Mytteriet på Bounty er vel den første ordentlige klassikeren av de oscarvinnende filmene. En riktig eventyrfilm jeg har gledet meg til å se etterhvert som jeg slet meg gjennom meget ordinære filmer (ja, helt frivillig).
Her ser vi det britiske imperium på slutten av 1700-tallet, verdens største sjøfarsnasjon. Vi tar ei seilskute, en lurvete forsamling sjøfolk, en psykopat av en kaptein, to verdenshav og så legger vi ut på et av filmhistoriens mest dramatiske seilaser.
Miljøbeskrivelsen er fortreffelig, det harde arbeidet på sjøen, den brutale disiplinen, fortvilelsen når rasjonene minker og så kontrasten når de ankommer Tahiti som fremstår som et paradis. Solen skinner på de landsatte sjømenne, kvinnene er generøse, og høvdingen ler vantro når han får høre at de må bruke noe som heter penger for å få mat og husly i England.
I rollen som den kommende mytteristen møter vi nok en gang; Clark Gable, vår kjenning fra foregående års oscarvinner, idet han tvangsrekrutterer noen stakkarer på en havnebar. Hans motspiller er den personfiserte ondskap; Ringeren av Notre Dam og Henrik VIII i samme person, sir Charles Laughton.
I filmens fortekst står det at hendelsene på Bounty bidro til humanisering av forholdene på britiske skip. Nå har historien blitt revidert noen ganger siden denne filmen kom, og sympatien har blitt skjøvet over på kapteinens side. Han var, i motsetning til hva myten om Bounty beretter, en av de mer hyggelige skipskommandørene på den tiden. Og han ble slett ikke pent behandlet av mytteristene.
Mytteriet på Bounty er senere filmatisert flere ganger, men ingen av dem kommer opp mot dette fargerike fyrverkeriet av en svarthvittfilm fra 1935.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar