsrud. Scenen som er satt for alle fortellingene er trauste jordbrukssamfunn. Forfatterens "sivile" yrker er lærer og bonde. Kan man med sine sunne fordommer i behold tenkte seg et mer traurig utgangspunkt for novelleformidling?

Men det er mennesker bøkene handler om. Det er ikke omstendelige utredninger om jordbruksteknkk eller utlegninger om markens grøde. De kunne foregått hvor som helst. Av og til skjønner jeg ikke hva som egentlig skjer i novellene hans, men sånn er det med det virkelige liv også. Herbjørnsrud leker med forfatterrollen. Noen ganger får jeg inntrykk av at stykkene hans er selvbiografiske, men så tar de fullstendig av så den teorien må bare utelukkes (tror jeg). Leseren må pent fundere over hvor forfatteren befinner seg i de forskjellige novellene, hvis han er der.

Og kjedelig blir det aldri. Herbjørnsrud bruker stundom det kriminallitterære virkemiddel å  ta livet av folk for å holde på ukonsentrerte lesere. Men stort sett er ikke det nødvendig. Hans personer skrelles som en løk slik at hele tiden nye lag blir synlig. Hvert lag er som en dør i den klassiske barne-tv-serien Pompel og Pilt. Bak den er det noe skremmende og du aner ikke hva det kan være.

Det er en klar utvikling i novellene. Først og fremst synes jeg de senere har mer humor og formuleringene mer eleganse.

Herbjørnsrud er, til tross for at folk flest ikke kjenner navnet hans, en merittert forfatter. To ganger har han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Likevel er resultatet meget sørgelig når jeg surfer nettet etter informasjon om ham. Skuffende 5 linjer utgjør artikkelen om ham på wikipedia. Her bør noen arresteres for ikke å gjøre sin jobb når det gjelder å fremme interessen for norsk litteratur. Mens dugnadsleksikonet er rikelig utstyrt med faglige artikler om naturvitenskap og historie, har litteraturviterne tydeligvis andre prioriteringer. (Som for eksempel å skrive kronikker om det dårlige nivået på norske bokbloggere). 

Her kommer innledningen til en av mine favorittnoveller; "Eks og Sett" fra samlingen med samme navn utgitt 1992:

Noen sa om Eks at han holdt måte med alt, også med måteholdet. Andre sa at han brukte stemmebåndene til å legge bånd på ordene. En av naboene hans påstod at Eks brukte kondom også på tunga fordi han ikke ville befrukte og sette ord på den lidderlige grendesladderen. Selv var han stundom glad for at ørene hans var stumme, og at han var i stand til å glemme alt, også hukommelsen, når han hørte hva folk kunne få seg til å si.