Du er et dyr Viskovitsj

Av og til finner man et gullegg. Og det når man minst venter det. Da jeg pakket opp noen bøker jeg hadde lagt ned for en stund siden dukket det opp ei lita lefse av en pocketbok. Ikke kjente jeg forfatteren og ikke kunne jeg huske at jeg hadde kjøpt den. Antakelig må det ha vært på et bakgårdsutsalg med særdeles gunstige priser. Kanskje tok jeg den opp og bladde i den på vei til kassa. En fra eller til...

Italieneren Alessandro Boffa var nok inspirert av Kafka såvel som Æsop da han i 1998 skrev "Du er et dyr Viskovitsj". Og sikkert ikke så lite av sin landsmann Italo Calvino.

Gjennom 126 sider er nemlig Viskovitsj 18 forskjellige dyr. Og han oppfører seg som et dyr. Selv om han tenker som et menneske.

I Arizonas ørken er Viskovitsj en skorpion. Han har vestens raskeste og dødeligste hale. I San Francisco oppfyller han den hardkokte detekivromanens klisje i form av en avdanket og livstrett narkotikahund. Som gjødselsbille opparbeider han seg et imperium med kontroll over alle elefantrukene på Afrikas savanner.

Uansett hvilken skikkelse han besitter søker Viskovitsj sin idelle partner Ljuba. Er hun virkelig eller er hun en illusjon? Kan de i så fall trosse naturen og realisere sin kjærlighet?

Dyrenes egenskaper og begrensninger er formelen som benyttes i alle fortellingene. Likefullt behøver man ikke tenke så mye før man ser at de munner ut i meget mellommenneskelige situasjoner. Som regel lite tilalende sådanne. Alessandor Boffa innehar biologens menneskeforakt og det behager en gammel kyniker.

O TV-tittende konsument av velstandsstamfunnet der du sitter, gakk du hen og les dette skrift hvorved du vil gjenfinne ditt dyriske sinn.

Uten å spørre noen om lov gjengir jeg herved bokas innledning:

Vi var alene igjen på et isflak som fløt avgårde i polarnatten. Viskovitsj snudde seg og sa til meg:
"Kjære venn, jeg vil at du skal forevige vår samtale, svart på hvitt."
Jeg forklarte ham at det ikke var mulig, at jeg var en pingvin, og at det å "forevige svart på hvitt" for meg egentlig betydde å lage flere pingviner. Dessuten hadde jeg annet å tenke på.
Men likevel, en måned senere, var jeg fortsatt der, ubevegelig, med et egg under buken, mens jeg lot minnene strømme på.
Det var jeg som hadde begynt å snakke...