Bernard Hvals forsnakkelser

Jacobsbloggen baksnakker ei bok av Lars Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen er den samtidsforfatteren jeg har det lengste og beste forhold til. Det vil si, stort sett kaster jeg ikke bort tida på nye bøker. Det er mye mer anvendt tid å oppdatere seg på klassikere, de som har vist sin overlevelsesdyktighet. Så kan bokhøstens nyheter heller forbeholdes forlagsfolk, anmeldere og andre ukritiske personer.

Men Saaby'n har jeg fulgt siden skoledagene. Det var hans kriminalistiske verk "Jokeren" som tente lyset. Deretter kom "Beatles" som gjorde resten av Norge oppmerksom på dennet tynnhårede forfatteren, mannen som ser ut som han aldri har ledd i hele sitt liv men likevel leverer bøker fulle av humor.

Saabye'n skriver også dikt, følelsesladete vers som egnet seg for høytlesing, som man ikke trenger veiledning av norsklæreren for å skjønne.Diktet om hvor det blei av alle gutta var en repetiv øvelse på vorspiel fra jeg var i midten av tyveåra og framover. Jo flere av gutta som uteble, jo mer relevant ble diktet. Vi lagde egne tilleggsvers om savnede personer. (Alle gutta forsvant etterhvert. Nå har jeg også forsvunnet selv.

Det har blitt flere enn meg setter pris pa Saaby'en.  Så mye at de har tildelt ham Nordisk Råds litteraturpris. Det var for boka "Halvbroren". Ei glimrende bok, men jeg forsto aldri slutten. Om det er noe norsklærere der ute som leser dette, vil jeg sette pris pa om de gir en nærmere redegjørelse for denne i kommentarfeltet under (husk spoiler-alert).

Till min glede ser jeg på omslaget til boka om Bernhard Hval at handlingen er lagt til 1920- og 1930 tallet. Jeg anser mellomskrigstida som verdenhistoriens mest gyldne, mest dramatiske og fantastiske periode. Ei tid hvor mennesker var mer menneskelige og ingen ble av det simple flertall tvunget til å være tilgjengelig på mobiltelefon.

En bok med handling fra mellomkrigstiden skrevet av Lars Saabye Christensen er således en så stor gave at man burde utsette lengst mulig å lese den. Men så sterk karakter har man dessverre ikke. Så vet man heller ikke om man blir overkjørt i morgen den dag.

Bernhard Hval faller inn LSCs rike galleri av personer med sosiale handikapp. Bernhard som er en begavet lege får på de mest ugunstige øyeblikk anfall hvor han lirer ut av seg ikke helt passende fraser og han lager uhumske lyder og fakter som overhode ikke passer for anledningen. Til tross for at han gjør alt for å skjule dette blir hans skjebne beseglet da han i en tale i egenskap av den beste medisinstudenten i sitt kull roper ut "KUK I HONBOREEN".

Bernhard Hvals lyte gir Saabye`n rikelig med anledninger til å trikse med ord, slik han er så flink til. Hertil får han grave i forgangne ord og uttrykk, samt krydre med latin. Det skal innrømmes at jeg ikke alltid klarer å følge med i svingene, men moro er det.

Enda så underholdende Saaby`n skriver, er dette en trist bok. Herom levnes ingen tvil. Samfunnet gir lite rom for mennesker med avvik, hvordan det enn måtte ytre seg. "Det kantede folket" kaller Bernhard Hval det. De skjuler seg, har alltid dårlig samvittighet og de er dømt til ensomhet.

Velvel. Kanskje Hollywood kjøper filmrettighetene så vi kan kan få en lykkelig slutt.

--
For tiden gjengir Lars Saabye  Herbert Ankels stiler fra slutten av 60-tallet pa Aschehougs forfatterblogg. Dette er meget fornøyelig lesning. Anbefales.

--
Tilhører Jacobsbloggeren det kantede folket? Er du selv litt kantete? Skriv dine refleksjoner i kommentarfeltet.