Mørket senket seg på Paladsteateret i Drammen en gang på begynnelsen av 1970-tallet. Rullen som skulle vises hadde sirkulert i årevis på landets distriktskinoer og den bar ennå kraft i seg til å fylle billettkassen. To morsomme karer i sort-hvitt dro i gang forestillingen mens fox blandet seg med nox i munnhulen.
Husker du eller har du opplevd de to komikerne med fornavnene Bud og Lou?
Denne komiske duoen var enormt populære på radio, film og TV fra midten av 1930-tallet til litt utpå 50-tallet. Her til lands kjenner vi dem helst på filmlerretet. De fulgte tradisjonen som var utledet av de første stumfilmene, slik den ble formet av Chaplin og Buster Keaton. Som parhester sto de selvfølgelig også i gjeld til Laurel & Hardy (Helan og Halvan). Det de selv tilførte, som følge av sin radioerfaring, var de kvikke replikkene som ble avfyrt som maskingeværsalver.
Her kan man som en digresjon fundere litt over det klassiske temaet "Var ikke komikerne morsomme før"? Noen mener ikke det, og at humor er best i farger. Yngre personer synes ofte det. Eldre mennesker heller gjerne til den først oppfatningen. Men humor som sådan har eksistert i hele menneskehetens historie. Antakelig kom det før språket. Det er altså meget tvilsomt at vi akkurat i dette øyeblikk befinner oss på det absolutt høydepunkt i humorens historie. På den annen side har nok filmmediet og forståelsen av det utviklet seg betraktelig de siste 60 år. Det er tross alt fremdeles et ungt medium. Jeg tenker på filmens egenartetede gramatikk, klipping og vinklinger. Skuespillerne har også brukt tid på å avvenne seg fra å spille for scene til å henvende seg direkte til kameraet. Hvor mye har dette å si for framførelsen av de humoristiske poengene? Det er det vi mener når vi spør om filmen har tålt tidens tann.
(Vi må selvfølgelig ikke overse at humor er kulturellt betinget. En kroppsprodusert lyd med etterfølgende lukt kan være utrolig morsomt i teltet på guttetur, men ikke på søndagsmiddag hjemme hos din tilkommendes foreldre).
Hvorom allting er, jeg kom altså over en DVD med to av Abbott og Costellos filmer fra 1940-tallet. Vil de bestå prøven og fremstå som noe mer enn at de frembringer nostalgiske øyeblikk og sug etter kinokarameller?
Filmene er fra 1942 og 1944, da de var på høyden av sin popularitet. Krigen raste i Europa og folk trengte virkelig litt å le av. Og de gjør sitt beste. Abbott (liten og tykk) og Costello (mager og surmaget) trer fram i et koordinert samspill, fysisk og verbalt. Mange års samarbeid har gjort dem samkjørt. Lou Costello er den naturlige leder og sender alltid Bud foran seg. Når det går galt tar han selvfølgelig ikke det grann ansvar og gir i stedet makkeren sin en overhaling. Plottet er omtrent likt i begge filmene, men det er underordnet. Det tjener kun som en ramme hvor man kan skape komiske situasjoner. En del ordspill blir borte i oversettelsen, men det er også surrealistiske episoder. Man kan trekke noen linjer fram til Monty Python og deres nonsensdialoger. Den fysiske slapstickhumoren var ennå ikke avgått med døden. Overgrepene mot Abbotts figur i filmene nærmer seg av og til tegnefilmen. For de humørløse kunne filmene by på sangnumre med datidens kjente artister.
Min konklusjon og oppfatning er at disse filmene fortsatt er morsomme og bør sees av kommende generasjoner. De holder mål regimessig, teknisk og har en utrolig timing på sine humoristiske poenger.
Når det gjelder Abbott og Costellos virkelige liv var det ikke alltid like mye å le av. Da snakker vi om alkoholproblemer og økonomiske uoverenskomster. Og da deres tid i rampelyset var ute kom restskatten.
På førtitallet ble det også laget noen tegnefilmer basert på deres klassiske karakterer, den ene med navnet "Babbitt and Catstello". Disse er også meget severdige. Go Youtube young man!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar