Dette er tiden alle skal være glade og snille mot hverandre. Likevel er det utelukkende sure og aggressive mennesker på bussen. Folk gir blaffen i egen helse og sprenger sin fysiske evne for inntak av næringsstoffer, av og til med døden til følge. Selskap som er ment å være hyggelige utarter til voldeligheter eller avstedskommer sannhetsord som vil bli angret for alltid. Aldri får politiet så mange henvendelser om familievold eller akuttinstitusjonene så mange innleggelser etter overdrevent alkoholforbruk som under akkurat denne høytiden.
Virkelighetens jul er i det hele tatt et trist kapitel. Men i mytenes og fortellingenes verden er situasjonen en helt annen. Hvor mange ganger har ikke disse fascinerende historiene som hører julen til martret oss, juleevangeliet, om julenissen og hjelperne hans, om lykken som banker på den fattiges dør?
Her vil jeg nevne tre av de som har gjort inntrykk.
Charles Dickens "En julefortelling" er kjent for de fleste, ikke minst gjennom utallige filmatiseringer. Både Walt Disneys ender og muppettene under frosken Kermits ledelse har laget sine versjoner. Den beste er vel som så ofte når vi snakker Dickens, laget av BBC. Vi møter den i særdeleshet onde (så ond man bare kan være i en historie av Dickens) Ebenezer Scrooge. På formiddagen før julekvelden demonstrerer han sin bitterhet til fulle ved å ødelegge stemningen for alle som uheldigvis måtte krysse hans vei. Etter at han har kommet hjem, spist sin fattigslige tallerken med havregrøt uten melk og lagt seg, begynner ting å skje. Julens ånder, fortiden, nåtidens og fremtidens kommer på besøk og får han til å grave i sin sjel og gjenfinne sitt menneskelige jeg (Det minner litt om store skuespillere som skal spille noen skikkelige slemme skurker "Utfordringen var å få fram de menneskelige nyansene").
Så er det den prøysiske julevisen som utallige ganger har runget fra langbølgesenderen. Den som handler om musene som feirer jul. De danser rundt mens de holder hverandre i halen, julematen er en fleskebit som alle får lukte på og musebestemora sitter i gyngestolen sin som egentlig er en stor potet. Det kommer imidlertid fram at idyllen er tidsbegrenset. Hvis man skal ha håp om å feire jul igjen må man nemlig passe seg for fella.
En julefortellingens mester er amerikaneren Carl Barks, mannen bak de klassiske Donald Duck-fortellingene. Av hans verker vil jeg trekke fram det heftet som bærer navnet "Jul i pengelens" på norsk. Det er utgitt gjentatte ganger i Norge. Jeg har det ikke lenger i min besittelse, men Disneys månedshefte nr. 12 fra 1967 er lagret i storehjernen, side for side. Etter en sosialrealistisk innledning (som faktisk ble sensurert i de første norske utgivelsene) vandrer Ole, Dole og Doffen i den fattige bydelen Pengelens. Barna som bor der går i fillete klær midtvinters. De kan neppe forvente seg den store julefeiringen med gaver og god mat. Dette vekker de små andrikenes sosial samvittighet. Barna i Pengelens skal få en julefeiring de aldri kunne ha drømt om. Men hvis man har prosjekter som krever finansiering i Andeby, kommer man ikke utenom byens rikeste and Onkel Skrue, som aldeles ikke har sans for dens slags fjaserier. Hans originale navn er, ikke tilfeldig, identisk med Dickens figur "Scrooge". Etter et fantastisk hendeseforløp illustrert med Barks magiske tegninger blir situasjonen avklart på en meget finurlig måte ved hjelp av Ole, Dole og Doffens gamle leketøystog.
Dette får holde. God jul til alle sammen, hvordan dere nå vil velge å markere den. Jeg foretrekker å sperre meg inne og lese gamle tegneserier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar