Hvor mange ganger har ikke denne bloggen lovprist Norsk Rikskringkasting som i sin gullalder med fjernsynsmonopol sørget for at vi fikk, blant mye annet, en vid allmenndannelse og en bred filmhistorisk innsikt. Med sorg i hjertet ser jeg på det totale fravær av disse egenskaper hos de generasjoner som er oppvokst etter raseringen av statskanalens enerett til fjernsynssendinger og innføringen av den demokratiske rett til å fòre hjernen med søppel.
Det er nå jeg kommer fram til Fred Astaire. Ikke fordi hans filmer er et eksempel på høytravende filmkunst eller kulturmarxistisk snobberi, men fordi at man ved å se hans filmer får innblikk i en annen tid og hva folk underholdt seg med den gang. For man må ikke tro at Astaire var noen mindre stjerne eller manglet noe i popularitet fremfor dagens film-eller popidoler.
Her er det kanskje på plass med en liten introduksjon for uinnvidde, de som har kommet til etterpå. Astaire var en kjent entertainer, sanger, skuespiller men først og fremst danser med sin storhetstid på 30- og 40-tallet. Han spesialitet var step-dans. Denne særlige formen for fotarbeid hvor danseren akompagnerer musikken ved å steppe med skoene. Han var stjerne i et stort antall romantiske komedier hvor det vesentligste var dansenumrene han utførte, gjerne med Ginger Rogers som partner. Ikke alle tror meg når jeg sier at jeg som liten gutt virkelig koste når disse filmene ble vist på bestemors gamle sorthvitt TV. Dans var ikke kjedelig med Fred.
Underlig var det da at jeg på den tropiske filmklubben i Guayaquil kjente meg hensatt til mandagsfilmens storhetstid. Denne tirsdagen vistes nemlig Follow the fleet fra 1936 med Fred og Ginger. Blant birollene fant vi den senere westernhelten Randolph Scott og den store komediennen Lucille Ball.
Marinemiljøet i filmen ga rom for mannskor og Marie-jeg -vil hjem-til deg -sanger. Fred arrangerte dansekurs på dekk og komiske situasjoner oppsto ved at de staute machokarene vekslet på å være kvinne. Homoerotisk humor var ennå ikke på moten.
La gå, handlingen er som i romantiske komedier flest, noen misforståelser, litt hindringer i veien, men så ender det godt. Fred var ingen karakterskuespiller men hadde desto mer sjarm. Og når han tro dansefoten var det umulig å holde tærne i ro.
Så min venn, unn deg selv en fristund fra dette århundres prestisjejag og uendelige higen etter teknologiske oppdateringer. Bestill en Fred og Ginger -film på amazon.com og nyt den med en solo og en kvikklunsj. En av de bedre skal visstnok være "Top Hat" fra 1935.
En liten smakebit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar